Foto: Aschehoug

Kunsten å bløffe seg til innsikt

Kenneth Moe går seg vill i Thure Erik Lunds roman "Identitet".
27.06.2019 - 11:35

«… og brått befinner du deg på en fundamental utside …»

– Hallandsås

1.

En enkel påstand: Hallandsås – fortelleren i romanen Identitet (2017) – er et alter ego for forfatteren Thure Erik Lund. En uhemmet selvparodi i célinsk og bernhardsk ånd. Påstanden er ikke urimelig, den er heller selvfølgelig, med tanke på hvor mange paralleller det er mellom forfatteren i boken og forfatteren av boken: Hallandsås bor med kone og barn på et gårdsbruk i Modum i Buskerud, hvor han ser tilbake på et liv som forfatter av smale og for det meste oversette bøker, hvor det østnorsk-bondske og egoanarkistiske står i et fruktbart spenningsforhold med det europeisk-kosmopolitiske. Bøkenes titler er parodier på hans egne: Intromateria jf. Compromateria, Rhizom-maskineriet jf. Straahlbox. Begge forfatterne har på meget tynt grunnlag blitt anklagd av Eivind Tjønneland for nazistiske holdninger.

Men selv om det finnes mange likhetstrekk, frister det å trekke påstanden tilbake, av frykt for å bli offer for Hallandsås’ neste harang. Han tåler nemlig ikke forenklinger – annet enn sine egne motsetningsfulle og høyst midlertidige – og legger ut om navngitte journalister, kritikere og forfattere. For ham er de fleste norske forfattere bare «velmenende etiske duster», som «med dette P2-språket sitt sniker seg så velment inn på verden». Hallandsås er etter eget sigende en manisk, venneløs storskryter – storskrytet er hallandsåsingenes slektssjukdom (og han er en av de siste ekte hallandsåsingene) – og han verken kan eller vil være med på den norske litterære offentligheten lenger. Ingen forstår ham der uansett, eller vil høre på det han har å si. Vennene har han mast høl i huet på og slitt ut en etter en.

De få som likte bøkene hans – da han ennå ga ut bøker – evnet ikke annet enn

«å beskrive sine falske oppdagelser i mine skriverier, ved å trøkke det hele inn i et vanlig kritikerspråk, hvor meningen naturligvis hadde forsvunnet for lengst.»

I dette essayet deler jeg mine oppdagelser. Om de er falske får Hallandsås – eller Lund – bedømme.

Hallandsås er for øvrig en av flere Lund-fortellere som kultiverer evnen til å gi faen: «Jeg gir blanke faen», sier han, og det må jeg også gjøre, om jeg skal tørre å si noe om en av de mest manisk briljante romanene jeg har lest. Siden jeg debuterte i 2015, har ingen bøker – kanskje utenom Becketts trilogi – lært meg mer om romanskriving enn Identitet.

2.

Hallandsås bor altså på et gårdsbruk i Modum med samboeren Maria, gjerne omtalt som nykjerringa eller «hun der inne i hovedhuset». Han har to avkom med gamlekjerringa og etter hvert to med Maria. Hallandsås kaller Maria for «hun der inne i hovedhuset» fordi skrivingen foregår på gårdsbrukets bryggerhus. Der sitter han to–tre timer om dagen i en sliten kontorstol foran Macen og redigerer det han kaller «tekststrømmen», altså romanen vi sitter og leser, men som han påstår at ikke er en roman, og gjentatte ganger insisterer på at aldri skal gis ut:

«Jeg hater romaner.»

Joda, han merker hendvendelseshangen:

«Av og til skriver jeg setninger som ser ut som om jeg vil at noen skal lese dem.»

Derfor må han «passe på å skrive så kjedelig at forlaget ikke vil interessere seg».

Begrepet «tekststrøm» er i seg selv en glimrende narrativ nyvinning. Og sånne ser man jo ikke hver dag. Å skrive det Hallandsås kaller en tekststrøm, har vært mulig i 30–40 år, altså så lenge tekstbehandlingsprogrammer har vært tilgjengelig for folk flest. Allikevel finnes det så vidt jeg vet ingen annen roman som utnytter disse helt dagligdagse programmenes potensial som Identitet. Romanen er en tekststrøm fordi Hallandsås (og Lund) kan skrive hvor som helst i dokumentet når som helst, sånn at fortelleren på én side er 70 år gammel og noen sider senere 52, av og til hopper han flere år i én og samme setning, en frihet og uforutsigbarhet jeg som forfatter blir yr og ør av. Han stryker gamle setninger, legger nye til, og er i det hele tatt fri til å utvide tekststrømmen i alle retninger. Hallandsås følger en redigeringpoetikk hvor han istedenfor å skjule sporene av seg selv, som man vanligvis gjør når man redigerer – når jeg skriver om dette essayet reduserer jeg for eksempel antall «jeg», sånn at meningene fremstår mer objektive – gjør seg selv tydeligere, for liksom å skyve leseren ut av tekststrømmen, noe som på lundsk-paradoksalt vis selvfølgelig trekker leseren inn.

Friheten til å skrive hvor som helst i strømmen om hva som helst, kunne gjort romanen utflytende, om den ikke også hadde vært så narrativt enkel og klassisk tydelig: En mann og en kone, en bitter forfatter og en likegyldig litteraturverden, et hovedhus og et bryggerhus.

Hallandsås har gjort det slutt med verden og verden har gjort det slutt med Hallandsås: «Jeg hadde skrivi meg vekk, vekk fra verden.»

3.

Men hvor fri er han egentlig? Etter hvert oppdager Hallandsås fremmede avsnitt i tekststrømmen, som antyder at han er i ferd med å miste kontroll over den. Han mistenker at noen – hun der inne i hovedhuset? – skriver på den når ikke han er der. Man kan mistenke beckettsk senilitet, eller at Hallandsås’ mani bikker over i psykotiske episoder. Disse mistankene er selvfølgelig skrevet inn i teksten, både som plausible tolkninger og som avledningsmanøvre.

En annen mulighet: at teksten har fått sitt eget liv uavhengig av ham.

Jeg har vært borti et og annet meta-eksperiment, men aldri et så vellykket forsøk på å skrive en spenningsroman på selve tekstplanet. I en veldig forenklet lesning av Lunds tidligere roman I singularitetens skygge (2013) – en sammenredigering og utvidelse av romanene Inn (2006) og Straahlbox (2010) – kan man si at stråleboksen var kunstig-intelligens-som-metafor-for-litteratur.* Stråleboksen var en bevissthetsutvidende datasimulering og et slags intellektuelt sadomasochistisk torturkammer, hvor omflakkende mennesker fant sitt hjem, koblet seg på og ble forent i en orgie av overskridende kverulering. Og finnes det et bedre bilde på modernistisk og postmodernistisk litteratur enn Lunds orgiastiske kveruleringsmaskineri? (Helt sikkert, jeg bare blir så revet med, skjønner du.)

Motsatt: Tekststrømmen i Identitet kan – selvfølgelig også forenklende – leses som litteratur-som-metafor-for-kunstig-intelligens. Hallandsås vil nemlig erstatte seg selv med tekststrømmen. Den skal bli «en digital variant av meg selv», «en fullkommen språklig-artifisiell versjon». Tekststrømmen skal gi ham mening til han dør og kanskje et slags liv etterpå.

Og som i enhver teknologisk dystopi med respekt for seg selv: Skapningen tar over for skaperen. Teksten utvikler seg fri fra ham i en slags litterær singularitet.

4.

Hallandsås påstår at «her er det ingen forkledninger», at «metaperspektiver finnes ikke her». Det er også sant. Tekststrøm-metoden gjør forholdet mellom ironi og oppriktighet uhyre komplekst. Identitet begynner med et konkret forfatterliv på Modum, eller anti-forfatterliv, og uansett hvor langt romanen følger sin egen strømmende logikk, kommer den alltid tilbake til denne bitre kjernen, altså den bitre forfatteren på Modum. Derfor er det også jævlig å lese Identitet. Enda jævligere må den ha vært å skrive. Ethvert forsøk på overskridelse kollapser tilbake til den antageligvis ganske ektefølte smerten og ensomheten som motiverte forsøkene på overskridelse i utgangspunktet. Romanen er selvfølgelig full av forkledninger og metaperspektiver, men romanens metode og smertekjerne gjør også disse nakne og oppriktige. Vi vet hva Hallandsås holder på med bak maskene – og hva Lund holder på med bak Hallandsås-masken – fordi de kontinuerlig skiftes ut og viser frem «det skeive trynet» under. Derfor vet leseren også at Hallandsås’ selvironiske betraktninger om storskryt på ingen måte trekker skrytet tilbake.

For øvrig anerkjenner ingen Lund-fortellere skillet mellom natur og kultur eller mellom analogt og digitalt eller mellom ekte og syntetisk, følgelig anerkjenner de heller ikke skillet mellom ironisk og oppriktig.

5.

Noen år før tekststrømmen fikk Hallandsås i oppdrag av forskningssenteret CICERO å holde et litterært foredrag om klimakrisen.

Metoden:

«Jeg la fram synspunktene ved hjelp av en rekke litterær-spekulative assosiasjonsteknikker, som jeg ”korrigerte” med en slags innbakt organisk-strukturell sannsynlighetsberegning, slik at den refleksive forløps-tankegangen kunne framstå som et prisme, alt dette for at det i det minste skulle være et sammenfall mellom form og innhold. Og ved å bringe inn mer abstrakte språklige bilder kunne jeg gå rett inn i det jeg mente var hovedanliggendet her, engasjementet i å anskue økologiske og klimamessige framtidsscenarioer ved hjelp av et sett av ”litterære blandingsteknikker” …»

Setningen fortsetter enda en halv side, men det er vel kort sagt en pseudovitenskapelig måte å si at han bruker fantasien og sin «blendende hjerne» til å spå fremtiden. Den førti romansider lange gjenfortellingen av CICERO-foredraget – språklig ganske likt utdraget ovenfor – er et krevende stykke bevissthetsutvidende bløffmakeri. I korte trekk argumenterer han for akselerasjonisme – «å sette fyr på verden» – noe som for øvrig er i tråd med Lunds grunntema: at «det syntetiske er ekte». Like mye natur som alt annet er det. Og menneskenes ødeleggelse av naturen er også en naturlig prosess. Hvilken rett – eller mulighet – har vi til å stanse den? La oss heller helle bensin på bålet.

Ethvert forsøk på statlig styring av naturens gang er mer uhyrlig enn klimakrisen:

«Det eneste jeg prøvde å fortelle dem, var at selve problemet de så for seg, og som stadig rykket nærmere, var tvert imot løsningen, for hvis vi ikke lar verden koke opp, og fordampe ut over de naturlige rammer, vil vi stivne hen …»

6.

Vekstmetaforer er viktige i Lunds forfatterskap, hvor alt – selvfølgelig også teksten – som sagt er natur. Den lundske teksten er viltvoksende og ustyrlig: en slyngplante på virkeligheten, en slimsopp som føler seg blindt frem. Men selv om Hallandsås begynner fra tvilsomme premisser – «litterær-spekulative assosiasjonsteknikker» – vokser en oppriktig kulturkritikk ut av dem.

Kanskje fordi kritikken ligger latent i språket.

Så fort han lar språket vokse fritt og strekke slyngtrådene mot nye spørsmål og uante konklusjoner, bugner det med bevissthetsutvidende innsikt inni den vanskelige, til tider nesten ufremkommelige krattskogen.

7.

Det er latterlig av CICERO å tro at en forfatter skal ha spesiell innsikt i klimakrisen. Både CICERO og Hallandsås tror at det å kunne skrive er det samme som å kunne tenke. Men Hallandsås har dypere forståelse for det innviklede forholdet mellom tenking og skriving. Han forstår at litteraturen bare er til nytte ad paradoksale omveier. Når han etter foredraget sier: «Jeg har framlagt tingene rett ut, uten omveier», er også dette sant, fordi det er enda en litterær omvei. Hallandsås bruker litteratur til å kritisere den forenklende fornuft. Litterær sannhet er både–og, ikke enten–eller. CICERO-foredragets assosiative logikk er i praksis en hån av det sosialdemokratiske synet på litteratur som oppbyggelig verktøy.

Hallandsås er og blir «småbrukerintellektuell», en som holder seg til periferien i protest mot «statsmenneskenes» forsøk på å sentralstyre det ustyrlige. Statsmenneskenes sunne og vitenskapelige tvil er ingen åpen tvil, men heller feig forsiktighet. Deres tvil forsvarer status quo. Er bare et forsøk på å pense utviklingen i forutsigbar retning. Dødsangsten deres kommer til uttrykk i dette forsøket på varig stabilitet, som paradoksalt nok – om det hadde lyktes – ville vært en form for død. Vi vil «stivne hen».

Statsmennesketvilen kveler det som vokser ved fødselen. Hallandsås lar det derimot vokse fritt i tekststrømmen – kverulerende og stadig mer tvetydig – til det kveler ham. For Hallandsås har heller ikke svarene. Men i motsetning til statsmenneskenes innsnevrende tvil, sprenger Hallandsås’ skråsikkerhet nye tunneler innover i det menneskelige mulighetsrom og ut i det hinsidige.

8.

De som ikke forstår Lunds maniske, til tider psykotiske ironi, avfeier bøkene som galskap. Lund-fortellerens assosiative måte å tenke på, hvor setning følger setning og blir verdensteorier, kan på overflaten minne om ravgal gategauling. Dette fordi Lund bevisst leker seg med maniens og psykosens former. Særlig den profet-og-orakel-lignende tiraden – gærningens tvetydige skråsikkerhet – som får såkalt normale mennesker til å riste på hodet, men den vekker kanskje også en frykt for at tingene vi selv tror på står på ustødige bein.

Den psykotiske ironien har så vidt jeg kan se to funksjoner i Lunds romaner.

For det første gir den Lund og fortelleren frihet til å følge språket til de merkeligste steder, uten at de må bevise eller gi vitenskapelige falsifiseringskriterier underveis, noe som ville stagget tankeflukten og gjort den forutsigbar og ikke-litterær. Derfor er Lunds romaner nok de mest idétette i den norske samtidslitteraturen. Les femti andre norske samtidsromaner og du sitter igjen med færre nye perspektiver på verden enn ved å lese én roman som Identitet.

For det andre er en radikal skepsis bakt inn i resonnementene.

Lund-fortelleren er en slags omvendt Sokrates, som istedenfor å si at han ikke vet, sier at han vet med en så manisk intensitet at det er vanskelig å ta bokstavelig. Dette hindrer selvfølgelig ikke ideene fra å flette seg inn mellom leserens egne og vokse sammen med dem.

9.

«Mulig ideene mine var for store for meg», tenker Hallandsås etter CICERO-fadesen. Nå er han «et null» og verdensideene tilhører «idéhistoriens skraphaug». Han skal fortsette å tenke ut verdensideer, men fra nå av skal han holde dem for seg selv, for å tjene penger på dem: «Da kan jeg få et kraftig forsprang.» Det kommer ikke klart frem hvordan han skal tjene penger på disse verdensideene, kanskje nettopp fordi han holder dem for seg selv, eller mer sannsynlig, fordi det bare er storskryt og bløffmakeri.

Jeg ser for meg den før-sokratiske filosofen Thales, som på en eller annen måte – kildene sier ingenting om hvordan – spådde den kommende olivensesongen og tjente seg rik på investeringer. Og på en eller annen måte skal Hallandsås berike seg på begavelsen og på de «himkokte» verdensideene.

Kanskje nettopp ved å bløffe. Han er hallandsåsing tross alt. Han er småbrukerintellektuell, kremmer og – som Thure Erik Lund – snekker. Snekkerjobbene får han «kun etter å ha bløffet meg fram med altfor lave prisantydninger»:

«Eneste faglige gleden i håndverkeriet var at jeg blei flinkere til å lure folk for penger, ved metoder jeg pønsket ut nettopp fordi jeg var en litt smågretten forfatter … med alskens usle forfatterknep, lurte jeg altså folk til å tro at de var fornøyd med jobben jeg utførte. … Folk har ikke godt av å se hvordan både romaner og byggeprosjekter blir til, de ville ikke forstått det …»

Identitet er ingenting om ikke en roman om hvordan romaner blir til.

10.

Hvordan?

Forfatteren må følge språkets «overlegent selvforførende karakter».

Må stole på tekstens organiske, slyngplanteaktige vilje til vekst, liksom næret av en virkelighet den vokser utenpå.

Eller må – med en tredje metafor – bløffe den frem som den kremmeraktige håndverkeren, som jukser seg frem til det ferdige resultatet ved å tilpasse den ene setningen til den andre, og på den måten skjule jukset under en blankpusset overflate.

«Det ser ut som om jeg er samvittighetsfull, men egentlig gjør jeg noe helt annet, som ingen helt skal skjønne, og som ingen må skjønne, det er min lille yrkeshemmelighet.»

Den særegne gleden ved Identitet er at Hallandsås, siden tekststrømmen uansett ikke skal gis ut, viser frem jukset sitt og alle yrkeshemmelighetene.

Hallandsås kler – med en fjerde metafor – både seg selv og Thure Erik Lund naken. Men det forunderlige er at når keiseren står der naken, begynner han å sy nye og stadig nye klær ut av sin egen nakenhet. Denne evnen er både kunsten og livskunsten sånn jeg ser det. Ja, nettopp sånn, ved å bløffe seg frem til innsikt, våger jeg påstå, skrives enhver roman av betydning. Virkeligheten lar en ikke komme unna med alt. Men når virkeligheten tar sin hevn på bløffmakeren, avslører den konturene sine.

11.

Til slutt vil jeg nevne at Identitet er den eneste romanen jeg vet om som nevner hjembygda mi.

«Jeg bare måtte litt vekk. … Jeg var ganske så gretten. Jeg bare kjørte rundt, langt nedover Vestfold, på småveier der, Kodal, Kvelde og opp til Siljan, jeg tok også turer innover i Telemark*, sov baki bilen, på små, bortgjømte steder, med forlatte småbruk, hvor jeg liksom så meg ut ei slags ”framtid”, langt unna henne, og ungen hennes.»

I det lille tettstedet Kvelde, utenfor Larvik i Vestfold, med en befolkning på 884 da jeg flyttet derfra i 2007, et sted som så vidt jeg vet aldri har blitt omtalt i en roman av betydning før Identitet, vokste jeg opp, med følelsen av at jeg aldri noensinne kunne skrive om et så ulitterært sted. Og nettopp gjennom Kvelde kjører Hallandsås for å komme seg vekk fra kone og barn og fantasere om et sted langt unna Modum.

For meg – om for ingen andre – er dette en sterk påminnelse om den «himkokte» egenskapen til selv den mest litterære litteratur. Hvordan den begynner og slutter med kosmopolitisk lengsel bort fra et konkret sted man aldri kommer bort fra, uansett hvor dyktig bløffmaker man er.


Thure Erik Lund (f. 1959) er forfatter og snekker. Siste bok: Identitet (Aschehoug, 2017).

Kenneth Moe (f. 1987) er forfatter, bokanmelder og bløffmaker. Siste bok: Imot Sæterbakken (Pelikanen, 2017).


*    For å kommentere grundigere må jeg lese den igjen og sikkert igjen og igjen. Egentlig burde man lese I singularitetens skygge igjen for å kunne si noe om Identitet – og sånn kan man holde på: Den som ikke frastøtes av Thure Erik Lunds maniske språkspinn, blir som fortellerne hans fanget i det. Å lese Identitet for andre gang – som jeg gjør nå – er å gruglede seg til å lese den for tiende gang. Tar det slutt? Tar dette noensinne slutt?

*    Lokal anmerkning: Siljan er allerede i Telemark