Illustrasjon: Tim Ng Tvedt.

Det er for mange skildringer i norsk samtidslitteratur!

Skildringer er et overvurdert litterært virkemiddel. Forfatternes dragning mot det uutsigelige skaper en underteksttung vev, som gir en estetisk nytelse jeg mistenker til syvende og sist bare er tom, skriver Jonas Hansen Meyer.
31.10.2019 - 12:02

Tittelen på denne teksten er polemisk, man kunne kanskje si tåpelig, for dersom jeg på forsvarlig vis skulle ha argumentert for at det faktisk er for mange skildringer i norsk samtidslitteratur, ville det ha krevet en omfattende dokumentasjon og en samvittighetsfull gjennomgang av et visst representativt antall verker med påfølgende analyse, og noe slikt har jeg ikke tenkt til å begi meg inn på i denne teksten. Kanskje har jeg laget en stråmann, men jeg insisterer på at denne stråmannen har en kjerne av liv i seg, og det er denne kjernen jeg vil forsøke å nærme meg.

Hva mener jeg med en skildring? En skildring i denne sammenheng er en sanselig beskrivelse av det man kan høre, lukte, men som oftest det man kan se. Følgende setning regner jeg som en karakterbeskrivelse, men ikke en skildring: «Han var besluttsom, men svak for kvinner». Dette derimot er et eksempel på en skildring: «Han hadde en romersk nese og luktet tobakk». Selv om fenomenet «romersk nese» kan være åpen for tolkning, og lukten av tobakk kan antyde mye om en persons karaktertrekk, er dette allikevel beskrivelser som først og fremst er sanselige.




BLA 10/19. 23.10.2019


Artikkelen er 2714 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement