Foto: Rolf M. Aagaard /Kolon forlag.

Og ordene ble formørket

«Tone Hødnebø er den fineste dikteren som har skrevet på norsk siden Tor Ulven», skriver Benjamin Yazdan.
04.10.2019 - 10:30

Tone Hødnebø

(f. 1962) er poet og gjendikter. Hun debuterte med Larm i 1989, og har utgitt seks diktsamlinger. Siste: Nytte og utførte gjerninger (2016). I tillegg har hun gjendiktet Emily Dickinson og Anne Carson.

Siden jeg har en hang til overdrivelser og polemikk, blir jeg i øyeblikk av overmot fristet til å komme med påstander om hvilken litteratur som er den største i vår såkalte norske samtid. Men når jeg uten videre, og bare oftere det siste året, har hevdet at Tone Hødnebø er den fineste dikteren som har skrevet på norsk siden Tor Ulven, vekker kravet om begrunnelse et behov – kan hende er det egosentrisk, men er ikke det essayets natur, å befinne seg et sted mellom selvomsorg og den barnlige gleden over å strekke seg ut, vise alle de andre sine hardt tilkjempede innfall? – et behov for å forstå hvorfor jeg erfarer akkurat denne diktningen som så betydningsfull, hvorfor det har gått, ja, jeg vil si, så langt at ordene hennes har sneket seg inn blant mine egne, både i tanke og i tale. At jeg har kommet dit at nettopp denne poesien skraper mot og utvider betingelsene for hva jeg i det hele tatt vil med å tenke. «Jeg skriver for å forbinde diktets / og leserens øyeblikk», skriver hun i Nedtegnelser (2008). «Det som ikke er / og det som allerede finnes».

Svakt erindrer jeg en natt for ikke så lenge siden, med hennes fjerde diktsamling Stormstigen (2004) foran meg, da jeg ble overmannet av en ubuden ro fordi jeg fant trøst i de milde innsigelsene, de skjøre protestene og den triste kunsten det er å finne de rette ordene som man likevel sørger over fordi de er så ødelagte.

Dette skal stå på trykk i et nummer om norsk kanon, det er ment å være et bidrag til fortløpende kanonisering. Jeg kan gjøre verre synder enn å levere et litt blåøyd bidrag til å kanonisere Tone Hødnebø. Det er uansett ikke så kontroversielt, hun har virket som poet siden 1989, senere som eminent gjendikter av Emily Dickinson og Anne Carson, og selv om den litterære offentligheten bryr seg mindre enn andre forfattere, selv om ord som «kresen» og «tålmodig» byr seg frem med unødvendig høy frekvens, er det jo få som vil være uenige. Det hersker, blant kritikerstanden, bred enighet om at Tone Hødnebøs diktning fortjener en hedersplass i nyere norsk diktekunst. På mangetydig vis beveger diktene seg fra matematikkens strenge bevegelseslover til sentrallyriske minnesmerker over svunne elskere; fra analytisk beherskelse, funksjonalistisk arkitektur og kritikk av antroposentrisme til poetisk dialogkunst der Bacchus’ mor Semele, hun som går til grunne for sin sønn, er en like selvsagt historisk samtalepartner som Marx. Jeg er fristet til å si at den store myriaden av figurer og tankesprang som befolker poesien hennes gjør den ubesværet. Men det stemmer ikke helt, for alle bestrebelsene og alt slitet som ligger forut den finstemte komposisjonen er alltid merkbar i sprekkene, i den porøse bruken av pronomener, i setningene som ikke alltid følger hverandre og på samme tid insisterer på sin egen blivende uferdighet og utsatte selvstendighet. Litt som poesien selv, kunne en si, som i sin terskeltilstand minner om det ustø blikket på tilværelsen Hødnebø skriver frem, like mye merket av frykten for opplysningens og modernitetens beherskelse av naturen i oss, som den er forgapt i vitenskapens svimlende forsøk på å beherske verden.

*

Kanskje er den mest vesentlige poesien den som gjør sanseerfaringen fornuftig og fornuften sansbar – slik Hødnebø i sine største dikt evner. For Friedrich Schiller er det den estetiske erfaringen, som oppstår i møte med de skjønne kunster, men som vedvarer i sansningen av verden – det han kaller lekedrift – som medierer mellom våre uformede, umiddelbare sansefornemmelser, og samfunnets sosialisering, lov og moral. I den frigjørende leken opphever mennesket motsetningene disse imellom. Den forsoner følelse og fornuft, og leken blir grunnforutsetningen for et virkelig rettferdig samfunn. Mennesket er nemlig «bare helt menneske når det leker», skriver han i sine brev om menneskets estetiske oppdragelse fra 1795. For meg har dette alt å gjøre med barndom, i det minste en forestilling om det barnlige. Barnet leker ikke under tvang. Blir reglene en formaning, opphører leken å være lek. Det sørgelige som hefter over barneleken, er at det som oftest er omsorgspersonene som besørger den. Barnets frihet er skjenket, den er prisgitt. I Stormstigen gjenfinner jeg en nesten schillersk tanke, som begynner et sted i det usikre –

«Fornuften er varm, følelsene kalde

og årstiden skifter fra vår til sommer

i samme sekund som vi åpner øynene

og ikke vet om vi sover hjemme eller borte.



og hviler mot en annens rygg

uten at noen oppdager oss

og blir som sunket i jorden.»

– men der synker gradvis en lekende, skiftende modus inn i et bilde på den betingelsesløse kjærligheten, hvor fallet inn i den andre er like befriende for individet som skriver, som den tilsynelatende utsletter tanken. Men er det ikke tapet av et selvets fengsel, hvilen mot den elskede, som har gjort mulig den varme, brennende fornuften? «Det hviler en forbannelse», skriver hun annetsteds, «over det som er velkjent / og ordene faller ikke / slik jeg vil de skal falle, / ordene vokser ut av munnen / og vokser seg større enn livet.» Den håpefulle bevegelsen motsier frykten for at fellesspråket skal ta bolig i og sluke det helt egne, men bare i den poetiske illusjonen, i språkets pågående melodi.

Dette er alt annet enn selvrefleksive utsagn som skjuler sin egen mangel på originalitet i språkkritiske formler om umuligheten av representasjon. Det er nemlig ingen liten triumf å la diktningen romme sin egen frustrasjon, å la ordene komme til syne nesten istykkerslått, så å si, samtidig som de flyktige stundene av oppmerksomt klarsyn trenger seg forbi og inngir leseren med et håp, enn om hvor svunnet det kan være. Det makter Tone Hødnebø som få andre.

I en forflatet, kunstfiendtlig kultur vil vi trenge lister, juryer og kåringer fra eksperter, for å lære oss å skjelne mellom det som er godt og det som er dårlig. Men hva innebærer det når sluttresultatet nesten alltid blir presentert for oss i samme form og oppmerksomhetsmessige toneart som forhastede vurderinger fra det umiddelbare medietyranniet? I forsøket på å være økonomiske og sparsomme med lovordene – kun forbeholdt de aller største – lager vi bare nye former for opplevelsesøkonomi. Når jeg leser henne, dukker det alltid opp motsetninger, brudd og forvirringer som ligner den om kanoniseringens fallgruver. Alt slår sprekker, slik at noe nytt kan sipre inn gjennom de små stiene poesien hennes har vist meg. Og nettopp derfor er forfatterskapet hennes et argument mot de definitive dommene, så vel som et bevis på at det kvalitativt gode, i egenskap av å besitte et innhold som er uforløst, feller sin knusende dom over den øvrige kulturen. Jeg vet ikke om jeg kan gi et bedre argument, men jeg kan forsøke å si litt mer om barndommens sang, den triste hymnen til de nye begynnelsene og den lille ustadigheten jeg finner i poesien hennes.

*

I Stormstigen går Hødnebø historien i møte. Dikter-jeget har falt inn i drømmen, inn i drømmesøvnen som lager rifter i den våkne vanetenkningen, og der innleder hun en flerstemt dialog med fortiden som er så utilgjengelig for oss i det verdslige, men som de fleste kulturuttrykkene vi smykker oss med hele tiden forsøker å tilrane, bemektige seg og gi en definitiv og dermed begredelig sannhet om. Hvor mye snakk om at innlevelse i fortiden er et udelt gode slenger vi ikke rundt oss med? Som om de forstummede og døde erfaringene fra gravens stumhet for enhver pris må vekkes og bli snakkesalige.

«Du synker dypt ned i søvnen

den våkne drømmen

som sover ved siden av

i de store tankenes tid:

hvem var de lykkelige og de ulykkelige,

de vitende og de uvitende, de levende og døde

og i hvilken ende av striden

kom du i tvil om å være én

eller om å være mange.»

Stadig vekk blir de inntrengende refleksjonene fra jeget supplert med utsagn og utrop fra et kor, som innledningsvis tjener som et slags korrektiv til dikter-jegets streben etter å forstå og uttømme fortiden. For hvem er dikteren egentlig til å tale for de døde? Det er en måte å splintre den subjektive autoriteten på. Etter hvert blir måten Hødnebø risser opp et fantasifullt lekekabinett av flakkende ord og små bilder, en anklage mot den herskende fremstillingen av vår såkalt kollektive historie, så vel som våre egne, uferdige fortellinger. Stormstigen, som forfatterskapet, handler dypest sett om å søke seg mot diktet, den ene, uavsluttede tanken. Erindringen, hos henne, om det så er vår egen eller det kulturen mener å ha funnet ut om fortiden, er en risting «fra himmelen du ikke kunne se, / en kule med snø, en dråpe vann».

*

Da jeg var liten fikk jeg ofte høre den samme godnatthistorien av faren min, den skulle liksom stamme fra hans egen barndom. Bare konturene er tydelige for meg nå, men jeg har et bilde av en spedbygd gutt som våkner altfor sent til skolen, og når han omsider har utført noen små gjøremål moren har pålagt ham (var det ikke snakk om å hente eller levere noe brødbakst?) slentrer han inn i skolegården. Avtalen om å møte skolekameratene på veien dit er for lengst et brutt løfte, og så viser det seg at hele hånden hans har blitt rispet opp til blods, for plutselig befant det seg en spiss kniv i den venstre bukselommen. Etter noen år ba jeg om å få høre historien på nytt, men i den andre enden var det ikke noe størknet blod der, ikke engang en kniv eller noen annen spiss tingest. All voksen ufornuft skulle tilsi at dette var en lettelse (hadde han virkelig, uforvarende, skåret seg opp på vei til første time, kunne vel pulsåren like så gjerne ha blitt kuttet over, og da hadde jeg nok ikke fått høre noe av dette), men den barnslige fornuften sa noe annet. Den vitnet om en stor sorg over at fortellingen var usann, men sier også noe om hvordan vi uforvarende tolker vår egen barndom inn i den neste. Den barnslige fornuften sier fortsatt – og det vekkes til live når jeg leser Stormstigen – at vi aldri må slutte å ta erindringen om barnets usanne forsentkomming på alvor – for slik å holde erindringsarbeidet i hevd, det slitet som ikke beror på den simple innlevelsen i verden av i går, men en utgraving som griper fatt i flyktige, sprukne fragmenter og drømmebilder, og som forsøker, så langt det lar seg gjøre, å stå i omsorgen til de uferdige livene.

Kanskje setter ikke Stormstigen barndommen tydelig på begrep. I motsetning til tidligere diktsamlinger er det nok mer snakk om barnlige fornemmelser, svakt fremkalt fra en ustø erindring. Men i Pendel fra 1997 møter vi to strofer i diktet «Den lille prinsen», som får meg til å tenke at Lewis Carroll og André Breton har avfødt en mild bastard:   

«Eplefrø blir barn

og plommestein hunder

Skyene varsler snø, regn,

jord og grus, sand

hvis du lukker øynene

og munnen blir du et tre.»                                                                                   

Den tette, lille veven av surrealistisk tankespinn er pustberøvende vakker i sin direkthet, i insisteringen på at alt, parataktisk, skisse-aktig og barnslig, kan eksistere samtidig: barndommens gru og dramatikk, lengsler og håp, eplefrøene, hundene og værtegnenes lovnad om et grammatikalsk ras. Men det jeg blir slått av, er den siste verselinjen, «og munnen blir du et tre». Stående for seg selv er den nonsens, lik barnets utrop til en voksenverden som nekter å lytte til det som har falt utenfor de store systemene. Den linjen gir bare mening om vi tar den med i hele bevegelsen, i de ustø reglene som lager en lek. Det motsier klarheten i ett av korets utsagn i Stormstigen – «Vi løp nedover bakken / mens vinden grep tak i håret / og ikke i dragen som skulle fly / mens vi løp og holdt i snoren / flyktet fuglene» – som er en barndomspastorale, men kanskje ikke på barnets premisser?

*

Med en fullkomment tvetydig vending i Nedtegnelser, skriver Hødnebø at «et velorganisert samfunn / forutsetter et sinnrikt nettverk / og mye arbeid». En kunne først tenke seg at poeten, i tråd med den maktskeptiske åren som strømmer gjennom hele forfatterskapet, har valgt å stille ut forslitte politikerfraser. Det harmonerer i så fall med mistroen til det enøyd funksjonelle, til den måten å se verden på som innordner det individuelle i et dunkelt operativsystem.

Når Marguerite Duras et sted påkaller redselen for en størknet livs- og tankeverden ved å proklamere, som for å verge seg, at hun ikke bærer «den totalitære, jeg mener den definitive tankens grunnstein» i seg, er det et patetisk og sårbart utsagn. Selvfølgelig bærer hun den definitive tankens grunnstein i seg. Alle gjør vi vel dét! Vi må forstå det som en hjelpeløs poetikk, et larmende rop. Det er noe å skrive imot, som for å gjøre gyldig en umulig påstand, og det hele litt mer levelig. Men denne setningen har plaget meg siden jeg leste den, og alle jeg har hørt med, forstår den ulikt. Noen som en fordring til leseren om å akseptere den usikre tonen Duras anlegger i de vekselvis bastante og prøvende utsigelsene om alt fra forfatteres sexliv til Michel Foucaults død, Lech Walesas vakre kone eller likheten mellom en majestetisk ku og Charles de Gaulle. Andre tenker den som en djerv påstand om det fellesmenneskelige: At ingen, egentlig, bærer den definitive tankens grunnstein i seg. For meg har det blitt en nøkkel til å forstå hva Tone Hødnebøs prosjekt går ut på: å holde den tanken på en armlengdes avstand. Der ligner hun Duras på sitt fineste, i det Ragnhild Reinton i et essay om forfatteren av Elskeren kaller en fordreining av språket fra innsiden, en grammatikalsk klossethet som tar form av «setninger som rett og slett går i stykker», men som også kan romme en stor musikalitet, en poesi for den ordløse lidelsen.

Kunne det ikke sies at det velorganiserte og sinnrike samfunnet Hødnebø skriver om, er en organisasjon vi ennå ikke har sett, og ikke i forlengelsen av den etablerte politikkens løfter om en bedre verden? For hva er egentlig «mye» arbeid, om ikke en ganske barnlig, uavklart og viljeløs målestokk?

Den barnlige ustadigheten som råder over diktet om den lille prinsen ivaretar den klønete og fantasifulle kjærligheten til og aksepten av det andre, det ukjente. Naturbeherskelsen og ødeleggelsen av jordas livsgrunnlag henger sammen med fornektelsen av at også vi er av naturen, at det i oss som er fremmed har blitt henvist til annethet, der det ikke har blitt presentert for oss i kalkyler eller forklaringsmodeller som både er lett begripelige og ytterst fremmedgjørende. Den økologiske bevisstheten er satt tydeligere på begrep i Larm (1994), som også er mer ordknapp og messende, muligens inspirert av Paul Celans sene, asketiske dikt, men den sitrende undermineringen av det fikserte subjektets ferd inn i tiden som hender i Stormstigen, den påkaller for meg, når jeg lytter til koret, en barnlig, lekende erkjennelse av at det ikke er alt vi kan, eller bør beherske. Ja, en viltvoksende stjernehimmel av ord, der mennesket viser seg som natur fremfor å undertrykke den.

Men en utemmet detalj, en barnets protest, kan også stivne til norm. I allmennspråket forsteiner den som nærmer seg nølingen som et valg. Hødnebø har sagt at det hun frykter aller mest, er å begynne å tvile på tvilen. «Svakt en stemme som motsier en annen», heter Marit Borkenhagens kloke essay om Hødnebø fra 1998. Tittelen er hentet fra ett av diktene, og det er en vending så betegnende som noen. Ambivalens og tvetydighet blir gjerne en slags ukompliserte og endelige honnørord om de ikke utsettes for et poetisk språk som selv slår sprekker. Hos Hødnebø bringes tanken aldri til opphør.

Hødnebøs dikt leser jeg ikke i et tomrom. De blir til i en tid polene smelter, med en hastighet like uoverskuelig som den imponerende kollektive innsatsen vi har lagt for dagen med å – på ny – gi fascismen de aller beste vekstmulighetene som tenkes kan. Naturen er utnyttbar, utbyttbar, og i optimismens navn dreper vi den hver dag. Poesien til Tone Hødnebø skraper mot andre stier. Der, mellom sprekkene, i kvistene og i krattskogen, kan det være mulig å fravriste hver tanke dens enestående barndom. Hun rydder ikke opp i ordene, men danner rifter i fortiden så den en dag kan gjenvinnes. «Under glipen i døren en beskjed på et papir: / du skal finne de andre.» Kanskje i barnets tegninger og utkast; kanskje i

«Det hvite huset

der hun ikke kunne bo,

balkongen, porten,

og bokstavene i avisen da hun forsvant.

Hun kunne ikke vise seg,

men hun var akkurat som på bildet

av oss den sommeren.

Hun lyttet etter sine egne skritt

og hørte på hva de andre pratet om.

Slik vokste huset i tankene

f. eks at en bestemt musikk kunne

bære hennes lengsler

og at noen stod vakt

mens ting hendte.»


Benjamin Yazdan (f. 1992) er filmkritiker i Klassekampen og Montages, redaksjonsmedlem i Litteratur på Blå og litteraturkritiker i BLA.