Møtestedet

Lyden som fyller rommet kan minne om bølger mot en sandstrand. Først lyst, nærmest sydende, som når vannet sender sine fintsøkende fingre innover sanden. Så stillhet. Hvile. Etterfulgt av en lignende, men mørkere lyd, som av vann som suges tilbake dit det kom fra, inn i seg selv igjen, bare for øyeblikket etterpå å skylle inn over stranden på nytt. Men den organiske komponenten i ekte bølgebrus mangler; snarere har lyden noe mekanisk ved seg. Sengene er tomme, bortsett fra en hvor det ligger noe som en gang har vært et menneske. Det vil si, alt som var dette mennesket finnes fortsatt i det som ligger i sengen, men det er blitt kastet utover en tenkt bordplate som terninger i et spill, alle innbyrdes rekkefølger brøt sammen i kastet, og nye oppsto uten logisk sammenheng. Egentlig ligner det ikke så mye på en menneskelig form heller. Det kan nesten tas for å være bare en forhøyning i dynen. Utenfor vinduet med de lange gardinene ser det ut til å være natt eller mørk kveld. Lyden er alltid den samme og fyller rommet så totalt at rom og lyd nesten må sies å være ett; ingen av delene kan forestilles hver for seg. Hvis det menneskelignende skulle åpne øynene, ville det se rett på en innretning som står mellom to tomme senger ved motsatt langvegg. Den er litt høyere enn et gjennomsnittlig menneske, og ligner en bokhylle i glass, uten bøker, men fylt med vann. Med jevne mellomrom dukker det opp bilder i vannet, ofte av ansikter, men i en så langstrakt eller krympet utgave at det nesten kan være hva som helst annet også. De eneste unntakene fra dette mønsteret, er månen som en sjelden gang trer klart frem, som om vannet midlertidig forvandles til et stykke himmel. Lyden som fyller rommet stammer ikke fra den vannfylte reolen. Den og alt annet er ett med lyden. Bølge inn, bølge ut, bølge innover stranden igjen. Det som en gang har utgjort et menneske ligger med lukkede øyne mens bilder oppstår i vannet og blir borte. Med lange mellomrom henger månen der i noen minutter som om den har som oppgave å se til at alt er som det skal være. Hadde det som ligger i sengen vært i stand til å høre lyder ville det aldri hørt annet enn kunstige bølger. Ingen lette fottrinn gjennom lange korridorer. Ingen stemmer. Bare bølger mot en strand som ikke finnes. Dersom noen skulle åpne døren og kikke inn (det skjer ikke, men la oss et øyeblikk forestille oss det) kunne lyden, vannreolen, den langstrakte forhøyningen i dynen, som altså har vært et menneske, og alle de tomme jernsengene med sprinkler i fotenden, muligens fått vedkommende til å tenke i retning av en komatøs pasient ved et sykehus som for lengst er avviklet, men hvor en godt skjult pustemaskin (lyden) likevel fortsetter å holde akkurat denne ene pasienten i live, i en verden som er tømt for pårørende, ja som kanskje ikke engang finnes lenger utenfor gardinene.

Et ansikt beveger seg langsomt gjennom vannet i reolen, tøyd nesten til bristepunktet i høyderetningen, med munn, nesebor og øyne som vertikale spalter i et fjes som i utgangspunktet må ha vært menneskelig, men åpenbart har gjennomgått en stor forvandling. Ingenting tyder på at det prøver å orientere seg i rommet som hyllen står i, eller at det i det hele tatt er oppmerksomt på at det finnes et «utenfor». Rundt hver enkelt av de tomme jernsengene som står på geledd langs veggene, ligger avflasset maling som et blekt avtrykk av tiden som har gått siden døren ble lukket, og de siste fottrinnene fortapte seg bortover korridoren. Spaghettiansiktet bak glasset blunker med de to høye spaltene som ligner forstørrede myntinnkast, som om det ikke er en reol likevel, men en spilleautomat der det gjelder å få opp tre like bilder i vannet samtidig, for at det som ligger i sengen skal våkne og se seg rundt, sammensatt på fullstendig nytt vis, men likevel bestående av alt som engang utgjorde et eget menneske. Men, nei, det er nok en bokhylle av glass, uten bøker, men fylt med vann. De smale spaltene er ikke myntinnkast, men øyne som blunker, umulig å tenke seg til hvem de tilhører, hvis det da i det hele tatt finnes noen bak dem, at bildet ikke bare er et slags visuelt ekko av en som levde for lenge siden, altså et spøkelse. Kanskje er den vannfylte innretningen en spøkelsesmaskin. Det ville i så fall ha passet godt inn her. Det som ligger i sengen var en gang et menneske, og kanskje inngikk det en avtale med sin sjel om å møtes etter den store omkalfatringen (ikke døden, men terningkastet utover en tenkt bordplate, det som fikk alle rekkefølger til å bryte sammen), og dette rommet er stedet hvor de avtalte å møtes. Hva ville da vært mer naturlig enn å avtale å treffes ved spøkelsesmaskinen, der alle som er blitt kastet utover denne typen bordplater gjenoppstår som vannbårne ansikter, en uendelig rekke av dem, og før eller senere vil det rette ansiktet komme glidende forbi og gjenkjenne stedet, huske avtalen, og det som ligger i sengen vil endelig kunne reise seg og erobre en nedkjølt rest av den det en gang var. I det minste bli et gjenferd, sveve vektløst bortover korridorer og opp trapper, inn og ut av vinduer, over hav og byer, dukke opp hvor som helst når som helst. Eller kanskje tvert imot være fullstendig bundet til et sted som var av overordnet betydning i det livet det engang levde. Blodlivet. Hudlivet.  Lenket til det samme rommet i det samme huset for all fremtid. Men akkurat her, ved denne sengen, i disse falske bølgeslagene, finnes et potensial, som om selve rommet skulle være i besittelse av egen vilje, og en tilfeldig besøkende ville aldri ha kommet seg videre, men blitt stående og stirre fra den vannfylte innretningen i glass, til det som ligger i sengen, og tilbake igjen, frem og tilbake, for ikke å gå glipp av det som ligger i kim her inne. I så fall ville også den besøkende blitt en del av rommet, og av lyden som er identisk med det. Bølge inn, bølge ut, bølge innover stranden igjen. Men det er ingen besøkende her, bare de vannbårne ansiktene og bylten som en gang var en person, og som altså fortsatt inneholder alt som utgjorde denne, men uten de tidligere innbyrdes sammenhengene. Ellers skjer det ingenting, ikke så mye som et vindpust gjennom gardinene, eller lyden av en dør som åpnes og lukkes et sted i bygningen. Hvis rommet da i det hele tatt er inni en bygning. I blant stiger månen opp på vannhimmelen, og en kort stund høres det ut som om lyden likevel stammer fra ekte bølger mot en strand. En ingen ennå har satt sin fot på. Så synker månen igjen, bølgeslagene får tilbake sitt kunstige preg. Men hele rommet venter på et eller annet. Et møte av noe slag. Et gammelt løfte som skal innfris. Noe kommer til å bli sluppet løs her.

Vidar Sundstøl (f. 1963) debuterte som forfatter i 2005. For første bok i den såkalte Minnesota-trilogien (2008-2011) ble Sundstøl tildelt Riverton-prisen. Hans seineste bøker, Hullet han krøp ut av (2019) og Oseberg (2020, begge på Tiden), viser en vending bort fra krimsjangeren – begge har blitt møtt med begeistring.

BLA 2/20.