Den europeiske byen

Hva kjennetegner en europeisk by – og hva kjennetegner en by som er god å bo i? Owen Hatherley jakter på svar i sin arkitektoniske reiseskildring "Trans-Europe Express".
22.08.2019 - 12:22

Owen Hatherley

(f. 1981) er en britisk journalist og forfatter. Han skriver primært om arkitektur, politikk og kultur, og har utgitt ni bøker. Den første, Militant Modernism, kom i 2009, mens den foreløpig siste, The Adventures of Owen Hatherley in the Post-Soviet Space, kom i 2018. Han er i dag kulturredaktør i det sosialistiske tidsskriftet Tribune.

Jeg bor i en typisk britisk bolig. Da tenker jeg ikke først og fremst på vegg-til-vegg-teppet (selv om det beklageligvis er på plass), men på det at huset er subdivided. Tidligere var det nok en enebolig eller i høyden en tomannsbolig, men i dag er fire leiligheter presset inn. I vår nybygde leilighet fungerer lite. Romutnyttelsen er under pari. Alle stikkontakter er samlet i ett hjørne. Vinduene er vonde å åpne. Det trengs hell og håndlag når man skal trekke ned i do. Kranen på vasken spruter vann ut i rommet. En lettvegg gjør at vi har to soverom i skap-størrelse, i stedet for ett i brukbar størrelse. På murveggen utenfor er fuktskadene i gang. Om vi leier? Nei, vi har kjøpt, men slik er standarden i dyre, britiske byer. Mine britiske venner forstår ikke misnøyen min. Mine europeiske venner stemmer derimot i. De er bedre vant.

Åpen eller lukket by

Også på et overordnet arkitektonisk plan kan det tenkes at britene er dårlig vant. I alle fall kan man se store forskjeller mellom Storbritannia og resten av Europa, ikke bare når det gjelder generell tranghet. Dette påstår den engelske essayisten og journalisten Owen Hatherley i sin arkitektoniske reiseskildring Trans-Europe Express. Her gjør han punktnedslag i et rikt utvalg europeiske byer – Hamburg, Hull, Vyborg, Split, Porto, München og mange flere enn jeg rekker å nevne i denne teksten – og søker å besvare spørsmålet: Hva er en europeisk by? Under dette spørsmålet ligger et annet, som for forfatteren er det samme: Hva kjennetegner en by som er god å bo i?

Hatherley starter reisen i egen hjemby, havnebyen Southampton. Mange har et nostalgisk forhold til egen hjemby – Hatherley er ikke blant disse. Bydelen han legger under lupen – Ocean Village – stiller Southampton i et grelt lys. Ocean Village er et boligområde som ble smelt opp midt på 80-tallet, med «luxury flats» tett i tett og en begrenset tilgang til sjøutsikten for alle som ikke bor der. Kun ett sted lar det seg enkelt gjøre å få et glimt av havet, og da er det gjennom en port som ikke kan åpnes. Hatherley påpeker at de fleste andre europeiske land i samme epoke gikk i motsatt retning – de la vinn på å åpne opp i bybildet og kombinere fellesarealer og privatboliger: «[S]hops and cafés on the ground floor, flats above and intelligently planned semi-public courtyards in-between.» Han fastslår derfor at det er noe bestemt ueuropeisk over byggekulturen i Ocean Village, og peker på lignende tendenser i andre britiske byer – inkludert min by, Bristol.

Tilfellet Bristol

Bristol, som ikke har sitt eget kapittel i boken, er bygget rundt et sinnrikt kanalsystem, med den oppdemmede Floating Harbour som byens naturlige midtpunkt. I senere år har det blitt tilrettelagt for både boliger, uteliv og gjennomfartsårer nær vannet, men store deler er preget av festningsaktige enklaver med dyre leiligheter som sperrer for både tilgang og utsikt. Fiendtlig arkitektur og CCTV-kameraer sørger for at ingen fristes til å slå seg ned og nyte en øl på den smale stripen med kaikant. I den mer «folkevennlige» delen av Floating Harbour ligger den berømte klubb-båten Thekla. Den er nå under stengepress, siden nye leilighetskomplekser er planlagt i vannkanten på den andre siden. Boligutviklerne frykter støy. Vi som setter pris på Bristols klubbscene – Bristol er byen der 90-tallets ravebølge aldri la seg – frykter at boligmoguler skal klare å presse ut flere. To av byens legendariske klubber, Lakota og Motion, ligger uheldigvis midt i områder med planlagt byggeboom.

