I 1739 malte Jean-Baptiste-Siméon Chardin «Portrett av maleren Joseph Aved», også kalt «Kjemikeren i sitt laboratorium» og «Suffløren». Maleriet henger i Louvre. Som vi ser, er han fordypet og fornøyet av det han leser, og lyset faller klart og ansporende på boksiden. Alt virker behagelig og ligger til rette for en lang og god lesestund. Men er det ikke et timeglass som renner der på bordet? Og hva med snorene som henger der, er de til for å heise forhenget? På hvilket sted befinner denne «maleren» seg egentlig? Kilde: Wikimedia.

Frisør og sufflør, eller: Hvordan lese

Hva er verdt å lese? BLA inviterer engasjerte skribenter til å plukke fra egen hylle.
07.05.2019 - 13:17

«Verweile doch! du bist so schön!», heter et bevinget ord i Goethes Faust: «Bli her! du er så vakker!» Lik mange lar jeg meg fortrylle av de skjønne stedene i litteraturen. Disse stedene er der tekstene dugger av ømhet, nytelse og sjel; de pirrer eller fjetrer oss, gjør oss oppløftet og drømmende. I romanen, dramaet eller diktet som hvert av våre liv etter sigende utgjør, finnes det nok både lyse og dunkle steder, bemerkelsesverdige og intetsigende, men også, innimellom, noen skjønne steder. 

Men hvordan står det egentlig til med sansen for litteraturens skjønne steder i vår tid? Møblerer vi fortsatt vårt mentale rom med dem, slik man angivelig gjorde det før? Mye har skjedd fra tidligere tiders entusiastiske dyrking av de vakre litterære miniatyrene til våre dagers mer kritiske innstilling. Med utviklingen av en moderne hermeneutikk bredte nemlig forestillingen seg om at et litterært verk må tolkes snarere enn å nytes, og forstås i sin helhet snarere enn med begrenset fokus på enkeltsteder. Den gamle kulturteknikken med å lære seg skjønne steder utenat og dvele nytende ved dem, kom slik i vanry. Filosofen Theodor Adorno målbærer denne moderne holdningen når han kritiserer «skjønne steder» for å være et «vulgært begrep» som vitner om teoretisk umodenhet og uforpliktende omgang med kunsten. Slik viser han at i vår tid er «skjønne steder» blitt ensbetydende med klisjeer og noe som vi ikke identifiserer oss med i det hele tatt. Å slå om seg med slike steder – «Shall I compare thee to a summer’s day?», for eksempel, eller «Away! away! for I will fly to thee» – er rett og slett en overfladisk måte å forholde seg til skjønnlitteratur på.



BLA 04/19. 23.04.19.


Artikkelen er 1878 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement