Illustrasjon: Yokoland.

Fra skam til handling

Hvordan tenker vi om klimakrisa? Sissel Furuseth gir i denne spalta noen nødvendige pekere.
08.10.2019 - 11:00

Mot slutten av Bienes historie (2015) møter vi den amerikanske birøkteren George i en temmelig fortvilt situasjon. Nesten alle biene er gått tapt i kubekollaps, og han innser at han antakelig må gi opp det som har vært familiens levebrød gjennom generasjoner. Angsten og mismotet overmanner ham. Når han endelig finner en kube der biene lever i beste velgående, ledsages ikke oppdagelsen av glede. Snarere kommer det et plutselig sinne over ham, og han sparker til kuben med full kraft slik at den ramler over ende. Biene flyr opp; også de er illsinte og redde. George ser for seg at det foregår en krig mellom biene og ham der begge parter har et gjensidig ønske om å ødelegge hverandre. Men like plutselig som sinnet mobiliserer kamplysten, kommer selvforakten og skammen. Han innser at biene angriper i legitimt selvforsvar, og bestemmer seg for å hjelpe dem med å få sin hevn. Han blir stående i svermen og tar av seg verneutstyret:

«Denne gangen skulle jeg falle. Bli liggende. Gifta skulle renne gjennom årene. La dem fortsette å stikke, og slutta de, ville jeg sparke dem med bare tær, tråkke på dem, så de fortsatte, stakk til jeg ikke var til å kjenne igjen.

De skulle få sin hevn. De fortjente det.»[1]

Georges handlemåte er irrasjonell, men samtidig psykologisk forståelig: I det øyeblikk mannen mister kontroll og ser at makthierarkiet forrykkes, kommer affektene til overflaten. I denne nøkkelscenen viser Maja Lunde hva slags følelsesmessig kaos – sorg, frykt, sinne og skam – som kan oppstå i møte med økologiske kriser. For George sin del er selvforakten så sterk at han ikke lenger ser noen grunn til å leve. Men midt i skammen ligger også kimen til forandring.

Ikke tråkk på moralen min!

Vi har nettopp lagt bak oss en valgkampsommer der ulike varianter av ordet «skam» har vært debattert kraftig i alle medier. Skal vi føle flyskam eller ikke? Hva med bilskam, kjøttskam og værskam? Politikere og klimaforskere har vært på pletten for å berolige: Det er ingen grunn til å skamme seg. Nyt ferien! Ikke bry dere om moralistene. Også språkforskere svinger med. «Ta til vettet. Ikke gjør klimaspørsmålet til en krig om ord», maner Kjersti Fløttum i et debattinnlegg i Bergens Tidende.[2] Lingvisten refererer til psykolog Per Espen Stoknes som har advart mot for mye krisesnakk i klimadebatten. «Vi er vaksinert mot moralske budskap», skriver Stoknes selvsikkert i boken Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming.[3] En av Fløttums informanter skal ha sagt at de unge er «drittleie av alle dommedagsbildene». Derfor må vi fokusere på løsningene. «Istedenfor å snakke om å ofre vår livsstil, bør vi snakke om mulighetene til å skape et bærekraftig samfunn for kommende generasjoner», er hennes konklusjon.

Skam er ikke konstruktivt; tenk positivt! Joda. Det hører vi stadig. Men hvorfor er jeg da så drittlei nedlatende imperativer om å unngå mørke følelser? Fløttum og Stoknes burde jo vite hva de snakker om siden klimakommunikasjon er deres forskningsfelt. Likevel blir jeg provosert, først og fremst fordi de velmenende ekspertene bagatelliserer noe av det som veier tyngst i menneskers livsvalg, nemlig moralfølelsen. Kanskje mistenker jeg Stoknes for å undervurdere folks indre motivasjon fordi han i tillegg til å være psykolog også er økonom og må holde seg inne med pengestyrte næringslivsfolk. Og kanskje opplever jeg at Fløttum nærmer seg skambegrepet fra feil ende.

Ekspresjonisme

Da «flygskam» kom inn på Sveriges nyordliste for 2018, forklarte det svenske Språkrådets nyordsredaktør Ola Karlsson det slik: «Personer som av miljöskäl tvekar om det moraliskt riktiga i att ta flyget säger sig ibland känna flygskam. […] flygskam sätter fingret på en känsla som många har där lusten att resa ställs mot vetenskapen om miljökonsekvenserna».[4] Når man går til kilden, oppdager man altså at «flygskam» ikke er noe som blir moralistisk påført oss av andre utenfra, men at den enkelte har et indre moralske kompass som peker mot en følelsesmessig dissonans som det ennå ikke finnes begrep for. Følelsen er der, men den mangler et språklig uttrykk. Forfatteren og kulturjournalisten Malte Persson skrev i Expressen i januar 2018, i det som synes å være den første forekomsten av ordet på svensk: «Flygskam hos medelklassen lär inte rädda världen, men vi kanske åtminstone slipper plågas av poänglösa resebilder på Instagram».[5] Som vi ser, omtaler Persson her sitt eget samfunnssjikt og den gryende miljøbevissthet som finnes i middelklassen. Dette handler ikke om hvordan eliten påfører folket dårlig samvittighet. «Flygskam» oppstår i et emosjonelt trykk hos den som eier følelsen; ordet er derfor ekspresjonisme i større grad enn det er moralisme.

Stoknes har stilt seg kritisk til hvordan miljøaktivister tegner dommedagsbilder, og han harselerer over hvordan miljøbevegelsen «prøver å få folk til å skamme seg».[6] Skyld og skam motiverer ikke til endret atferd, mener han. Men er det så enkelt? Under valgkampen så jeg NRKs nye debattkonsept Einig?, og i programmet som ble sendt 21. august og handlet om klima, møtte politikerne Une Bastholm fra MDG og Bård Hoksrud fra FrP kunstneren Gunilla Holm og journalisten Aslak Borgersrud. Midt under diskusjonen, der Holm har stilt seg kritisk til den utbredte hedonismen i vår tid, utbryter en irritert Borgersrud: «Jeg tror ikke at slike samvittighetsgreier virker!». Holm spør: «Hvorfor gjør det ikke det? Jeg forstår ikke det». Borgersrud forklarer: «Det er de faktiske tingene som påvirker oss, ikke det vi føler i hjertene våre». Holm repliserer, tydelig oppgitt over motdebattantens manglende empati: «Noen har det slik!». Denne replikkvekslingen er interessant fordi den illustrerer hvordan skyldfølelse og samvittighet tydeligvis ikke er likelig fordelt i befolkningen. De to kvinnene i studio var åpenbart mer samvittighetsstyrt enn mennene var, eller de innrømmet i alle fall at de var det. Skam ser ut til å være en viktig handlingskorrigerende kraft hos noen, selv om den ikke er like sterk hos alle.

Vi mennesker er forskjellige i mange henseende, også når det gjelder måtene vi lyver for oss selv på. Derfor kan det være gode grunner til å være skeptisk til forskning basert på spørreundersøkelser utført kort tid etter at en provokasjon har funnet sted, og også til forskere som snakker om «vi» og «oss» som om alle mennesker motiveres av det samme. Greta Thunbergs evne til å mobilisere gjennom skremselsbilder, for ikke å snakke om resultatet fra det siste kommunevalget her i Norge, er ytterligere eksempler som indikerer at Fløttums og Stoknes’ utgangspunkt bør modifiseres.

Katarsis

Det finnes empiriske studier som peker på at skam er en viktig følelse med tanke på endring av identitet og atferd. Selv om folk umiddelbart responderer negativt på dommedagsprofetier og alt snakk om klimaskam, betyr ikke det at skam ikke kan forårsake endring på lengre sikt. En amerikansk studie peker nettopp på at «shame might orient attention to longer lasting forms of change».[7] Samtidig innrømmer forskerne at skam spiller en større rolle i kollektivistiske kulturer enn i individualistiske samfunn. Det kan i så fall også forklare hvorfor den norske BI-professoren vekter sitt budskap på en annen måte enn det en internasjonalt sammensatt forskergruppe gjør.

Jeg skal imidlertid gi Stoknes rett i at klimasaken trenger kraften i fortellinger. Men i gode fortellinger hører også de stygge følelsene med. Gjennom Gert Nygårdshaugs økoterrorist Mino ventileres et sinne mange radikale lesere kan føle på i møte med kapitaldrevne naturødeleggelser, mens liberalister og senterpartister vil kunne få seg en god latter ved å lese Nullingen av Paul Abel, Bjørn Vatnes satire over et framtidig økodiktatur.

Dersom George og sønnen Tom i Bienes historie hadde bodd i dagens Norge, ville de trolig stemt på henholdsvis Senterpartiet og MDG. George ergrer seg over at sønnen er vegetarianer og viser liten interesse for å overta gården, mens den universitetsutdannede Tom synes at faren er for lite framtidsrettet. Den umulige kombinasjonen av verdisyn hos far og sønn blir plutselig ikke så umulig lenger den dagen George ligger nede for telling og Tom kommer ham til unnsetning med sine ideer om å utvikle mer bærekraftige kuber. En slik forvandling hadde ikke vært mulig uten selvinnsikten som skammen har vært katalysator for. 


I spalta “Økokritikk” gir Sissel Furuseth noen nødvendige pekere på hvordan vi tenker om klimakrisa.

Sissel Furuseth (f. 1971) er professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo og medlem av arbeidsgruppen ved Oslo School of Environmental Humanities.


[1] Maja Lunde, Bienes historie, Aschehoug, Oslo 2016 [2015], s. 436.

[2] Kjersti Fløttum, «Ta til vettet», Bergens Tidende 31. juli 2019, s. 28.

[3] Per Espen Stoknes, Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming, Tiden, Oslo 2019 [2015], s. 84.

[4] Anders Svensson og Ola Karlsson, «Pressmeddelande: 33 nykomlingar i svenskan!», Språktidningen 27. desember 2018.

[5] Malte Persson, «Översvämmade av förljugenhet», Expressen 23. januar 2018.

[6] Stoknes, Det vi tenker på…, s. 94.

[7] Brian Lickel, Shashi Matta, Kostadin Kushlev, Victoria Savalei, Toni Schmader, «Shame and the Motivation to Change the Self», Emotion, Vol. 14. No. 6 (2014), s. 1058.