Essay

Se nederdrektigheten! – tanker om Hermann Ungar

Hva feiler det deg? Hermann Ungars bøker gir mulige svar ved å legge sin samtid på disseksjonsbordet i stygge portretter av menneskelig svakhet.

Foto: Getty
Publisert digitalt

Gutter og mordere
Noveller
Teori & Praksis, 2018
220 sider

De lemlestede
Roman
Teori & Praksis, 2017
182 sider

Klassen
Roman
Teori & Praksis, 2016
183 sider

Omtrent midtveis i Hermann Ungars roman Klassen treffer fortellingen et eksistensielt nullpunkt. Josef Blau, læreren hvis liv vi følger over disse intense 170 sidene, har nettopp blitt far, og det er som om all hans usikkerhet, alle hans forestillinger om livet og hans egen plass i dette veller opp i ham idet han blir nød til å tenke på ett enkelt faktum: At sønnen skal ha et navn.

«Josef Albert. Hvem hadde bestemt det? Var navnet ingenting? Hadde ikke navnet sin skjebne? Man merket den nyfødte for første gang når man ga ham navnet, etter at man hadde gitt ham livet, utlevert ham til en ukjent, uutgrunnelig skjebne som han måtte klare. Josef som faren og Albert som onkelen, disse to han ble så bundet til. Ville han klare seg som Josef Albert? Hvem ville han bli utsatt for nettopp som Josef Albert? Kanskje ville han blitt en annen med andre navn og andre faddere, slik han så visst ville blitt en annen med en annen far.»

Hva ligger i et navn? En arv, en forbindelse, en skammel. For Josef Blau, en lærer av lavere klasse som underviser rikmannssønner, er verden allerede på forhånd bestemt, og han forsøker å innfinne seg med det. Men når han så får en sønn, settes hele hans liv i relieff. For Josef, som vokste opp som hittebarn, men ble tatt til seg av vergen, er hans bakgrunn grunnlag for all underlegenhet han føler i romanen, og som skal komme til å fortære ham; og vil ikke sønnen, som sin far, vokse opp som underlegen, i skam og til skjensel for det borgerlige samfunn som han på nåde har fått adgang til? Josef Albert er født i skyld – men det er hans fars skyld han er utlevert til, og som, etter farens oppfatning, vil forfølge ham gjennom livet. Ville han ikke blitt en annen med en annen far – eller et annet navn?

Fram fra glemselen

Disse spørsmålene rir Hermann Ungars fortellinger som marer. Ungar (1893–1929), hvis forfatterskap i sin helhet (mer eller mindre) foreligger på norsk via det beundringsverdige arbeidet til miniforlaget Teori & Praksis, drevet av Truls Unholt og Ida Fjeldbraaten, og oversetter Sverre Dahl, gikk i mange år under kategorien «glemt». Når bøkene nå er tilgjengelige i oversettelse, er det sannsynligvis fundert i en oppfatning om at Ungars litterære verk, som stadig kretser rundt menneskets mørkeste grender, ikke bare er kvalitetsmessig sterkt, men også at det er aktuelt for vår egen tid.

Og når sant skal sies: Vi lever i skitne tider. Følelsen av avmakt og vemmelse som ligger lik en sur lukt over den politiske offentligheten, fra Washington via Wien til Stockholm og Moskva, antyder et samfunn der noe har ligget for lenge, eller der kjøleskapsdøren har stått åpen, ikke kun over natten, men i flere uker.

Den sure eimen er påfallende lik den som siver opp av ordene i Ungars bøker. Sjeldent, hvis noen gang, har jeg lest et så konsekvent nedrig, klamt og beint fram nederdrektig litterært univers som hans. I de bøkene som foreligger – Klassen (1927), De lemlestede (1923), om bankieren Franz Polzer, og seinest Gutter og mordere (1920), en bok bestående av to lange noveller og en håndfull assorterte korttekster – møter vi variasjoner over en type psykologisk dyptpløyende fortellinger der nevrotiske, forknytte og seksuelt forstyrrede menn forsøker å karre seg til en plass i verden, eller å holde fast i den de har klart å oppnå. Arven fra Dostojevskij er blitt påpekt i flere av anmeldelsene av bøkene, og parallellen er tydelig; likeså hans åpenbare innflytelse på en forfatter som nobelprisvinner Elias Canetti, hvis eneste roman Forblindelsen (1935) bærer i seg så mange likheter med Ungars forfatterskap at man kan snakke om en direkte fortsettelse.

