Å høre hjemme i oversettelsen

Det er umulig å oversette en oversettelse. Det var det jeg tenkte da jeg begynte å oversette Aglaja Veteranyis debutroman Warum das Kind in der Polenta kocht (Hvorfor barnet koker i polentaen) til norsk.

Veteranyi (1962-2002*) er dessverre en nokså ukjent forfatter i Norge. Hun har bakgrunn fra en rumensk sirkusfamilie under Ceausescus kommunistiske diktatur i Romania. Da hun var fem år gammel, stjal faren en dag sirkuskassa, og familien flyktet til Vesten. Der fortsatte de sirkuslivet, turnerte rundt i Europa og Afrika, tilsynelatende uten ønske om å slå seg til ro. Senere beskriver Veteranyi oppveksten sin i den nevnte romanen, som kom ut på Deutsche Verlags-Anstalt i 1999. Romanen førte til et umiddelbart gjennombrudd for Veteranyi, og vant flere priser, deriblant Chamisso-Förderpreis og Berliner Kunstpreis.

Boken begynner med en introduksjon av moren og hennes matlaging, og knytter dette til sentrale refleksjoner omkring temaet tilhørighet. «Her er hvert land i utlandet. Sirkuset er alltid i utlandet. Men campingvognen er vårt hjem (…) Mors grillede auberginer lukter overalt som hjemme, samme hvilket land vi er i (…) Jeg kjenner landet mitt bare gjennom luktene. Det lukter som maten til mor. Far sier at man kan huske lukten fra landet sitt overalt, men man kjenner den bare igjen dersom man er langt borte» (egen oversettelse).

Vi blir gradvis mer kjent med barnet som forteller, familien hennes, flukten fra det totalitære Øst-Europa, foreldrenes desillusjonerte søken etter lykke i Vesten, og den brutale omsorgssituasjonen barnet lever under i det omreisende sirkuset. Faren er en voldelig klovn, han er «like berømt som presidenten i Amerika, han er klovn og akrobat og banditt», moren er en alkoholisert akrobat som er omsorgsfull på samme tid som hun er overinvolvert i datteren, og tanten og stesøsteren er både trygge omsorgspersoner, og upålitelige på grunn av seksuelle utskeielser. Etter hvert blir Veteranyi og stesøsteren brakt til et barnehjem i de sveitsiske alpene, men like plutselig havner de tilbake hos foreldrene igjen. Moren og faren har nå skilt lag, Veteranyi blir med moren, og stesøsteren forsvinner for alltid med faren. I siste del forsøker moren å få et gjennombrudd med datteren på et lugubert varietéteater, trolig et sted i Spania, før også denne drømmen går i knas i takt med at Veteranyis psyke bryter sammen.

Skammen over å være fremmed

Noe av det som interesserte meg med boken var ikke bare den utrolige fortellingen og den fortettete poetiske formen den er skrevet i, men også det at Veteranyi skrev historien sin på tysk. Tysk var ikke hennes morsmål. Hun valgte med andre ord å fortelle om livet sitt på et fremmed språk.

Veteranyis opprinnelige morsmål var rumensk, men hun ble fra tidlig av eksponert for flere språk. Faren kom fra nabolandet, trolig dreier det seg om Ungarn, selv om det i romanen bare sies at hans morsmål «høres ut som flesk med paprika og fløte», men det henspiller kanskje på en ungarsk nasjonalrett. Senere lærte Veteranyi seg spansk i tillegg til tysk, men på grunn av familiens omreisende tilværelse gikk hun aldri på skole lenge nok til å lære seg å lese og skrive. I boken finnes en scene hvor hun ikke bare blir avslørt som analfabet, men også at hun mangler allmennkunnskap; det er da morens nye mann henger henne ut foran en forsamling viktige mennesker, rett etter at Veteranyi har hatt gjennombrudd som varietéskuespiller. «Han spurte meg en gang foran noen andre, om jeg visste hvem som hadde funnet opp radioen. Før jeg rakk å si noe, spurte han meg om jeg ikke skammet meg for at jeg ikke visste det. Jeg sa ikke ett ord mer den kvelden. Ikke engang til mor». Like etterpå fortsetter det slik: «Mor sier at hun har gått på skole i åtte år, og begynner å ramse opp hovedstedene i de ulike landene».

Skammen er altutslettende i denne scenen. Den dukker opp umiddelbart etter at Veteranyi blir avslørt, og er så intens at den ikke kan bli værende slik den er, moren forsøker å fjerne skammen, men bidrar egentlig bare til å øke den, for nå blir også hun latterliggjort foran de andre der hun begynner å ramse opp land og hovedsteder, litt ut av det blå.

Jeg kjenner meg igjen i noe av dette. Ikke det at jeg har levd et sirkusliv som Veteranyi, men fordi også jeg har flyttet fra ett land til et annet, og kjenner meg igjen i skammen. Jeg tror de fleste med en liknende bakgrunn vil gjøre det. Når man flytter til et nytt land og skal introduseres, oppdager man ting ved seg selv som man ikke var klar over, og som man skammer seg over. Det kan være at man ikke behersker språket eller alle nyansene i det, at man ikke kjenner de sosiale kodene, de kulturelle referansene, eller hva man skal si og hvordan man skal oppføre seg. Dersom man er et barn vil også ens foreldre bli utsatt for den samme ydmykelsen som man selv kjenner på. Det er noe av det jeg leser i Veteranyis korte scene: Ingenting er verre enn å skamme seg over foreldrene sine.

Skammen i scenen er viktig å forstå nærmere, for jeg tror at den sier noe om Veteranyis forfatterskap. For det første er skammen urettferdig. Det er ikke barnets/Veteranyis feil at hun måtte flykte og ikke fikk en utdannelse, måten hun blir behandlet på er feil. Men klarer barnet selv å oppfatte uretten i situasjonen, eller er det forfatteren som forstår det i ettertid? Hvorfor skriver Veteranyi om dette? 

Jeg tror at skammen henger sammen med det at Veteranyi skrev boken sin på tysk. For det å skrive på et språk man ikke behersker har også noe skamfullt ved seg. Det føles feil, og man begir seg ut på noe man ikke har oversikt over. Spørsmålet er hvordan man forholder seg til det. Gjør skammen at man ikke tør gå videre, og blir, slik Veteranyi beskriver det i scenen, taus og går i oppløsning? Eller klarer man å komme seg forbi dette, og bruke det nye språket på en så å si skamløs måte?

Det andre morsmålet

Den tyske litteraturviteren Laura Gieser skriver i et essay om Veteranyi at forfatterens valg av tysk som uttrykksform trolig henger sammen med en kunstnerisk individualiseringsprosess, det vil si at hun først måtte løsrive seg fra sirkustilværelsen, fra moren, det rumenske morsmålet (og analfabetismen), før hun kunne starte på sin egen kunstnerisk utvikling.

Når man leser Veteranyi blir man slått av den kreative og fargerike måten hun bruker det tyske språket på. Det føles av og til som om hun ikke skriver tysk. Gieser beskriver i samme essay hvordan språket til Veteranyi ofte spiller på rumenske tankemønster og uttrykksformer. For eksempel lager Veteranyi et bilde av et hjerte som vokser ut av munnen, noe som kan være en henvisning til det rumenske utsagnet om at hjertet vokser når man blir rørt av noe. Videre er den rumenske språkbruken gjerne full av store ord og overdrivelser, noe som kan ha hatt noe å si for Veteranyis utpregede bruk av setninger med utelukkende store bokstaver. Jeg har ikke nok kjennskap til det rumenske språket til å kunne bedømme slike nyanser, men i oversettelsesarbeidet stusser jeg iblant over noen ukonvensjonelle, selvoppfunne, men også forfriskende uttrykksformer som Veteranyi kommer med. For eksempel: «Dersom man er våt hver dag, får man gjennomtrekk og blir gal, sier mor». Spiller hun her på et rumensk uttrykk som likner på det norske uttrykket å være blåst? Eller er det et lokalt sveitsisk idiom som jeg, og de tyske og sveitsiske vennene jeg har spurt om råd ikke har kjennskap til?

Gieser påstår også at Veteranyi valgte det tyske språket delvis av pragmatiske grunner. Etter at hun brøt med sirkuslivet i 17-årsalderen, gikk hun noen år på skole i Sveits, hvor hun lærte seg å lese og skrive. Kanskje var det tilfeldig at hun valgte tysk, men romanen kunne aldri blitt den samme dersom hun hadde skrevet den på rumensk eller spansk. Eller kunne den det? Forholder man seg her til en tysk bok, eller er det noe annet, et «tredje immigrantspråk» som kommer til uttrykk? Det er det jeg lurer på, både som leser og oversetter, men også som forfatter som selv skriver på et annet språk enn mitt morsmål.

PÅ HVERT SPRÅK HETER DET SAMME ANNERLEDES, sies det et sted hos Veteranyi. Ja, tenker jeg, akkurat slik er det! Så enkelt, samtidig så vanskelig å forstå.

Et hjem i det fremmede

Da Veteranyi var 17 år kunne hun lett ha forblitt taus, en analfabet med oppholdstillatelse i Sveits, et av verdens rikeste land. Hun kunne blitt som tanten, begynt å jobbe på et hotell eller liknende, og levd et enkelt lavere middelklasseliv. Som den engelske oversetteren Vincent Kling derimot peker på, beskrives livet til tanten som uutholdelig for Veteranyi, det bikker mot det absurde: «Jeg måtte stadig rote meg gjennom skapene og skuffene til tanten min (…) Leiligheten var full av kosedyr, bitte små og store som mennesker, på sofakanten, på nattbordet, i senga. (…) Teppe, enda et teppe, enda et lite teppe på det store teppet, enda et teppe (…) plastikkblomster, en lysende Madonna, en syvarmet lysestake, en stor, oppblåsbar champagneflaske».

Veteranyi valgte å gå videre, hun tok opp kampen med sin analfabetisme, med sin uvitenhet, og lærte seg et språk og ble forfatter. Kling beskriver nettopp denne rastløsheten, denne stadige søken videre som hennes hjem, og hevder at Veteranyi hører hjemme i språket. Jeg vil nyansere dette og si: hun hører hjemme i oversettelsen. Det er her hun er suveren, i det å bruke det fremmede språket på en ny måte, i å skape originale bilder og nye forbindelser, på en ny, men likevel sammenhengende måte.

Fra 17-årsalderen begynte altså løsrivelsen fra moren og sirkuslivet, og Veteranyi startet en kunstnerisk karriere som skuespiller, og grunnla senere også flere eksperimentelle teatertrupper ved siden av å være forfatter. Både Gieser og Kling tolker Veteranyis roman som historien på en individualiseringsprosess, og viser i den forbindelse til at polenta, som er et italiensk ord for maisgrøt, på rumensk heter mamaliga, som betyr noe sånn som mors hjemmelaga mat. Barnet som koker i polentaen kan dermed tolkes som et bilde av den altoppslukende moren, og løsrivelse som eneste vei til å bli et eget selv. Innebærer det implisitt at forfatteren forsøker å vise til nødvendigheten av å gjøre et opprør mot morsmålet? Var Veteranyi nødt til å skape sitt eget språk for å bli selvstendig? Kanskje var hun det, men hun viser samtidig til at det er flere sider ved løsrivelsesprosessen. I boken finnes en scene hvor moren nylig har fått en rekke brev fra slektningene i Romania, nå vil hun at datteren skal skrive noe til dem i et svarbrev. Men datteren sier at hun ikke kan, hun har aldri lærte seg å skrive på rumensk. Moren svarer: «Hvordan kan du si det om morsmålet ditt! (…) Morsmålet er som blodet i årene dine, det flyter av seg selv. Skriv, så kommer det til å gå bra!». Kanskje Veteranyi her prøver å si noe om det å miste noe av seg selv på veien mot selvstendighet? Og en kommentar til det tyske språket scenen står skrevet på? Moren sa ikke disse ordene på tysk, hun sa dem på rumensk. De ekte ordene blir aldri gjengitt, og vil ikke det si at det som skrives i siste instans aldri kan bli helt sant? Det nye språket er ikke som blodet i årene, Veteranyi var nødt til å skape seg et nytt hjem i det fremmede. Er det overhodet mulig?

Dersom man følger tankegangen til moren, så finnes det bare ett morsmål. Morsmålet kan ikke byttes, det ligger i morsmålets natur at det er noe man får av sin mor (eller i utvidet forstand av sin kultur), de første leveårene. Altså er morsmålet noe som man bare får én gang, og som man kan beholde eller miste senere i livet, men som man aldri vil kunne erstatte med et annet, i hvert fall ikke på en måte som føles autentisk. Med andre ord, morsmålet er som blodet i årene.

Det vemodige i flerspråkligheten

Jeg vet at språkvitenskapen gjerne har et mer oppløftende syn på to- og flerspråklighet, som et iboende, naturlig potensial for mennesket, det vil si at spedbarn synes å være biologisk klar for å lære seg mer enn ett morsmål fra begynnelsen av. Kanskje det å være flerspråklig er en del av det å være menneske? Det er mye positivt forbundet med å være tospråklig, og jeg har alltid vært fornøyd med å være tospråklig selv. Jeg er faktisk nokså sikker på at jeg aldri ville blitt forfatter dersom jeg hadde blitt boende i Østerrike. Tyskopplæringen på skolene jeg gikk på var streng, lærerne var av den oppfatning av at det fantes noe som var rett og noe som var veldig galt. Det måtte bankes inn i elevene hva som var rett og galt, og alle var redde for å gjøre feil og bli hengt ut foran klassen som idioten som ikke engang kan snakke og skrive sitt eget språk. Resultatet var at vi ikke lærte oss annet enn fraser og korrekte uttrykksmåter, et håpløst utgangspunkt for en som vil bli forfatter. Da jeg kom til Norge endret dette seg litt. Fortsatt var jeg redd for å gjøre feil, men jeg merket raskt at det ikke fikk så store konsekvenser om man ikke hadde alt riktig, om man for eksempel tok feil av preposisjoner, eller om man var litt inkonsekvent i bruk av -a eller -e endinger. Etter hvert fikk jeg større interesse for språket, og jeg oppdaget at jeg hadde noe som kanskje ikke alle hadde: Et utenifraperspektiv. Et spillerom når det kommer til språkbruken. Et lekerom.

Jeg kunne altså aldri blitt en tysk forfatter. Det måtte bli norsk. Men likevel, når jeg sitter og skriver, og forsøker å tenke over det jeg skriver, så lander jeg alltid på det samme: Jeg skriver fordi jeg vil bort, fordi jeg vil tilbake til noe jeg har mistet. Og jeg gjenfant noe hos Veteranyi, for hennes liv og fortelling klarer å fange noe av essensen i følelsen av å være fremmed, og ikke lenger vite hvor man hører til. Jeg tror at det å skrive om dette, og det å skrive på et språk som ikke er ens eget morsmål, gir en bestemt skrivestil som ledsages av vemod. Og er ikke sirkusmotivet (ved siden av sigøynermotivet) det mest treffende for å beskrive det vemodig hjemløse? Det er her hjemløsheten blir universell.

Spørsmålet om det hjemløse og tristheten ved det, har opptatt meg i skrivingen av alle tre romanene mine. Det kommer mest direkte til uttrykk i debuten min, Stasia, hvor fortelleren tenker eksplisitt omkring tematikken idet familien hans lever et omreisende entreprenørvirksomhet, hvor de bygger hus for andre, men ikke har noe hjem selv. Hele romanen henspiller egentlig mye på Veteranyis fortelling, og jeg siterer også forfatteren for å vise hvor jeg har tatt inspirasjonen ifra. Men jeg har fylt opp fra mitt eget liv og mitt eget savn, da familien min bygde hus i Østerrike som vi solgte like etterpå, for å flytte til Norge. I min aktuelle roman, Slutten på flagget vårt, kommer hjemløsheten til uttrykk ved en slags motkompensering, gjennom et tydelig ønske om ikke å være hjemløs, et søken mot det hjemlige – i siste instans mot nasjonalismen.

Hjemkomst

Hos Veteranyi fant jeg hjemløsheten innbakt i hele historien, i form av lengselen etter å komme seg bort fra utlendigheten, og sorgen forbundet med å være fremmed, uansett hvor man er. Tydeligst beskriver hun det i bokens siste kapittel, som egentlig er en helstøpt novelle i seg selv. Faren kler seg ut som Gud. Gud er utlending, og er trist fordi han må dra ut på reise igjen. Alt rundt ham gråter når han gråter. Blomstene gråter, trærne gråter, hagegjerdet, vinduet, døren og også polentaen som han spiser gråter. Tristheten blir en pinsel som nærmest ikke er til å holde ut når man skal forlate noe. Det Veteranyi beskriver er så gjenkjennelig for dem som har opplevd liknende oppbrudd: Man vet at det er for siste gang at man er her, i hvert fall på denne måten. Det irreversible kan være utrolig smertefullt.

Lengselen etter å komme frem har noe med døden å gjøre, et ønske om at man til slutt vil komme hjem der man rettmessig hører hjemme. Det er en barnlig tanke, men samtidig en tanke med religiøs dybde. Veteranyi sparer heller ikke på religiøse assosiasjoner, hele tankegodset hennes et tett knyttet til tro og overtro. Gud bor under bakken og spiser de døde. Når fortelleren graver et lite hull i bakken og legger seg nedi, kan hun høre Gud tygge. Av og til graver hun også ned mat til ham. Og når Gud i siste scene av boka drar av gårde, står bestemora hans igjen ved døra og vinker og gråter. Hun blir hjemme for å vente på ham. Kanskje det er det endelige tilhørighetsbildet, den gode moren som venter på å ta imot deg når du kommer tilbake for godt? Eller morsmålet som åpner seg for deg?

Jeg vet ikke om Veteranyi klarte å uttrykke seg slik hun ville, det vil si om hun klarte å finne seg nok til rette i det tyske språket til at hun, i hvert fall på et minimumsgrunnlag, kunne si at hun beskrev noe som var ekte. Veteranyis bok er skrevet på et delvis ujevnt, delvis originalt språk, men følelsene ligger tydelig innbakt i teksten, de er overveldende sterke, samtidig ikke alltid så lett å peke på eller å differensiere. Jeg har gått gjennom oversettelsen min flere ganger, og hver gang endrer jeg den litt, eller jeg endrer min oppfattelse av den. Jeg kommer aldri helt til bunns i språket til Veteranyi, og blir like forvirret hver gang jeg setter i gang. Ofte føler jeg at jeg aldri kommer i mål, at oversettelsen kanskje ikke blir noe av likevel. Andre ganger føler jeg at jeg nettopp på grunn av forvirringen er på sporet av noe. For det umulige er kanskje ikke å oversette en oversettelse, men å lengte etter noe som ikke finnes; et hjem til det hjemløse.

***

Det hører med til Veteranyis biografi at hun begikk selvmord. Jeg ville derimot ikke vektlegge dette i essayet, i et forsøk på å ikke se hele hennes liv og verk i lys av denne tragiske utgangen, og dermed forsøke å forhindre unødvendig mytebygging omkring selvmord hos kunstnere. Det forekom meg heller ikke relevant eller nødvendig å ha med for å kunne si det jeg ville si.

Siterte verk

- Aglaja Veteranyi (1999) Warum das Kind in der Polenta kocht, Deutsche Verlags-Anstalt, Stuttgart (egen oversettelse).

- Laura Gieser (2006) Heimatlose Weltliteratur? Zum Werk von Aglaja Veteranyi, Germanica, 38, p. 63-85.

- Vincent Kling (2012) Translator’s afterword: A home in language, i: Aglaja Veteranyi Why the child is cooking in the polenta (2012) Dalkey Archive Press, Champaign, Dublin, London.

- Colin Baker (2006) Foundation of Bilingual Education and Bilingualism, 4th Edition, Multilingual Matters Ltd, Clevedon, Buffalo, Toronto, Sydney.

Peter F. Strassegger født 1984 i Østerrike. Fikk Tarjei Vesaas debutantpris for romanen Stasia (2012). Siste utgivelse: Slutten på flagget vårt (2017).