László Krasznahorkais "Seiobo der nede" blir gjerne beskrevet som et verk om streben etter skjønnhet, men jeg leser den først og fremst som en hymne til menneskets evne til gjennomgripende oppmerksomhet», skriver Roskva Koritzinsky. Foto: Lenke Szilágy / Wikimedia Commons.

Gudsarbeid

I László Krasznahorkais "Seiobo der nede" framstår det kreative og arbeidende mennesket først og fremst som en som rydder plass til det som allerede er – ikke ulikt en som fjerner kvist og råttent løv fra overflaten av et skogstjern, slik at sola og himmelen kan speiles i tjernet.
17.06.2020 - 13:51

I en av de sytten fortellingene i Seiobo der nede (2008, på norsk i 2019), beskriver ungarske László Krasznahorkai utførlig forberedelsene til og gjennomføringen av et ritual i et rinzaikloster i Inazawa, Japan. Munkene skal sende sin syv hundre år gamle Amida-Buddha – en statue som vanligvis står i meditasjonshallen – av gårde til Tokyo der den skal settes i stand: Statuen er i heller sjaber forfatning, og blikket, som tidligere har strålt med en overjordisk kraft, har bleknet.

Parallelt med beskrivelsene av munkenes strev med å lære alle sutraene, mantraene og bevegelsesmønstrene som inngår i det daglange ritualet de aldri tidligere har utført, beskrives arbeidet som utføres på Instituttet for nasjonale skatter der helligdommen settes i stand: Først kartlegges statuens tilstand, deretter demonteres den, og så utfører håndverkerne det nødvendige bevaringsarbeidet. Den aller dyktigste av dem har fått i oppgave å arbeide på buddhaens hode. En dag, flere måneder ut i prosessen, bare vet han, så vel som alle hans kollegaer, at hodet er ferdig; de ser det på øynene:


Artikkelen er 2050 ord lang.

Du må være abonnent for å kunne lese denne artikkelen

  • Ordinært abonnement
  • Privatabonnement
  • Korttidsabonnement