Romanlaboratoriet

Hva slags bøker er dette? Det er som om Ungar prøver ut en håndfull temaer og karakterer i en rekke eksperimenter. Måten nevrose og vrangforestilling veves inn i fortellingene skaper en indre forbindelse dem imellom: Motiver og tråder fra de tidligere novellene finnes igjen i romanene, i endret form og med andre mulige utganger. Hans hovedpersoner er mer eller mindre like: Menn av lavere klasse, med et nevrotisk forhold til seksualitet og sosiale roller, tilknappede framtoninger fylt av frykt og forakt, både for andre og seg selv. Kvinnene i bøkene er også like: De er begjærsobjekter, «slapt nedhengende kjøtt», eller marerittaktige halvskapninger, som i Franz Polzers uforglemmelige beskrivelse av sin vertinne Klara Porges’ kropp i De lemlestede, at «denne nakne kroppen ikke var lukket. At den åpnet seg bunnløst i en grufull sprekk. Som åpent kjøtt, som fliken på et opprevet sår». Den sykelige holdningen til kvinner gjør bøkene til klam lesing: De utsettes for mentale pinsler, fornedrelse og skam, eller de forgriper seg på mennene i hånlig vellyst. Dette ligger til grunn for Polzers nevroser. Hans bilde av kvinnen er fullstendig skakkjørt: Etter et overgrep i tenårene frykter han kvinner, og når Klara Porges så tvinger seg på ham, løper fryktene hans løpsk i et incestuøst sammensurium som leder ham mot galskapen.

Men til tross for at Ungar spesielt med Klassen brøt fram som en særdeles raffinert romanforfatter, finner jeg selv størst utbytte i Gutter og mordere, der grunnlaget for romanene blir synlig i rå og ufiltrert form. De to lange novellene som utgjør den opprinnelige boka, «En mann og en tjenestepike» og «Historien om et mord», er kondenserte portretter av fornedrelse, begjær og menneskelig svikt.

Fortelleren i den første novellen, et barnehjemsbarn, utlegger i jeg-form en beretning om hvordan hans oppvekst på anstalt forkrøplet ham fullstendig. Hans begjær våkner når han observerer en olding på hjemmet som, i et øyeblikks senil kåtskap skriker til tjenestepiken at hun er et «tjukt ludder». Og fortelleren kommenterer: «Ditt ludder! Jeg hadde aldri hørt ordet før. Jeg visste alt og ingenting». Fra da av er hans besettelse konstant: Han vil tvinge tjenestepiken Stasinka under seg, knuse henne, erobre henne, forgripe seg på henne. Og det som i de seinere bøkene ville vært filtrert gjennom en tredjepersonsforteller, og følgelig fått karakter av burlesk komikk, er i «En mann og en tjenestepike» kun et nakent førstepersonportrett av syk menneskelighet, et dyr på leting etter utløp for ustyrlig, retningsløs drift.

Flesteparten av motivene som utforskes i «En mann og en tjenestepike» gjentar seg i de øvrige bøkene, gjerne i form av karakterer som representerer ulike sider av et samfunn i oppløsning. Og Ungars forfatterskap er spekket av minneverdige karakterer. Foruten hovedpersonene, som ustanselig grubler over sine mindreverdighetskomplekser, møter vi en rekke bifigurer: Den avstumpede Karl Fanta, nihilisten Modlizki, den lystige enken Klara Porges, og, ikke minst, den fetladne onkel Bobek, som i Klassen sørger for brorparten av romanens burleske utslag av komikk, og dessuten fungerer som et grelt portrett av et borgerskap bygd på fråtsing og hykleri. Måten han introduseres på forteller sitt:

«Med sin mektige kropp fylte onkel Bobek opp tre fjerdedeler av sofaen. Onkel Bobek hadde strukket ut de korte bena og lent hodet, som lå uten hals i fettet fra nakke og skuldre, bakover, slik at man så inn i de oppblåste neseborene der det vokste svarte hårtuster ut. Magen hvelvet seg opp som en kule. I den vide utringningen av skjortekraven lå dobbelthakens fett.»

Fysiognomien taler sitt: Levemannen Bobek har en form som tilsvarer hans moralløse innhold. Lik så mange av Ungars bikarakterer er han en skikkelse som handler for egen vinning, drevet av lyst og sult, og som bidrar til å rive ned hovedpersonenes forsøk på å beskytte seg mot omverdenen.

Og likevel er det som om flere av disse latterlige karakterene har noe tragisk ved seg, slik som Franz Polzers husvertinne Klara Porges i De lemlestede: Hun bærer i seg noe av mellomkrigstidens armod; det er som om hennes komiske kåtskap skjuler en epokes fornedrelse. Komikken fordamper, igjen blir en råtten kjerne av menneskelig avmakt.

Klassekonflikt

Denne baksiden bringer oss til det momentet i forfatterskapet som sterkest grep fatt i meg under lesingen: Klasseperspektivet. I tekster om Ungar fokuseres det sterkt på det seksualnevrotiske og den psykologiske dybden bøkene framviser, men spørsmålet om klasse har forblitt underkommunisert. For er det en ting som virkelig definerer Ungars karakterer, er det nettopp deres sosiale bakgrunn. Josef Blau i Klassen, Franz Polzer i De lemlestede, fortellerne i Gutter og mordere og de øvrige novellene – de er alle mennesker fra lavere klasser: Fattigfolk, hittehjembarn, kjøpmannssønner med røde hender de skammer seg over. På ulike vis blir de alle løftet opp av elendigheten av de øvre klassenes velgjørende gester, men skammen, bevisstheten om deres underlegne posisjon, kleber om dem. Når vi så følger disse mennene – Blau i klasserommet, Polzer i banken – er det deres klassebevissthet som ligger til grunn for de katastrofene bøkene beveger seg mot. Josef Blaus desperate refleksjon over sønnens navn blir en refleksjon om hans egen klasses lodd: Navnet er det som avslører ham – han er sønn av et hittebarn, sønn av mannen som tjener til livets brød ved å undervise barn som allerede står over ham på rangstigen, og som han forakter, i visshet om at de forakter ham tilbake. På samme vis skjemmes Franz Polzer av sin bakgrunn som kjøpmannssønn; ved farens død ønsker han ikke å arve noe, han «ville hverken ha noen dress eller møbler. Han ville ikke ha noe minne». Langt mer enn kun psykologiske portretter står Ungars fortellinger også som bilder på klasseskiller – og det samfunnssystemet som foranlediger og opprettholder dem.

Finner vi ikke her en parallell til vår egen tid? Ikke bare, som Bernhard Ellefsen påpeker i det fremragende etterordet til Gutter og mordere, i den løpskløpne frivoliteten og forakten for annerledeshet som ikke lenger kun ulmer i samfunnet, men brer om seg, slik at menneskets brutalitet og råskap kommer til syne uten skjemsel. Nei, ikke kun dette, men også til et samfunn der polene, også på våre breddegrader, har grodd så langt fra hverandre at de synes uforenelige. At de overlevende etter Utøya-massakren mottar drapstrusler og hets forteller mye om sykeligheten som gror i enkelte miljøer. Men ikke kun der: Mennesker omtales som skadedyr, parasitter, avskum. Shithole countries! Tygg på den formuleringen. I et slikt klima, der skansene blir stadig høyere og skyttergravene stadig dypere, forgreiner ulikhetene seg, ideologisk så vel som strukturelt. Og det er et slikt samfunn Ungar beskriver, der frykt og forakt styrer karakterenes liv, og der deres klassebevissthet låser dem fast i mønstre de ikke evner å bryte.

Nedrighet på nedrighet

Spesielt tydelig blir dette i «Historien om et mord», den andre av de to opprinnelige novellene i Gutter og mordere, der all ironisk finesse strippes tilbake til fordel for en primitiv vondskap jeg sjeldent har vært borti tidligere. Fortellingen om en diskreditert militærlege og hans stakkarslige sønn er smertefull lesing. Til dels fordi sønnen, som bærer ordet, tross sine svakheter og grusomme handlinger likevel har noe vi sjeldent ser i Ungars bøker, nemlig evnen til å vekke sympati. Enda sterkere er imidlertid militærlegens liv: Han lures av den pukkelryggede frisøren i bygda inn i et nettverk av løgner og overdrivelser som, steg for steg, gjør ham til lokalsamfunnets hoffnarr, utstilt til spott og fornedring i et så sjeleknusende mønster at jeg under lesingen fikk vondt av det hele.

«Historien om et mord» tar ikke så meget for seg karakterenes nevroser som deres fullstendige fornedring, deres plass nederst på rangstigen, der de kvernes sønder og sammen inntil sinnene går i kok, inntil de ikke lenger er i stand til å komme seg opp eller vekk, og følgelig tvinges til å handle som desperate byttedyr. Fortellingen ender, som tittelen tilsier, med et mord, men når gutten sitter igjen i en syndepøl av incest, alkohol og spontanfødsel, og politiet snart står på døra, blir han sittende igjen i påvente av arrestasjon – alt i alt vil det gi ham et langt bedre liv enn det foreliggende.

Her betoner Ungar spørsmålet om arv sterkere enn noe annet sted. Josef Blaus refleksjoner om sønnens navn i Klassen får sitt endepunkt (for meg som leser, ikke kronologisk – Klassen var hans siste bok) i denne fortellingen, der farens fall fra militærlege til en utbyttet, ensom og alkoholisert narr blir utslagsgivende for sønnens nedrighet. Kunne det gått annerledes?

Neppe. I Ungars univers ser karakterene seg styrt av lover utenfor deres kontroll. Ikke dermed sagt at så faktisk er tilfellet, men de klarer ikke å fri seg fra tanken om at deres lodd er gitt fra oven. Og hvis noe er gitt, bestemt og lagt i støpeformen allerede fra begynnelsen av, da er det kort vei til overgivelsen. Ungars karakterer lar seg føre med av strømmene, og når ødeleggelsen inntrer ser de det som en logisk konsekvens av verdens sammensetning – noe som i en viss forstand stemmer både i De lemlestede og Klassen, hvor Polzers og Blaus manglende selvinnsikt er hva som fører dem til katastrofens rand.

Ruiner av liv

Hvorfor ønsket Ungar å grave i tilværelsens mest nedrige sjikt? Hans figurer er nevrotikere, voldsforbrytere, fete levemenn og manipulative kvinner, med få unntak uten kvaliteter man kan karakterisere som «gode». Men kanskje er det nettopp derfor? Vi må huske at forfatteren skrev umiddelbart etter første verdenskrig, i et samfunn der Freud, Nietzsche og Marx gjorde seg stadig mer gjeldende blant intellektuelle, og der kunsten i mange tilfeller fungerte nettopp som et redskap for å dissekere det borgerlige samfunnets oppblåste og forløyede fasadeliv.

Det minner jo litt om hvordan vi gjerne forholder oss til samtiden: Impulsivt ønsker vi kun å se det vakre. Vi drar til Italia for å se skjønne strender og historiske ruiner, ikke fillesamlerne og flyktningene som nektes adgang til landet og drukner i Middelhavet. Men av kunsten ønsker vi å gjennomskue fasaden, å få tilgang til nedrigheten. At begge sider av saken, både medaljens forside og dens bakside, er «virkelige», endrer ikke, som Pål Norheim skriver et sted, at vi oppfatter baksiden som «mer virkelig». Derfor finnes det fryd i å lese Hermann Ungar: Vi klapper i hendene når et menneske fornedres, om ikke fordi vi liker det, så fordi vår underbevissthet gjør det – det er jo slik det er! Og mens vi leser fiksjonen, foregår dens like i virkeligheten, uten at vi gjør noe med saken.      

Gevinsten, foruten de medrivende leseropplevelsene, ligger kanskje i det man kan anta er Ungars dypsindige dykk inn i menneskepsyken: Forsøk på å skape ødelagte individer, for deretter å grave ut hvorfor og hvordan de har blitt sånn; hvorfor Franz Polzer er et avstumpet individ med et sykelig forhold til kvinner og seksualitet; hvorfor Josef Blau hater sine elever så intenst, og frykter sin gud enda mer intenst; hvorfor fortellerne i Gutter og mordere ender opp som brutale dyr, menn uten empatiske evner og med makt og voldsutøvelse som eneste drivkraft. De felles trekkene for dem alle er deres selvforakt, skam og pinlige bevissthet om egen underlegenhet – som samfunnet rundt dem stort sett lar i fred, men som de selv ikke evner å bryte løs fra.

Ungars bøker er et potent bilde, ikke kun på sin egen samtid, den kaotiske mellomkrigsperioden da kunsten og litteraturen blomstret mens krigens etterdønninger skylte over Europa, men også, som Ellefsen sier, på vår tid. Og likevel finner jeg den mest nærliggende parallellen i satirikeren George Grosz’ groteske billedverden. Hans framstilling av Berlin på 1920-tallet, samlet i mappen Ecce Homo, er en lang paraderekke av fetladne politikere, militære, politifolk, prostituerte, mordere, overgrepsmenn og krigsinvalide – en collage av forfall der de gamle strukturene med den ene hånden tviholder på den statusgivende uniformsluen, mens den andre befinner seg i kjønnet til den nærmeste tilgjengelige horen. Eller, med Ellefsen (og en viss rødmusset gammel gris): Grab em’ by the pussy!

Powered by Labrador CMS