Essay

Stockmannsyndromet

Hva slags svar får offentlige ansatte når de kritiserer sine ledere?

Publisert digitalt

Rasmus Willigs
Afvæbnet kritik
230 sider
Hans Reitzels Forlag, 2016

Ole Jacob Madsens
Det er innover vi må gå
224 sider
Universitetsforlaget, 2014

Arne Johan Vetlesens
Smerte
185 sider
Dinamo forlag, 2004

«Du må være utbrent», «du må ikke se problemer, men utfordringer», «du burde begynne å arbeide med deg selv, for eksempel begynne med mindfulness», «vi må jo forholde oss til den politiske virkeligheten», «vil du utvikles eller avvikles?», «vi er nødt til å være mer fleksible», «du trenger psykologhjelp».

Dette er et knippe av svarene på kritikk som den danske sosiologen Rasmus Willig har samlet i boken Afvæbnet kritik (2016).
I sju år har Willig samlet på setninger som arbeidstakere blir møtt med når de ytrer seg kritisk til ledelsen på arbeidsplassen. Willig har samlet svar fra 1200-1400 personer i forbindelse med foredrag han har holdt om avvæpning av kritikk. Etter hvert foredrag har han bedt tilhørerne om å sette seg i små grupper og notere ned svarene de har fått av sine ledere. Gruppene besto av offentlig ansatte: sykepleiere, lærere, politifolk, sosialrådgivere og pedagoger. Ifølge Willig tegner de et tydelig bilde av en kultur som avskyr kritikk. 

Willig er åpen om at metoden hans ikke er systematisk i konvensjonell sosiologisk forstand; utvalget av personer er ikke representativt, og fordi svarene er skrevet ned etter foredraget hans kan de være farget. Analysen virker likevel overbevisende. Svarene gir informasjon om rådende normer og verdier. Typisk for svarene er at de fremstiller kritikk som nytteløs eller bakstreversk; de avvæpner, temmer og kontrollerer kritikken; de tar brodden av den og gjør den ugyldig. Mange av svarene vender kritikken tilbake mot kritikeren. Problemet individualiseres ved at svarene antyder at kritikeren er alene, i virkeligheten er ikke forholdene på arbeidsplassen kritikkverdige. Kritikken tar en u-sving, fra å være rettet mot strukturelle og allmenne forhold til å være rettet mot individuelle og personlige problemer. For eksempel kan lederen si: «Det er bare du som mener det er et problem her».

Umyndiggjøring

Svarene på kritikk som Willig har samlet presenteres i et eget kapittel. De er ramset opp etter hverandre over 21 sider. Det er massivt. Brorparten av Willigs analyse kommer først etter denne knyttneven av et kapittel. Willig har gjort det slik for at leseren skal kunne danne seg en egen oppfatning om svarene. Da jeg leste alle svarene i sammenheng, ble jeg slått av at de unnlater å ta kritikeren på alvor. Jeg kom til å tenke på Hans Skjervheims kjente essay om deltakere og tilskuere. Lederne forholder seg til kritikerne som tilskuere, de ser på dem utenfra, i stedet for å engasjere seg
i deres situasjon.

Betraktet fra et tilskuerperspektiv mister arbeidstakeren frihet og subjektivitet. Lederen svarer som om kritikken har sitt opphav et annet sted enn i et myndig menneske med sine meningers rett, for eksempel ved å spørre om kritikeren har problemer hjemme eller har en psykisk sykdom, eller ved å antyde at han eller hun er overmannet av følelsene sine. Slike svar kan fremstå som omsorgsfulle – «kanskje du er utbrent?», «hvordan står det til på hjemmefronten?» – men de er også egnet til å avvæpne kritikeren. 

Slike svar er eksempler på det Hans Skjervheim kaller «objektivering»: At et menneske blir tingliggjort og betraktet og behandlet som et objekt. Willig betegner i sin analyse dette som «umyndiggjøring» – svarene fratar mottakeren myndighet.

Selvsensur

Afvæbnet kritik er en polemisk bok. I saftige vendinger hevder Willig at svarene på kritikk har samme virkning som giften arsenikk. De synes ikke først å ha noen virkning, men etter en stund slår forgiftningen inn og kritikeren settes ut av spill. I etterkant av kritikkens u-sving, har kritikerne lett for å ta den returnerte, individualiserte kritikken til seg. De blir usikre og utrygge, føler seg maktesløse: Kanskje er det meg det er noe galt med? Svarene kan også ha som konsekvens at den som ytret seg kritisk begynner å trå mer varsomt. Det er ikke vanskelig å forstå at resultatet kan bli ren selvsensur, hvis kritikk blir møtt med svar som disse: «Enten er du med oss, ellers er du mot oss», «du skal være glad for at du har en jobb» eller «hvis du mistrives her, kan du jo bare si opp». Willig mener slike svar produserer små følelsesmessige sjokk hos mottakerne, som igjen skaper en frykt for represalier. Det resulterer i en markedssensur: Arbeidstakeren unngår å ytre seg kritisk for å ikke ødelegge sin verdi på markedet. 

Hvis Willigs analyse holder vann, demonstrerer svarene han har samlet at det utøves et stort press på ytringsfriheten til offentlig ansatte i Danmark. Han avdekker et demokratisk problem, for kritikk er en viktig motor i demokratiet. At makthavere utsettes for kritikk og er nødt til å svare på kritikk, er en forutsetning for opprettholdelsen av en demokratisk styreform.

Fleksisme

Du må være mer fleksibel! Dette er kjernen i mange av svarene Willig har samlet. De fremmer krav om tilpasningsdyktighet og omstillingsevne. Willig kaller det fleksisme. Det er tale om fleksisme når kravet om fleksibilitet får tvangskarakter. Det vil si, når ideen om fleksibilitet tillegges absolutt verdi og blir ideologisk. Analysen baserer seg på svar som disse: «Vil du utvikles eller avvikles?», «Er du en del av den gamle garde?» og «Det finnes to typer, de som hopper på toget, og de som blir stående på perrongen». Slike svar etablerer og forsvarer visse normer. De formidler forventninger om at arbeidstakerne skal være på en bestemt måte. Med Willigs ord: Det kreves en resilient holdning. Du må være robust og motstandsdyktig – ikke overfor ledelsen, men overfor endringer i arbeidsvilkårene. «Resiliens» er et psykologisk begrep, som betegner evnen til å leve videre og fungere etter store psykiske påkjenninger. Man sier at et menneske er resilient hvis det har opplevd overgrep i barndommen, men likevel klarer seg godt som voksen.

Forventningene om en resilient, robust holdning inngår i et større bilde, der økonomi og politikk oppfattes som uforanderlige størrelser. Lederne svarer som om både de og arbeidstakerne er underlagt visse objektive rammer, som riktig nok stadig endrer seg, men som ingen av dem har makt til å endre. Det gjelder derimot å henge med i svingene og å tåle påkjenningen når de harde realitetene slår inn. Tanker om å ville endre de økonomiske og politiske rammene blir avfeid som utopiske drømmer. Økonomien og politikken fremstår nærmest naturgitt: «Det er en virkelighet vi ikke har innflytelse på», «vi må ikke sløse bort kruttet på noe vi ikke kan endre», «det er et grunnvilkår. Det må vi innfinne oss med».

Willig kommenterer svarene godt, men materialet har en svakhet: Vi får ikke vite hvordan kritikken er formulert, bare hvordan den besvares. Hadde Willig presentert kritikken sammen med svarene kunne vi bedre tatt stilling til analysene hans. For eksempel lurte jeg under lesningen på hvorfor ikke Willig nevner teknologi, sammen med økonomi og politikk, blant de samfunnssfærene som fremstår som naturgitte. Kanskje har Willig grunner til å tro at teknologi ikke har noe med saken å gjøre, men det er vanskelig å vite når han ikke viser hvordan kritikken opprinnelig var formulert. 

Nyliberalisme

Når jeg leser Willig, lurer jeg i blant på hvordan han forstår begrepet nyliberalisme. Han kaller svarene han har samlet for «nyliberale svar». Jeg tror ikke at lederne som har ytret svarene ser på dem som nyliberale, heller ikke at de oppfatter seg selv som nyliberale. Det påstår heller ikke Willig, så hva mener han da med «nyliberale svar»?

Nyliberalisme er en betegnelse som i all hovedsak brukes kritisk, om andre. De som bruker betegnelsen har blitt beskyldt for å konstruere stråmenn, for eksempel i Ove Vanebos omtale av boken Troen på markedet i Minerva i 2011, under tittelen «Med nyliberalismen som stråmann». Eller i Torbjørn Røe Isaksens polemikk mot Arne Johan Vetlesen og Thomas Hylland Eriksen i Morgenbladet i mai, der Isaksen skrev at begrepet nyliberalisme ofte brukes så vagt at det «tømmes for innhold», og at det «tilslører mer enn det avslører». Når Willig skriver om nyliberalisme sikter han til en kultur – bestemte måter å tenke på, ordlegge seg på og handle på. Slik forstått trenger ikke nyliberalisme å være resultatet av en slu plan som noen teoretikere har lykkes med å sette ut i livet. Med nyliberalisme menes da snarere visse mønstre for tenkning og handling som oppstår mellom mennesker i deres forhold til hverandre, uten at det nødvendigvis er de enkelte individenes hensikt å tenke, snakke eller handle nyliberalistisk. Slik jeg forstår Willig, mener han at tendensene til fiendtlighet overfor kritikk i svarene han har samlet er uttrykk for en nyliberal kultur som har oppstått mellom mennesker i vestlige land etter markedsvendingen i politikken. Denne nyliberale kulturen er et uønsket biprodukt av markedsvendingen. Det har skjedd en deregulering av markeder og en økonomisk og politisk omstrukturering der konkurranseprinsipper, målstyring og New Public Management er innført i stadig flere deler av staten. Disse endringene ledsages av forandringer i måtene vi forstår oss selv på, måten vi snakker til hverandre på og normene og verdiene vi lever livene våre etter. Willig er klar på at ledernes svar på kritikk også er underlagt denne nyliberale kulturen. Han er tydelig på at hans kritikk ikke er rettet mot lederne, men mot kulturen som både lederne og arbeidstakerne er ofre for.

Dette forholdet mellom markedsvendingen i politikken og den nyliberale kulturen forstår jeg som en bakenforliggende forutsetning for Willigs analyser. Denne forutsetningen kunne med fordel vært tydeligere uttrykt av Willig. Da ville han stilt seg mindre laglig til for hugg fra de som oppfatter nyliberalisme som et vagt og tomt begrep. For i praksis mener jeg at Willig lykkes med å vise at nyliberalisme, forstått som en kultur, er noe reelt og virkelig i folks liv.

Selvhjelpslitteratur

Den norske psykologen og filosofen Ole Jacob Madsen har skrevet en bok som kan være interessant å lese i sammenheng med Willigs. Madsen avdekker lignende tendenser med utgangspunkt i et annet materiale, nemlig selvhjelpsbøker.

Tittelen på boken til Madsen er ment å fange essensen av løsningene selvhjelpslitteraturen tilbyr: «Det er innover vi må gå». Da jeg leste Willig slo det meg at flere av svarene på kritikk var som klippet ut av selvhjelpsbøker. Madsen viser at mye selvhjelpslitteratur tegner et bilde av en kaotisk, uoversiktlig og stressende verden. Slik er det bare, det har du ingen innflytelse på. Selvhjelpen gir følgende løsning på problemet: Du må trekke deg inn i deg selv, bare slik kan du håndtere kaoset. Selvhjelpslitteraturen kan for så vidt anerkjenne at det finnes strukturelle grunner til å bli stresset, men den anbefaler en individuell løsning – innadvendt arbeid med selvet, i stedet for utadvendt engasjement. Madsens lesning av selvhjelpslitteraturen avdekker den samme tendensen som finnes i svarene Willig har samlet, nemlig at oppmerksomheten flyttes fra struktur til individ, fra det objektive til det subjektive, fra verden til selvet. 

Da boka ble utgitt i 2014 fikk Madsen særlig oppmerksomhet for kritikken av mindfulness, eller «oppmerksomt nærvær», som det er blitt kalt på norsk. Mindfulness er en meditasjonsteknikk med røtter i buddhismen. Den har blitt populær i vestlige land de senere årene og har fått et visst feste i offentlige institusjoner og på arbeidsplasser. Det finnes til og med mindfulness for barnehagebarn: Rolig og oppmerksom som en frosk, av Eline Snel.

Kjernen av Madsens kritikk er at mindfulness først og fremst tilbyr tilpasning. Så spørsmålet om hvorvidt selvhjelpen fører til noe godt, avhenger av hva man lærer å tilpasse seg. Som Madsen skriver: «det er de større samfunnsmessige omstendighetene som bestemmer om [tilpasning] dypest sett er en god eller dårlig strategi». Madsen gjør problemet aktuelt ved å trekke inn økokrisen. Vi mennesker er i ferd med å forandre naturen på måter som truer en rekke livsformer, inkludert mennesket selv. Temperaturen på kloden stiger, dyrearter dør ut, mangfoldet av arter krymper, vannet og luften forurenses og befolkningsveksten truer med å forsterke problemene. En kan bli stresset av mindre.
I denne situasjonen, påpeker Madsen, er det ikke nødvendigvis et gode at folk tilpasser seg utviklingen og tar det hele med fatning. Kanskje behøves en kraftig omlegging av kursen og et brudd med kravene om stadig økt effektivitet, vekst og profitt. Da kan selvhjelp bli en del av problemet. Den tilbyr bare konserverende tilpasning til den rådende utviklingen. Selvhjelp blir middelet til en ny konservatisme, men en paradoksal konservatisme, for det som bevares er det stadig akselererende jaget etter det nye, det effektive, det største og raskeste.

Forsvarerne av mindfulness har i hovedsak svart på kritikken som følger: «mindfulness virker! Folk blir mer harmoniske, mindre stresset». Svaret viser at kritikken misforstås. Det kan nettopp være problemet at mindfulness virker – for spørsmålet er hvilke mål den bidrar til å oppnå. Kanskje gjør selvhjelp at du får det bedre med deg selv, men Madsen kritiserer forestillingen om at samfunnet nødvendigvis blir bedre dersom individene får det bedre med seg selv. Samfunnet er ikke et byggesett, der de fineste delene gir den fineste helheten. I en spissformulering trekker Madsen veksler på et vanlig bilde i selvhjelpslitteraturen: Når det oppstår en nødssituasjon på et fly, så må du trekke surstoffmasken over ditt eget ansikt før du hjelper andre. «Problemet er bare at den reelle situasjonen i dag heller er at flyet er i ferd med å styrte, og det er ingen bak spakene fordi alle sitter med ansiktsmasker, inhalerer lystgass og humrer tilfreds med seg selv».

Selvhjelpen er lystgassen som hjelper deg å stenge verden ute. Den gjør deg robust og bidrar til å skape «en resilient holdning», for å bruke Willigs ord. Selvhjelp lærer mennesker å bli mindre sårbare, slik at de ikke knekkes av stresset som følger av forventningene som stilles av verden der ute, og som de stiller til seg selv. Her overlapper Willig og Madsen. Svarene Willig har samlet viser en manglende toleranse for sårbarhet og svakhet. En kritisk holdning tolkes som et tegn på psykisk sårbarhet; kritikeren har ikke gjort det nødvendige arbeidet med seg selv. Han er bløt
i en verden som krever hardførhet.

Sårbarhet

Den norske filosofen Arne Johan Vetlesen bekrefter langt på vei Madsens og Willigs bilde av kravet som stilles til individet i vår tid, om å være hardfør. Vetlesen skriver mest ufyllende om dette i boka Smerte fra 2004. Ifølge Vetlesen kjennetegnes vår kultur av at den ikke tåler sårbarhet, og den har et svært negativt syn på smerte. Vi søker å bekjempe, overvinne og beherske sårbarhet og smerte. 

Selvfølgelig, kan man tenke – ingen ønsker å lide! Når vi føler smerte, vil vi jo lindre den. Dette er vel ikke særegent for vår kultur?

Det Vetlesen sier, er at smerte først og fremst er negativt, men det forteller ikke hele sannheten om fenomenet smerte. Følelser generelt, og smerte spesielt, minner også om at vi som mennesker er prisgitt visse eksistensielle grunnvilkår: sårbarhet, dødelighet, avhengighet, relasjoners skjørhet og eksistensiell ensomhet. Disse vilkårene er gitt, og de markerer grenser som ethvert menneske vil støte mot i løpet av livet. Slike støt vil være smertefulle. Hver og en må forsøke å håndtere de smertefulle erfaringene – av å miste en venn, blir forlatt eller skadet – på sin måte, men kulturen stiller også symboler, bilder og narrativer til rådighet for individene. Ved hjelp av dem kan individene møte smerten på måter som gir mening for andre. Erfaringene av smerte kan deles.

Ifølge Vetlesen gjør det nyliberale konkurranse- og markedssamfunnet individene dårlig rustet til å håndtere nederlag, avhengighet og sårbarhet. I et samfunn der alt avhenger av å henge med i konkurransen, hvor det stadig kåres vinnere og tapere, blir sårbarhet uønsket. Sårbarheten blir et tegn på at du ikke henger med i svingene.

Vetlesen påpeker at vi i dag har lett for å tenke at sårbarhet er valgbart og kan velges bort. Det kommer for eksempel til uttrykk som en skepsis overfor de som er trengende, enten det er innvandrere eller trygdemottakere. Egentlig er de ikke trengende, får vi høre, de bare fremstiller seg som sårbare for å oppnå egen vinning. De har valgt sårbarheten!

En viktig kilde hos Vetlesen er den psykoanalytiske teoretikeren C. Fred Alford. Han har intervjuet unge mennesker om rettssaken mot nazisten Adolf Eichmann, som spilte en vesentlig rolle i holocaust. Alford observerer at mange av ungdommene forsvarer Eichmann: «Han hadde sikkert blitt drept hvis han ikke fulgte ordre», «han visste ikke hva han gjorde» osv. Ungdommen identifiserer seg med Eichmann. Ofrene blir ikke nevnt. Vetlesen tolker dette som et tegn på at vår kultur i liten grad gjør oss i stand til å se noen mening i rollen som offer. Sårbarhet er blitt meningsløshet. I valget mellom å være offer eller overgriper fremstår rollen som overgriper mer meningsfull. Det er bedre å være den aktive part, den som handler og viser styrke, enn å være passiv og mottakende; det er bedre å være vinner enn taper, selv om man bare kan vinne med skittent spill.

Denne måten å tenke på er ikke selvinnlysende. Det blir klart om man setter den i kontrast til den rådende kulturelle rammen i Europa fram til ganske nylig, nemlig kristendommen. Der er det mest betydningsfulle symbolet den lidende Jesus på korset. All mening er samlet i dette urbildet på offerhandlingen. Lidelsen er livgivende, døden bringer frelse.

I vår kultur er det snudd på hodet: Å ofre seg for andre er toppen (bunnen) av meningsløshet. Offerhandlingen er gått fra å samle mening til å sluke den. Vetlesen tegner et bilde av en kultur som lever etter mottoet som formuleres av dr. Stockmann i Ibsens En folkefiende: «Sagen er den, ser I, at den stærkeste mand i verden, det er han, som står mest alene.»

Som Vetlesen og Willig viser, på ulike måter, fører kravene til effektivitet og konkurransedyktighet til et ideal om et hardført individ. Det blir et ideal å lære å ta kontroll over sårbarheten, mestre den, og å flytte det punktet hvor smerten blir uutholdelig så langt ut at det ikke inntreffer. På den måten, mener Vetlesen, lærer individet seg å drive psykisk rovdrift på seg selv. Resultatet kan til slutt bli utbrenthet og depresjon. Den fortrengte sårbarheten slår tilbake med full styrke. 

Vetlesen tegner bildet av en kultur med en infantil holdning til sårbarhet og avhengighet. Som trassige barn blånekter vi for at noe slikt finnes. En mer moden holdning vil innebære å erkjenne sin avhengighet av andre mennesker og av visse goder i verden, uten å søke total kontroll over dem. Modenhet er å godta at vi forblir sårbare overfor de viktigste kildene til opplevelser av mening og verdi her i livet, og å innse at total kontroll over den ytre verden og over andre mennesker vil ødelegge disse kildene. Kanskje er ikke den største faren med idealet om usårbarhet den eventuelle smellen som kan komme. Kanskje er det verste heller alt det positive vi kan gå glipp av. Et menneske som gjør seg hard overfor verden for å unnslippe det vonde, vil samtidig bli mindre i stand til å la seg berøre av det gode; for å slippe unna smerten ved å bli forlatt, unngår vi nære relasjoner. I frykt for at ingen vil komme, lar vi være å invitere til fest. For å beskytte seg mot et mulig «nei» fra den andre, sier vi ikke «ja», men «kanskje». Vi melder avbud i siste liten, bare for å oppnå et glimt av frihet og kontroll. Vi vegrer oss for å bestemme oss for noe, fordi valget setter grenser for alle andre muligheter. En realisert mulighet er uendelig mange tapt. Da er det best å ikke gjøre noe. 

Dette er friheten, tenker vi, i tiltagende Stockholm-sympati for vår nyliberale samtid.

Powered by Labrador CMS