Det som er typisk for Storbritannia, er at byggingen skjer uten tillemping til beliggenheten. Nye boligkomplekser legger derfor ikke bare beslag på selve tomten, men også områdene rundt. Steder som før var for alle, blir nå kun for de få. At bare en lav prosentandel av de nye boligene er det som kalles «affordable», bidrar til at nye byggeprosjekter møtes med motvilje hos akkurat den delen av befolkningen som er i størst bolignød: de unge, som flytter fra det ene kollektivet til det andre, med lite håp om å noen gang eie eller bo alene. De som karrer seg inn på markedet, må betale dyrt for gleden av å bo i trange, dårlige leiligheter i stadig kjedeligere byområder. 

Boligmangel og skatteparadiser 

Et av kjennetegnene på en europeisk by er, ifølge Hatherley, et system hvor leietakere har stor makt og ikke er annenrangs på boligmarkedet. Slik sett scorer et land som Tyskland høyt på europeisk-skalaen. I Berlin kjøpte myndighetene nylig tilbake 670 leiligheter i Karl-Marx-Allee fra en privat eier, etter en lang debatt om gentrifisering og stigende priser. Noe slikt ville aldri skjedd i Storbritannia. Her finnes ikke reguleringer. Det er ikke boligmangel i landet – problemet er at en håndfull rike, aldrende landlords sitter på store mengder boliger, som de krever enorme leiesummer for eller aldri leier ut.[1] I London, der boligkrisen er stor, er det samtidig en overflod av ubebodde leiligheter. Bare i bydelen Southwark er over 5400 hjem ledige! I Kensington og Chelsea, like ved der Grenfell Tower brant ned i 2016 og gjorde 600 mennesker hjemløse, finnes det over 1000 tomme hjem. Tallene har jeg fra journalisten Guy Shrubsole, som driver den gravejournalistiske bloggen Who Owns England?[2] Han har avdekket hvor mye aristokratiet sitter på, men har også vist at enda mer eies av eiendomsspekulanter med mye å skjule – mange fra land som Russland og Kina.

Lokale councils har også solgt unna eiendommer til utenlandske skallselskap, og det er vanskelig å kartlegge hvem som egentlig eier hva. Slike trender strider mot europeiske idealer, slik Hatherley ser det. De kan også vise seg å stå i strid med EUs nyeste anti-skatteunndragelsesdirektiver, som medlemslandene ble forventet å iverksette i Brexit-året 2019. Tyskland, som lenge har vært Storbritannias hardeste kritiker når det gjelder bruken av skatteparadiser, har på hjemmebane iverksatt kraftige tiltak for å få bukt med skatteunndragelser. 

Som en interrailreise 

Hatherleys beundring for Tyskland er tydelig. Han er innom tre tyske byer – Hamburg, München og Leipzig – og kommer stadig tilbake til hvor umoderne Storbritannia er i forhold. Boktittelen, Trans-Europe Express, er selvsagt et nikk til det tyske bandet Kraftwerks album fra 1977, men refererer også til det intereuropeiske jernbanenettverket som bandet lot seg inspirere av. TEE-togene sluttet å gå i 1995, men siden den gang har enda større områder i Europa åpnet seg opp for nærmest sømløs reise mellom de ulike landene. Hatherley er opptatt av hvor bemerkelsesverdig dette faktisk er – hvor historisk det er. Europa, som i mange hundre år besto av sinte, stridende småstater, er i dag et kontinent hvor man kan reise fra Lisboa til Tallinn uten passkontroll. Dette er kanskje noe norske, reiseglade EU/EØS-motstandere kan merke seg.

Trans-Europe Express er strukturert litt som en interrailreise – det blir ikke mye tid til hver enkelt by. Hele 24 byer er forfatteren innom, fordelt på seks kategorier som refererer mer til særpreg enn til geografi: Atlantic, Mediterranean, Central, Balkan, Baltic, North Sea. Byene kommer han seg rundt i til fots og ved hjelp av kollektivtransport, og et av kravene hans for at en by skal kunne regnes som europeisk, er at det skal være enkelt å ferdes på denne måten. Gater og byrom bør flyte sømløst inn i hverandre, fremfor å bli brutt opp av gjerder, pigger, porter og CCTV-kameraer. Sykkelnettverket bør være velutbygd, kollektivtransporten offentlig-eid og moderne, og det bør finnes bilfrie soner i sentrum. På alle disse punktene faller Bristol igjennom. Min amerikanske mann synes Bristol er himmelsk i forhold til det han er vant til, og påpeker at forbedringer skjer, men jeg er utålmodig og ser til andre europeiske byer – København, Bordeaux, Helsinki, Tallinn, Milano. Det samme gjør to nederlandske venner, som har gitt opp sykkelvanene sine i møte med Bristols aggressive bilkultur. Til meg, som er syklist på min hals, sier de: At du tør! 

Dette er ikke Europa

«Easy streetlife» er et av kjennetegnene på en god europeisk by, ifølge Hatherley. Han trekker frem St. Petersburg som en by som ved første øyekast minner om Paris eller Stockholm med tanke på størrelsen og høyden på bygningene, vidden på gatene og promenadene langs elven – men den er «stuck […] in a petrolhead car culture barging down streets that elsewhere would be full of bicycles.» Dette gir en fornemmelse av at «dette er ikke Europa». Så tilføyer han at den fremmedfølelsen kan man også få i tjukkeste Europa – som i Beograd, en by som saktens søker å gå i en europeisk retning. Han skyter her inn at det er lett å se når en by er usikker på hvor europeisk den er – da florerer nemlig «Europa» i navnene: European Square i Kiev, Hotel de l’Europe i Minsk, European Union Metro Station i Sofia.

Her kommer jeg i tanker om byggeprosjektene ved Bristol Floating Harbour – der lokker nemlig de smakfulle reklameoppslagene med «a true continental vibe». Men her handler det nok mer om en anelse om at europeisk er hipt enn om et ønske om å gjøre gjennomgripende endringer som drar byen i en reell europeisk retning! I en annen bydel i Bristol anlegges boligområdet Hygge Park, for dem som vil smake på «the Danish lifestyle». (Her får britene også en ny anledning til å minne om at hygge uttales HOOO-GAAAH).

Hippe Skandinavia

Hatherley har besøkt tre skandinaviske byer: Århus, Stockholm og Bergen. Bergen skildres i lys av Norges oljerikdom. Hatherley synes de mange elektriske ladestasjonene tyder på «hykleri», han merker seg en utstrakt suburbanization, og henger ut de stygge husene i Boligpartner-reklamene på flyplassen. Han trives blant trehusene i sentrum, hyller Bergen Arkitekthøyskoles uryddige, spontane preg, og kaller den «varm», «åpen» og «futuristisk», men tillater seg å ironisere over skolens anarkistiske punk-ånd. Han ser for seg at studentene i fremtiden vil kjøre elbil til en «self-built anarchist villa colony, all paid for by a giant, publicly owned petroleum multinational.» Jeg lurer litt på om han har hørt om en oljeby i vest og tatt den for å være Bergen, ikke Stavanger. Men kanskje det er oljemette Norge som helhet han vil erte.

Århus kommer best ut av de skandinaviske byene. Kapitteltittelen summerer det også greit opp: «Aarhus is Nice». Ord som classy, sophisticated, clean, modern, easy, gjør det klart at Århus er en fornøyelse å oppholde seg i. «Nothing has been done carelessly and obnoxiously», sier han om byplanleggingen, og tilføyer at danskene nok tar dette som en selvfølge. For en brite er det imponerende og nesten fremmed.

Erich, en norsk venn av meg som nylig fikk nok av Brexit og flyttet fra Skottland til Århus, skriver under på Hatherleys skildring. Takket være EØS-avtalen, som integrerer EUs fire friheter – fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer – kunne han enkelt slå seg ned i den byen som ifølge ham er en av de mest velfungerende i Europa. Britiske byer savner han ikke – Storbritannia som samfunn har ikke investert i sine bymiljøer på mange år. De har i stedet flagget alt ut til private investorer.

Dublin preges av lignende tendenser, og får hard medfart i boken. «[C]ontemporary Irish architecture is marked by a striking parsimony, a cheapness and carelessness in construction, which is especially curious given how these tend to be ‘luxury flats’ or ‘stunning offices’», skriver Hatherley. Jeg må si meg enig i at det ikke er en stor opplevelse å vandre rundt i den irske hovedstaden – byen gir et rotete og usammenhengende inntrykk. Min irske venninne, Jenny, er enig, og mener at trenden skyldes at Dublin fortsatt ligger under for den britiske modellen. Hun har flere ukvemsord om hjembyen. «Don’t get me started on the nouveau riche farmers on the outskirts of Dublin and their bungalows. They love a good Roman-esque statue.» Hun mener hangen til vulgær «cash flashing» henger sammen med Irlands fattigdomshistorie. Famine chic, kaller hun det, og får igjen inn et stikk mot England.

Jenny er halvt svensk, og snakker ofte drømmende om Stockholms overlegne sider. Ting som er synonymt med rikdom og privilegier her på de britiske øyer, er grunnleggende kvaliteter i Stockholm. Hun nevner romslige leiligheter, enkel tilgang til parker, friområder og lekeplasser, et kollektivtilbud som virker. Mindre positive sider, som det er lett å glemme, men som Hatherley er klar over, er Stockholms raske boligprisvekst og tydelige segregering. Stockholm er kanskje en behagelig og moderne by for de som har råd til å bo der, men den er ikke for alle. Forskjellene mellom fattig og rik øker, og det er ikke nok sosialboliger. Dermed faller byen igjennom på et punkt som Hatherley mener er et sentralt kjennetegn på en god, europeisk by. For øvrig ligger Storbritannia, som en gang var en europeisk ledestjerne når det gjaldt sosialboliger, flere lysår etter Stockholm og andre svenske byer. Siden Tory-partiet fikk makten i 2010, har antallet hjemløse i britiske byer steget med mer enn 250 %.[3]

Gresk spontanitet

Et annet land som har blitt preget av drastiske velferdskutt, er Hellas. Hatherley, en uttalt EU-tilhenger, har en viss forståelse for EU-motstanderes se-bare-på-Hellas!-refreng. Han besøker Thessaloniki, en by han mener kan ha rett til å føle på en viss skuffelse når det gjelder hva det europeiske prosjektet skulle føre til hos dem. Der gikk byens styrende parti, Syriza, til valg på manifestet Thessaloniki-programmet, som tok sikte på å reversere innstrammingspolitikken. Det finnes det ikke penger til.

Min venninne fra Thessaloniki, Lilly, er uinteressert i å skylde på EU, og følger dessuten ikke Hatherley i det han sier om byens europeiske prosjekt. Hun ser på hjembyen som en grunnleggende europeisk by – ikke en by som håper at økt pengeflyt skal gjøre den europeisk. Hun er imidlertid enig med forfatteren i at byutviklingen er preget av planløshet, men nekter å se det som et problem. Hun understreker hvordan «spontaniteten» gjør at radikal tilpasning, ifølge henne en gresk dyd, blir en livsstil – ikke et unntak. Dessuten peker hun på at den eldgamle byen har båret mange ansikter opp igjennom historien og rommer alle mulige kulturelle og historiske spor – uten at noen av dem løftes frem på bekostning av andre. Dette siste setter Hatherley også pris på – allergisk mot pompøsitet som han er. Han synes det er noe beundringsverdig i det faktum at Thessalonikis byplanleggere (for de finnes jo tross alt) har unngått både monumentality og sentimentality. I tillegg er han lettet over at det finnes lite neoklassisk arkitektur her. Lilly kontrer med at det finnes mengder av neoklassiske bygninger – men oftest skjult bak gigantiske boligblokker fra 60- og 70-tallet! Da jeg konfronterer henne med Hatherleys påstand om at mange oppfatter byen som «stygg», ler hun og sier at det kommer an på øyet som ser. Så tilføyer hun poetisk: «Thessaloniki is not an easy maiden to measure.»

Hatherley liker Sofia best av de fire byene i Balkan-delen. Han løfter Sofia frem som en by hvor alle byens mange historier – den romerske, den ottomanske, den bysantinske, den sovjetiske og så videre – er til stede i fredelig sameksistens. Fortiden er verken er utvisket eller «obsessively maintained», og det eneste som ikke har satt nevneverdige spor, er den brå overgangen til kapitalisme.  

Paris – høyrevendt og militant?

Det Hatherley liker ved Sofia – det arkitektoniske mangfoldet – finner han ikke i Paris. For ham er Paris en by man må være på høyresiden for å like. Hvem andre enn høyrekonservative kan vel elske en militant organisert by hvor man kan gå kilometervis uten å se et eneste eksempel på 1900-tallsarkitektur, og hvor både moderne og multikulturelle innslag kun er å finne i separate områder?

Min franske venninne Véronique fnyser av dette – hun ser Paris som «en gruppe landsbyer», og mener at Hatherley her røper seg i å ikke ha dristet seg særlig langt utenfor den absolutte bykjernen. Men hennes lidenskapelige forsvarstale til tross, jeg kan ikke unngå å komme i tanker om noe hun også ofte sier om både Paris og Frankrike – nemlig at konformiteten og konservatismen er fremtredende. Hun mener at selv om den franske standarden er høyere enn den britiske når det gjelder bolig, infrastruktur, helsevesen og andre ting som teller, er Storbritannia tross alt et langt mer spennende land å bo i. Kanskje kreativiteten, humoren og eksentrisiteten har bedre levevilkår i et land hvor lite funker? undrer hun seg. Lignende tanker har jeg gjort meg når jeg trekker sammenligninger til Norge. Nå som Brexit gjør at en tilbakekomst til Oslo i økende grad er sannsynlig for min egen del, tenker jeg ofte at selv om Oslo fungerer langt bedre rent praktisk enn Bristol gjør, kommer jeg til å kjede meg.

Men på den annen side – hva er romantisk og spennende ved et land som ikke tar vare på innbyggerne sine, og som i økende grad distanserer seg fra det europeiske prosjektet? Et slikt land har Storbritannia blitt nå. Véronique, som forelsket seg i 90-tallets Cool Britannia – lenge før offentlige investeringer ble strupt og Tory-partiet besluttet å legge byrden av finanskrisen på den delen av befolkningen som hadde minst – har kommet til samme erkjennelse.

Antieuropeisme

Trans-Europe Express er ikke en bok med vidtgående sosioøkonomiske analyser. Hatherley bruker mest plass på å vise frem mangfoldet i Europas arkitektur – modernismen i Randstad, brutalismen i Split, konservatismen i Bologna, den ville stilblandingen i Hull – men en underliggende kritikk av antieuropeisme er gjennomgående i alt han skriver. Det er dette som først og fremst griper meg ved boken. Slik Hatherley ser det, fører antieuropeisme til mindre menneskevennlige byer, og dette føler jeg selv på kroppen i dagens Storbritannia. Jeg er ikke arkitekturkjenner, men det er det lett å forstå den britiske underlegenhetsfølelsen Hatherley legger for dagen i møte med det meste av europeisk byplanlegging (i boken florer setninger som «of course, they do it better than us»).

Mine britiske venner liker å påpeke at Bristol er en utypisk britisk by – at Bristol er moderne, liberal, grønn, progressiv, europeisk. Og de har nok rett i at Bristol står i en særstilling, men mine venner, som aldri har bodd på kontinentet, blander kanskje aspirasjoner med realiteter. Bristol – med sitt ukontrollerte boligmarked, sitt privateide og oppstykkede kollektivtilbud, sine skarer av hjemløse og sine skitne, forsøplede gater – oppleves ikke som en europeisk by, i alle fall ikke en moderne en. Og vanskeligere skal det vel bli for britene å vende blikket mot Europa, nå som Boris er statsminister og Brexit tegner til å gå igjennom – deal or no deal. Som europeer – for slik identifiserer jeg meg – er dette vanskeligere å leve med enn vegg-til-vegg-teppet på minisoverommet.

Hva den arkitekturreisende Hatherley ville sagt om Oslo, får vi ikke vite i boken. Synd – for nå må jeg gjette meg til hva han ville sagt om det omdiskuterte Barcode-området, de strenge reglene for bruken av friområdet Sørenga, for ikke å snakke om Y-blokka. Men et av punktene på listen hans over europeiske kjennetegn, er «en livlig arkitekturdebatt». Her må vi vel si at Oslo scorer full pott.


Heidi Sævareid (f. 1984) er forfatter, oversetter og kritiker. Hun har utgitt fire romaner. Den siste, Bruddlinjer, kom i 2017. Hun er for tiden bosatt i Bristol, og i 2018 utga hun boksingelen Life in the UK.


[1] Se George Monbiots kommentar «Poor tenants pay for landlords to live like kings. It doesn’t have to be this way» fra 17. Juli 2019: https://www.theguardian.com/commentisfree/2019/jul/17/housing-britain-la...