Høylyse dager i vente

Det begynner allerede å føles lenge siden koronapandemien snudde opp ned på hverdagen – og det er det jo også: Over to måneder er gått. Samfunnet befinner seg i en ny, usikker normal, der avstand, ekstensiv håndvask og mild skepsis til andre mennesker går hånd i hånd med en stadig grubling over pandemiens hva, hvordan og hvor lenge. I mengden av informasjon er behovet for tolkning påtrengende, men ofte munner det ut i utmattelse: Det er for mye å bite over, for mange tall, for raske endringer, og likevel stillstand. I skrivende stund, dagen før nasjonaldagen, har opptininga av et samfunn i dvale begynt, men langtidsvirkningene av den første nedstenginga er likevel uoverskuelige, framtida usikker.

For så å spørre med 250-årsjublianten Friedrich Hölderlin: Hvorfor da litteraturen? Hva er det litteraturen kan bidra med i en slik situasjon, hvor så mye oppleves viktigere og mer presserende enn bøker? Et mulig svar, gitt av W.G. Sebald for snart 20 år siden: «Kanskje bare for å minne oss om, og lære oss til å forstå, at det finnes merkelige sammenhenger, ikke mulig å utgrunne med noen kausallogikk». Det vil si: Ved å lese, skjønner vi at vi må tolke, finne sammenhenger og korrespondanser på kryss og tvers i livet, litteraturen og historien – for så å se livene våre i lys av dette. For til tross for at denne konkrete pandemien er ny, stemmer også det Arve Kleiva skriver i denne avisa: «Pest er gammelt». Dette viser historien, både den litterære og den reelle, mer enn tydelig. Vi kan altså trekke paralleller, lese og tolke.

Og paralleller er det flust av i denne utgaven av BLA, hvor skribentene, hver fra sitt utsynspunkt, møter den nåværende, stadig omskiftelige hverdagen med kritisk distanse, langsomhet og nysgjerrighet. Det finnes allerede mange historier fra koronatida, likevel kan det alltid bli flere: Som Albert Camus, dikterfilosofen som over noen er blitt folkelesning i øyeblikket, skriver et sted, er det beste vi kan gjøre i møte med en uoverstigelig og absurd konflikt å forsøke å betrakte den så presist og nyansert som mulig. Sånn kan vi oppnå større forståelse for situasjonen i sanntid, og, like viktig, legge igjen tolkbare spor for ettertida.

For det er nå slik: Også dette vil gå over, før eller siden. Hva som venter er ikke godt å si, men helt nytt er det neppe.

BLA 5/20.