Hel ved

James Wood
Slik virker litteraturen
Oversatt av Erik Lodén
Pelikanen forlag, 2019
227 sider

Essayboken How fiction works kom opprinnelig ut i 2008, og fikk raskt status som en moderne klassiker om litteratur og litteraturkritikk. James Wood er en kritiker med stor anseelse, og dette er hans klart mest kjente bok. How fiction works er trykket i mange opplag og har (ifølge Wood selv) vært brukt som pensum ved flere universiteter. I fjor kom det ut en revidert «10-års-utgave» på engelsk, som nå er oversatt til norsk av Erik Lodén og utgitt på Pelikanen Forlag.

Trommeslageren

Første gang jeg leste How fiction works må ha vært tidlig i 2009. Jeg er ikke sikker på hva som fikk meg til å plukke den opp. Kanskje det var tittelen som lokket, det ganske arrogante, men også forlokkende løftet om å få avslørt hemmelighetene bak skjønnlitteraturen. Og boken innfridde i stor grad. Jeg kan huske følelsen av å finne reell innsikt, at jeg etter endt lesning rett og slett skjønte en flik mer av hvordan «fiction works». Spesielt begrepet «fri indirekte tale», som svært kort fortalt dreier seg om en type skrivekunst der forfatteren nesten umerkelig går inn og ut av synsvinkelkarakterens hode, var en idé jeg ikke hadde sett artikulert før (Wood viser dette med eksempler fra en lang rekke forfattere, blant annet Jane Austen, Henry James, V.S. Naipaul og – i et spesielt klargjørende avsnitt – hvordan John Updike i en av sine senere bøker bruker teknikken på en klønete måte). Selve ideen er ikke Woods oppfinnelse, men forklaringen hans av hvordan grepet fungerer er fortsatt eksemplarisk. Også der han skriver om Gustave Flauberts bruk av detaljer er han god. Og hele veien er resonnementene underbygget med sitater og eksempler fra de bøkene Wood setter høyest, slik at det er lett å følge argumentene og ved selvsyn se de ulike grepene han skriver om. How fiction works var rett og slett en av ganske få bøker om litteratur og skrivekunst som føltes som om den var genuint verdt å lese. Wood hadde en høy stjerne også før denne boken kom ut, men den sementerte hans plass som en viktig kritiker, og fra norsk perspektiv har han vært en viktig medvirkende årsak til den anseelsen en del av våre forfattere har oppnådd i USA de siste årene, der han har skrevet gode omtaler av oversettelsene av blant annet Dag Solstad, Gunnhild Øyehaug og ikke minst Karl Ove Knausgård. Knausgård og Wood har også spilt i band sammen, av alle ting, og nå kommer altså Woods bok ut på Knausgårds forlag.

Oppløftende

Kritikeren Wood føles kanskje ikke lenger like relevant som han gjorde noen år siden. Jeg har i hvert fall ikke fulgt like nøye med på det han har skrevet de siste årene, og når jeg nå leser gjennom de siste essayene hans i The New Yorker er de gode, absolutt, men føles også litt automatiserte, som om han har funnet sin stil og sitt sett med meninger, og nå mest repeterer seg selv. Han har også mistet noe av den infame kloen som gjorde ham til en fryd å lese – som de ovenfor nevnte avsnittene om Updike som mislykkes, eller den nådeløse slakten han en gang gjorde av hele Paul Austers forfatterskap.

Men hvordan er det å lese How fiction works om igjen (i en ny og forlenget utgave) omtrent 10 år senere? Det er overraskende oppløftende. Boka er faktisk bedre enn minnet om den! Det er fortsatt en bok som føles som om den byr på innsikter i (skjønn)litteraturens vesen, og som på sitt beste er full av smittende begeistring over de gode bøkene.

Sømløse tilføyelser

Som nevnt er boken utvidet. Et eget kapittel om form er tilføyd, og til sammen 17 nummererte seksjoner eller avsnitt – originalen besto av 123 sådanne, denne versjonen av 140. Det hele er gjort uten at hovedinntrykket av boken er endret. Dersom jeg ikke hadde vært klar over at den norske utgaven var basert på en revidert versjon er det ikke sikkert jeg hadde reflektert over det, ut over at en del av litteraturen det nå refereres til er skrevet etter 2008. De nye delene og avsnittene føyer seg sømløst inn i helheten, noe som både forteller oss at Wood skriver og tenker ganske likt slik han gjorde for 10 år siden, og også at bokens form – basert på disse nummererte delene – er fleksibel nok til å tåle slike tilføyelser uten at den tar nevneverdig merke av det. En av bokens morsommere fotnoter kommer forresten i de (nye) diskusjonene Wood gjør av Jenny Offils utmerkede roman Avdeling for grublerier, som er bygget opp på en lignende måte som hans egen bok, en refleksjon Wood ikke gjør seg før han har kommet ganske langt i sin utlegging av Offils roman.

Wood er opptatt av to ting, som henger sammen: det ene er hvordan detaljer, dialog og tekniske grep faktisk fungerer, det andre er hva romanene gjør med oss, hva litteraturen betyr for menneskene. Selv synes jeg nok han er best og klarest der han konsentrer seg om det tekniske, så som delene om «fri indirekte tale» eller når han skriver om dialog. De mer moralske og metafysiske betraktningene hans må man være i rett dagshumør for å svelge. Bokens avsluttende setninger, for eksempel, som er uendret fra 2008-utgaven, lyder på norsk: «Den sanne forfatter, denne livets frie tjener, er en som alltid må skride til verket som om livet var en kategori hinsides alt det romanen har fattet hittil; som om livet selv alltid var i ferd med å bli konvensjonelt.» Og det er setninger jeg må innrømme at jeg ikke helt skjønner hva betyr.

Så det er absolutt ting å være uenig i her. Wood kan være bastant, for eksempel skriver han om «the juvenility of plot», altså at det å fortelle en historie er en barnslig aktivitet. I kapitlet om språk er det også flere premisser og konklusjoner jeg slett ikke er enig i. Men selv der jeg er uenig er det hele veien så mye å gripe tak i at det er vanskelig bare å avskrive det – Wood er så retorisk sterk og skriver med en slik autoritet at påstandene og konklusjonene hele veien fortjener å diskuteres, motsies og argumenteres mot. Eller, sagt på en annen måte: selv når han er helt på jordet befinner han seg i det minste på rikt jordsmonn. Sånn sett er det en raus og overskuddspreget bok, og jeg synes ærlig talt det tjener Wood til ære at han tør å være såpass tydelig og bastant i sine dommer, slik at uenighetene får noe ordentlig å sparke fra mot. Kritikker der man etter endt lesning blir sittende og lure på hva kritikeren egentlig synes om boken har jeg lite til overs for. Wood har kanskje oftere gått i den fella i senere år, men i Hvordan virker litteraturen gjør han det ikke, og det er en av bokens styrker.

Oversettelsen

Erik Lodén har begått en oversettelse der begreper og lesbarhet er samvittighetsfullt ivaretatt, men Woods i utgangspunktet noe stive prosa har blitt enda et hakk stivere på norsk, slik tittelen vel indikerer: «Slik virker litteraturen» ligger ikke spesielt godt i munnen. Det er et tilbakevendende problem i oversettelser fra engelsk at originalens setningsbygning blir for styrende. Kanskje er det en tapt sak, men jeg skulle ønske at oversetteren hadde hatt noe mindre ærefrykt ovenfor den engelske teksten, og gitt oss noe som var et hakk ledigere og, ja, litt norskere. Ta for eksempel denne setningen fra forordet, der Wood uttrykker en beundringsverdig intensjon med sin bok, men som i denne norske språkdrakten blir fryktelig stivbeint: «Jeg ville skrive et essay som lignet den type kritikk jeg elsket å lese første gang jeg oppdaget den, før studietiden – partisk, til og med polemisk til tider; argumenterende, lidenskapelig, av og til ekstatisk; noe som ikke strømmer ut fra skrivebordet, men blåser inn fra selve livet.»

Men alt i alt er dette en godkjent oversettelse, og det tjener både oversetteren og Pelikanen forlag til stor ære at de nå har gjort denne viktige og gode boka tilgjengelig i norsk språkdrakt. Woods bok er ansporende og interessant lesning for alle som er opptatt av skjønnlitteratur, enten det måtte være som forfatter, kritiker eller leser.

BLA 5/19. 16.05.19