Foto: Rolf M. Aagaard /Kolon forlag.

Og ordene ble formørket

«Tone Hødnebø er den fineste dikteren som har skrevet på norsk siden Tor Ulven», skriver Benjamin Yazdan.
04.10.2019 - 10:30

Siden jeg har en hang til overdrivelser og polemikk, blir jeg i øyeblikk av overmot fristet til å komme med påstander om hvilken litteratur som er den største i vår såkalte norske samtid. Men når jeg uten videre, og bare oftere det siste året, har hevdet at Tone Hødnebø er den fineste dikteren som har skrevet på norsk siden Tor Ulven, vekker kravet om begrunnelse et behov – kan hende er det egosentrisk, men er ikke det essayets natur, å befinne seg et sted mellom selvomsorg og den barnlige gleden over å strekke seg ut, vise alle de andre sine hardt tilkjempede innfall? – et behov for å forstå hvorfor jeg erfarer akkurat denne diktningen som så betydningsfull, hvorfor det har gått, ja, jeg vil si, så langt at ordene hennes har sneket seg inn blant mine egne, både i tanke og i tale. At jeg har kommet dit at nettopp denne poesien skraper mot og utvider betingelsene for hva jeg i det hele tatt vil med å tenke. «Jeg skriver for å forbinde diktets / og leserens øyeblikk», skriver hun i Nedtegnelser (2008). «Det som ikke er / og det som allerede finnes».

Svakt erindrer jeg en natt for ikke så lenge siden, med hennes fjerde diktsamling Stormstigen (2004) foran meg, da jeg ble overmannet av en ubuden ro fordi jeg fant trøst i de milde innsigelsene, de skjøre protestene og den triste kunsten det er å finne de rette ordene som man likevel sørger over fordi de er så ødelagte.


Artikkelen er 3015 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement