Økokrim og skyldspørsmålet

I den klassiske detektivfortellingen, som blomstret i Storbritannia og USA i mellomkrigstiden, kan leseren følge etterforskeren i jakten på den ene morderen, den beregnende forbryteren, som til slutt må stå til ansvar for sine overlagte ugjerninger. Den tradisjonelle whodunnit-krimmen, slik den har vært praktisert av blant andre Agatha Christie og Anthony Berkeley, hviler tungt på forestillingen om individuell skyld. Selv om skyldspørsmålet gjerne er mer sammensatt i den politisk engasjerte Nordic Noir, er kriminalromanen stadig vekk en sjanger med en iboende drift mot å finne det ene skyldige individet.

Hvordan skriver man så kriminalromaner i klimakrisens tid, når åstedet er globalt og forbrytelsene akkumuleres langsomt dag for dag i våre industriforetak og hverdagsrutiner? Den amerikanske klimaforskeren James E. Hansen har ved flere anledninger uttalt at konsernsjefer i fossilenergiselskaper burde stilles for retten for sine forbrytelser mot naturen og menneskeheten siden disse sjefene fortsetter sin business as usual til tross for at de er fullstendig klar over skadevirkningene av sin virksomhet. Slike ledere er de store geopolitiske skurkene i den globale klimakrimmen.

Men oppgjørets time er kommet for flere av oss.

Terror på naturens vegne

I en lesning av finske Antti Tuomainens prisbelønte thriller Parantaja (2010), som utkom på norsk i 2013 under tittelen Helbrederen, påpeker klimalitteraturforsker Sarah Dimick at menneskeskapte klimaendringer rokker ved våre grunnleggende forestillinger om kriminalitet, for når menneskearten er kollektivt skyldig, er det vanskelig å identifisere en konkret forbryter. Like fullt er det det som ofte skjer: «In times when culpability feels diffuse, the temptation to pinpoint a villain grows even stronger». Vi blir besatt av å finne en skyldig som kan stilles til ansvar.

I Tuomainens økodystopiske kriminalroman er handlingen lagt til et framtidig Helsinki der en generell lovløshet rår, og der den fryktede seriemorderen Helbrederen hevder å utføre sine drap på industriledere, avisredaktører og politikere – og deres familier – på vegne av vanlige folk, og til beste for miljøet. Han har tatt loven i egne hender.

Seriemorderens resonnement kan minne om det vi finner hos den for norske lesere mer kjente miljøterroristen Mino Aquiles Portoguesa, som i Gert Nygårdshaugs økothriller Mengele Zoo fører en kompromissløs kamp mot maktmennesker som ødelegger regnskogen; «bare en brøkdel av et sekund trengtes for at den lydløse pilen skulle finne veien mot målet. Blåserøret, pilene, giften: Alt kom fra de store regnskogene. Det var regnskogens hevn». Den internasjonalt ettersøkte terroristen ser altså på seg selv som et redskap for naturens egen vilje.

I en psykologisk-realistisk roman vil en slik helt vært umulig å forholde seg til, og i Tuomainens Helbrederen blir da også den velmenende seriemorderen til slutt konfrontert med spørsmålet om ikke de uskyldige barna selv burde fått bestemme om livet var verdt å leve, i stedet for at han tok det brutale valget for dem. Det moralske oppgjøret finner sjangertypisk sted i sluttscenen der jeg-fortelleren, som er poet av yrke, lykkes i å oppspore den fanatiske Helbrederen og tvinge fram en tilståelse.

Her ligger krim-stereotypiene åpent i dagen, men innenfor rammene av en science fiction-roman eller en økothriller med fantastiske elementer er det naturligvis større spillerom for å tenke alternativt om normer for rett og galt uten at det dermed truer vår eksisterende samfunnsorden.

Sjangerlitteraturens muligheter

Den malaysiske klimalitteraturforskeren Adeline Johns-Putra har argumentert sterkt for å anvende sjangerteori i økokritiske studier, fordi sjangerperspektivet hjelper oss til å forstå den vanemessige dynamikken mellom forfattere og lesere og det retoriske «habitatet» vi samhandler i, og som står i forbindelse med miljøet generelt. Den såkalte sjangerlitteraturen – krim, thriller og science fiction, først og fremst – betjener seg av leserkontrakter som mange miljøengasjerte forfattere tiltrekkes av.

For eksempel er den sjangertypiske økothrilleren kjennetegnet av fengslende plot der helten støter på miljøfarer som det er om å gjøre å stanse ved hjelp av egne profesjonelle ferdigheter. Eric C. Otto spør imidlertid om ikke thrillerkonvensjonene lærer oss til å se på økologiske trusler som underholdning. Det er et betimelig spørsmål, og i en analyse av Frank Schätzings Der Schwarm (2004) og Liz Jensens The Rapture (2009) foretrekker Otto selv å lese romanene som science fiction framfor som økothrillere fordi science fiction inviterer til en form for ekstrapolering fra leserens side som i større grad fremmer refleksjon. Flere klimalitteraturforskere har hevdet det samme: Science fiction er godt egnet til å formidle klimaendringenes langsomme vold over tid. Dessuten formidler de håp om at det fortsatt er mulig å unngå de mest dystopiske framskrivningene.

Når det er sagt, kan man ikke uten videre si at økothrillere er passiviserende underholdningslitteratur. Heltenes aktivisme kan oppildne til aktivisme også utenfor fiksjonens rammer, slik vi så eksempel på da NRK 28. august i fjor viste dokumentaren «En kamp mot vindmøller», der en aktivist fra Flatanger sammenliknet Trønderenergi med de skruppelløse oljeselskapene i Mengele Zoo. Selv følte den harmdirrende aktivisten seg som Mino, i en slags Davids kamp mot Goliat. Aktivisten mente neppe å forsvare terrorisme som aksjonsform, men snarere å understreke den eksistensielle fortvilelsen og maktesløsheten som knytter seg til tap av natur.

Klimajuss

I det virkelige liv er det opp til Økokrim å etterforske og til rettsvesenet å straffeforfølge miljøkriminalitet. Men hva hvis systemet ikke fungerer? Og hva hvis det er staten selv som begår overtramp? Hvor kan vi da kanalisere vår frustrasjon?

Etter at Natur og Ungdom og Greenpeace nylig tapte sitt søksmål mot den norske staten i striden rundt Grunnlovens paragraf 112, skrev Jonas Langset Hustad i Adresseavisen: «I en norsk rettssal har det foregått noe merkelig denne vinteren. En advokat som representerer Norge har argumentert mot nordmenns rett til et levelig miljø. Hvordan viklet vi oss inn i den floken?» (26. januar 2020). Juridiske eksperter har da også tatt til orde for at Høyesterett nå må «oppjustera ein forelda juridisk logikk i høve til natur og miljø som akutt samfunnsutfordring» (Sunde & Colombo i Bergens Tidende 30. januar 2020). Det er altså ikke bare krimsjangeren som har problemer med å håndtere kollektiv skyld. Det gjelder også rettssystemet selv.

Sarah Dimick peker på hvordan global oppvarming utfordrer vestlige samfunns etablerte forestillinger om «place, agency, and justice». Problemet er at så lenge klimaendringer framstilles som et pågående, kollektivt lovbrudd på globalt nivå, så oppfatter man ikke lenger menneskeskapte klimaendringer som en forbrytelse.

Det er denne ansvarsfraskrivelsen seriemorderen i Tuomainens roman tar et oppgjør med når han i en tvangsmessig speiling – og forvrengning – av krimsjangerplottet stiller politikere og næringslivstopper individuelt til ansvar.

Men spenningen i Helbrederen er ikke bare knyttet til seriemorderens uforutsigbare håndhevelse av sitt alternative rettssystem, men også til det faktum at klimaet selv opptrer med licence to kill, i langsom og ugjenkjennelig destruksjon.

En destruktiv relasjon

Tuomainens roman kan leses som en variant av den samfunnskritiske Nordic Noir-sjangeren. Men der den britiske krim-eksperten Barry Forshaw omtaler det nordiske krimfenomenet under tittelen Death in a Cold Climate (2012), består settingen, eller snarere karaktertegningen, i Tuomainens bok av et varmt og fuktig klima. Vinterlandet Finland er ikke lenger hva det var. På lille julaften faller regnet ned fra himmelen i «tunge folder som vinden kastet dit den lystet». Dagen før hadde mektige regndråper «pisket i asfalten som om de var gått helt berserk, og gjorde byen skinnende, svart og våt. Det var noe surt, nesten råttent over lukten».

I Helbrederen er det altså ikke bare mennesker som sprer død og fordervelse. Også det stadig mer uregjerlige været er en aktør Helsinkis befolkning må forholde seg til. Husene forfaller og lar seg ikke lenger reparere:

«De var egentlig ikke konstruert for langvarige vindstormer og regnperioder på et halvt år. Og da man skjønte at vinden og regnet var kommet for å bli, var det for sent. Det var ingen som hadde penger eller interesse av å renovere husene, der strøm- og vannbrudd gjorde det ubehagelig og etter hvert umulig å bo».

Den velstående eliten reiser nordover og bosetter seg i Arktis, mens fattige finner og søreuropeiske klimaflyktninger må klare seg i et fuktskadet og råtnende Helsinki.

Skrekkscenariet forsterkes av at klimasynder nummer én, oljen, har festet makten om samfunnet:

«Oljen hadde ennå ikke tatt slutt, selv om det var blitt spådd i flere tiår. Problemet var det stikk motsatte. Olje fantes i rikelig monn til alt».

Og det er kanskje nettopp det at menneskene stadig lever i et destruktivt avhengighetsforhold til denne ikke-fornybare energikilden, som er det mest uhyggelige ved Tuomainens roman – uhyggelig fordi det for en norsk leser er så ubehagelig gjenkjennelig.

Litteratur

Dimick, Sarah: «From Suspect to Species: Climate Crime in Antti Tuomainen’s The Healer», Mosaic 51:3 (2018), s. 19-35.

Johns-Putra, Adeline: «Ecocriticism, Genre, and Climate Change», English Studies 91:7 (2010), s. 744-760.

Nygårdshaug, Gert: Mengele Zoo, Solum Forlag, Oslo 1989.

Otto, Eric: «’From a certain angle’: Ecothriller Reading and Science Fiction Reading The Swarm and The Rapture», Ecozon@ 3:2 (2012), s. 106-121.

Tuomainen, Antti: Helbrederen, oversatt av Merethe Eidstø Kristiansen, Font Forlag, Oslo 2013.

Sissel Furuseth (f. 1971) er professor i nordisk litteratur ved Universitetet i Oslo og medlem av arbeidsgruppen ved Oslo School of Environmental Humanities.

BLA 2/20.