Tegninger: Esther Maria Bjøneboe.

Zelig og jeg

Zelig lager ofte speilbilder av mangfoldigheten, hvor han selv i verkene alltid befinner seg i ytterkanten, som en bifigur, men hvor han i realiteten orkestrerer helheten, i en verden speil i speil, skriver Thure Erik Lund.
22.04.2021 - 10:59

Å skrive og utgi romaner kan sammenliknes med det som ofte skjer inne i et avsondret skogsområde, langt fra folk, om det er bergskorter som raser ut, trær som faller, eller elvevann som i sitt leie fosser nedover bratte urer.

Ingenting av slike hendelser lager noe som helst lyd, kun tause luftbølger, som farer gjennom luften, før de dør av seg selv, i den tilstrekkeligste avstand fra mennesker som kunne oppfatte dem. Slike hendelser kan sammenliknes med radio- og tv signaler som sendes ut gjennom lufta, og som finnes overalt, hele tiden, men som vi må bruke særegne apparaturer for å fange og omforme lydene fra, og disse signalene finnes også inne i skogsområder, akkurat der hvor folk så lett innbiller seg at det finnes en naturlig stillhet og ro, tilsynelatende er det bare vinden, lauvets blafring, fuglekvitter og lyden fra sko som tråkker seg slafsende ned i myrgjurpe som kunne oppfattes, for det er jo så åpenbart at det er et stort fravær av modernitetens støy. Men tar de fram en lommeradio, eller mobiltelefon, vil de raskt skjønne at siden den slags apparaturer umiddelbart kan fange opp nesten enhver teknologisk framstilt lydbølge, som i samme tida blir omformet til ny lyd, straks et fungerende menneskelige øre er i nærheten, så får man en ettertrykkelig bekreftelse på at luften, og verden, er full av innestengt, taus lyd, som kun subjektivt kan framkalles. Men på den annen side, hvis man legger fra seg lommeradioen et sted der inne i skogen, og mens den durer på med sitt, kanskje den nå sender en eller annen «samtale» i NRK P2 om fellesskap, viktige bøker, ytringsfrihet eller konspirasjonsteorier, og så raskt og målrettet går vekk og ut av skogen, så vil også lyden fra denne lommeradioen forsvinne, og med den vil også radioprogrammet med alle sine «kloke» betraktninger synke tilbake til en absolutt abstrahert verden, og som kan gi et hint om at alle disse meningsbrytninger egentlig foregår for døve ører, selv om de blir formidlet ansikt til ansikt der inne i opptaksrommet. Og radioen, fortsatt der ute i skogen, ja, den vil være like taus som steinhellen den er anbrakt på, og det selv om volumknappen aldri så mye er skrudd maksimalt på, og debattantene omtrent går over seg i sin indignerte saklighet med tilhørende redsler for «skrekkscenarier», ganske enkelt fordi det ikke er noen apparater, med innebygde biologiske eller teknologiske sensorer til å kunne omforme disse (lyd)bølgene som drar seg gjennom vindværet.


Artikkelen er 1315 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement