En ny litteratur for 2020-tallet?
Metakritikk. Litteraturen kan ikke være relevant for samtidens lesere når det ikke finnes tegn til at yngre forfattere vil sprenge feltet og lage en helt ny type litteratur.
I Sverige har det nylig gått en opphetet debatt om litteraturens (påstått) manglende evne til å gjøre seg gjeldende i et kulturfelt som i ekstrem grad er preget av lett tilgjengelig kvalitetsunderholdning. Ifølge Victor Malm, som skrev om debatten for Klassekampen, var det særlig én formulering av den avgåtte kultursjefen i Göteborgs-posten, Björn Werner, som satte sinnene i kok. Werner skulle, som såkalt elektor, lese gjennom de nominerte bøkene til Augustprisen i 2022, men hadde problemer med å holde seg våken. Han lengtet etter å legge dem fra seg, slik at han heller kunne la seg underholde av den nye sesongen av White Lotus på HBO. I en kronikk i Svenska Dagbladet (29.11.22) konkluderte han med at prisen ikke lenger tok hensyn til publikum, men forholdt seg til et miljøinternt sett med snevre kvalitetskriterier. Problemet med alle de nominerte bøkene var det samme: de var kjedelige.
Endetid eller en ny giv?
Vi har hatt lignende debatter her lands, og de berører litt ulike problemstillinger. Björn Werner ble anklaget for å lide av konsentrasjonsvansker, hvilket han harselerer med i et tilsvar til sine kritikere (SD 6.12.22). Men etter mitt syn står innvendingen dessverre til troende. Og den gjelder ikke bare ham, men oss alle. De aller fleste av oss har fått redusert konsentrasjonsevne som følge av våre nye digitale vaner. Hvor lenge kan du lese i en bok før du føler behov for å sjekke mobiltelefonen? Et kvarter? Fem minutter? Ett minutt? For min del er svaret nedslående.
Spørsmålet er hvilken betydning dette fenomenet har for litteraturen, for det litterære livet. Situasjonen er ikke entydig: På den ene siden finnes det endetidstegn overalt, for eksempel i de dårlige salgstallene til skjønnlitterære bøker, i litteraturstudenters økende vansker med å lese lengre tekster, norske forlags manglende interesse for å utgi sekundærlitteratur – og så videre. På den andre siden er det litterære livet fremdeles tilsynelatende livlig: Stadig har dagspressen mye litterært stoff, som suppleres av litteraturdekningen i ukepresse og andre mer spesialiserte organer. På landets litteraturhus og biblioteker er det fullt program, vår som høst, mens litteraturfestivalene blir flere og større.
Et litteraturhistorisk blikk på nåtiden
Hvordan står det egentlig til med litteraturen ved begynnelsen av året 2023? Er fremtidsutsiktene lyse? Fins det tegn som tyder på at 2020-tallet vil bli et sterkt tiår for litteraturen, eller står vi overfor en sakte død, som vi bare så vidt er begynt å merke?
Hvis vi forsøker å se dagens situasjon med et litteraturhistorisk blikk, er det nærliggende å stille spørsmålet: Hva nå? Vi har nylig vært gjennom det som fortoner seg som en distinkt litteraturhistorisk periode: virkelighetslitteraturens æra. Den begynte så smått omkring 2000, fikk sin første store kulminasjon med utgivelsen av Karl Ove Knausgårds Min kamp-bøker (2009–2011), og en ny topp med Vigdis Hjorths Arv og miljø (2016). Begge verkene skapte bølger, og i flere år så det ut som om de fleste norske forfattere skrev en eller annen form for virkelighetslitteratur. Man kan naturligvis være kritisk til mye av det som ble bragt til torgs innen denne retningen, men det kan ikke herske tvil om at virkelighetslitteraturen fremsto som relevant og brennbar for mange. Den var rett og slett et adekvat svar på en «virkelighetshunger» som forfattere og lesere hadde kjent på omkring årtusenskiftet.
Virkelighetslitteraturen må i stor grad sees på som et brudd med den postmoderne tankegangen, der fiksjonene blomstret fritt og maskespillet etter hvert ble nærmest obligatorisk. Og selv om slike brudd aldri er absolutte, er de som oftest et sikkert tegn på at det litterære livet fremdeles er vitalt – i betydningen: at litteraturen oppleves som livsviktig av en ny generasjon. For å sette vår egen tid i relieff, kan det være en idé å kaste et blikk tilbake på noen tidligere slike brudd.
Modernistene bryter med tradisjonalistene
I årene etter andre verdenskrig (for nå å begynne et sted) var den litterære modernismen fremdeles ikke etablert i Norge – i rak motsetning til hva tilfellet var på det europeiske kontinentet. Da det modernistiske formspråket begynte bre om seg, responderte tradisjonalistene med indignasjon, mest minneverdig representert av Arnulf Øverland, som reiste rundt med sitt arrige foredrag imot modernismens kryptiske «tungetale». Dette var naturligvis en god situasjon for de unge opposisjonelle, som kunne nære seg på de gamles fiendskap. Modernismen vant frem, blant annet ved hjelp av det unglitterære kuppet av tidsskriftet Profil i 1965. Her tok blant andre Espen Haavardsholm på seg å forklare hvordan litteraturen fra nå av skulle skrives (i nr. 1/1966): Man skulle bort fra realismens naive mimesis-estetikk og over mot et mer avansert formspråk.
Som sagt, så gjort. Den norske modernismen utviklet seg raskt i de følgende årene. For profilkretsens vedkommende var det i tillegg til Haavardsholm snakk om forfattere som Jan Erik Vold, Einar Økland, Dag Solstad, Tor Obrestad og Liv Køltzow. Også Kjell Askildsen er et sentralt navn i denne sammenheng – i tillegg til foregangsfigurer som Paal Brekke og Georg Johannesen. Men utviklingen av norsk modernisme ble etter få år avbrutt av en ny begivenhet: den radikale venstresidens inntog i norsk litteratur, med sosialrealismen som foretrukket litterær form.
Modernismen blir borgerlig
metafysikk
Det pussige ved dette bruddet er at de som sto for det, var omtrent de samme som kort tid i forveien hadde tatt til orde for modernismen. Nå ble det modernistiske ståstedet brennmerket som borgerlig metafysikk: man skulle bort fra all fabulering, bort fra det forvanskede formspråket, og vie seg en ny og politisert realisme. Målet med litteraturen var å forberede og fremme en sosialistisk revolusjon. Den skulle vekke folket til politisk handling. Altså måtte den være didaktisk og tilgjengelig for flest mulig. Det er lett å være kritisk til mye av dette i dag, men det kan ikke være tvil om at det dreide seg om et vitalt opprør som førte til noen interessante eksperimenter og enkelte betydelige verk, for eksempel Dag Solstads 25. septemberplassen (1974).
Bruddet med sosialrealismens gravalvor
Men man gikk lei, naturligvis. Sosialrealismen ble for traurig i lengden. Ideologien ble for dogmatisk og puritansk til at den kunne ha varig interesse for litteratene. Forfattere som Kjartan Fløgstad og Cecilie Løveid eksperimenterte allerede mot slutten av tiåret med en åpnere og viltrere form. Og i 1980 kom Karin Moe med det postmoderne verket Kjønnskrift: en radikal sjangerhybrid og et mangslungent feministisk beinspark til sosialrealismens alvorsmenn. I 1982 skrev den unge Jan Kjærstad en kronikk i Dagbladet med tittelen «Litteraturen i 80-årene», der han lanserer åpenhet som litteraturens nye parole, samtidig som han er erklærer at «skillet mellom fiksjon og ikke-fiksjon er visket ut». Få år senere tok han over Vinduet, som dermed delvis ble et organ for en postmoderne tenkemåte. Tidsskriftet Profil, som på 1970-tallet hadde vært i hendene på den radikale venstresiden, ble igjen kuppet, og de nye redaktørene, med Morten Søby og Arne Stav i spissen, erklærte provokativt at «politikken er OUT» i første nummer (1984).
Den nye vinen?
Det er litt vanskeligere å finne et tydelig brudd på 1990-tallet, men man kunne foreslå at både Erlend Loes ironiske naivisme og de store fortellingenes tilbakekomst hos Roy Jacobsen, Herbjørg Wassmo, Jan Kjærstad og Erik Fosnes Hansen representerte et brudd med sider ved 1980-tallets teoretisk influerte postmodernisme. 90-årenes kanskje mest berømte opprør var imidlertid mer et mediefenomen enn en genuin litterær vending: Ari Behn (med venner) som erklærte seg som den nye vinen på Theaterkafeen i Oslo i 1993. I den grad dette stuntet pekte fremover, var det mot forfatteren som mediekjendis.
Imot alt dette kom altså virkelighetslitteraturen, med sin insistering på å skrive sannferdig om virkelige steder, folk og hendelser. Nå var det slutt på å dyrke fiksjonen og den evige meningsutsettelsen: Forfatterne skulle igjen forplikte seg til virkeligheten – ikke ved å skrive politiske verk i tradisjonen etter realismen, men ved å skildre privatlivet, ved å fokusere på det jeget som skrev og dets nærmeste omgivelser. Jeg hadde nær sagt: koste hva det koste ville.
Hva nå, lille dikter?
Og nå står vi her altså, på begynnelsen av 2020-tallet, i en situasjon der virkelighetslitteraturen har brent det meste av kruttet. Hva blir fortsettelsen? Fins det tilløp til noe nytt? Det skrives selvsagt andre typer litteratur, fremtidsromaner for eksempel, eller andre fiksjoner, men det er ikke lett å få øye på en ny generasjon som vil gjøre noe helt annet. Hvem skulle de gjøre opprør mot? Jeg har selv allerede støtt på unge litteraturstudenter (riktignok ved nordisk) som ikke en gang har hørt om Knausgård! Er dette deres opprør, den totale neglisjering av alt som kom før?
I den grad jeg er i stand til å se tendenser til helt nye skrivemåter for 2020-tallet, må det være litteratur som er skrevet for å inngå sømløst i den digitale hverdagen, for eksempel instapoesi. Instapoesien er kort, visuelt orientert og lite krevende. Slik sett kunne den hatt et provokativt potensial, siden den bryter så tydelig med hevdvunne kvalitetskriterier som originalitet og kompleksitet. Ting kan imidlertid tyde på at instapoeter ikke er av den typen som er interessert i å fremprovosere debatter. De er fornøyde med sine likes og sin koseprat, og ser ikke ut til å ha noe behov for å styrte det litterære parnasset.
For øvrig er det en fast komponent i så godt som alle unglitterære opprør: tidsskriftet. Den nye generasjonen trenger et tidsskrift å samles omkring. Men antall tidsskrift har vært i nedgang de siste årene. De har en tendens til å bli pengesluk. Skribentene skal helst betales etter faste satser. Derfor er forlagene ikke så interessert som tidligere i holde seg med dem. Den som vil prøve å kuppe Vagant, for eksempel – og tiden er absolutt moden for det! – må være forberedt på mange harde år med kamp om støttemidler og seige forhandlinger med kulturbyråkrater. Men selv om forholdene her på noen måter er vanskeligere enn før, er de også blitt lettere. Hvis de unge sinnene virkelig brenner, skulle man tro det var mulig å lage et nettsted hvor flammene kunne fenge?
Knefall for
underholdningskulturen?
Her er vi tilbake ved Björn West og hans kritikk av Augustprisens nominasjoner. West mener altså at de nominerte bøkene tyder på at de profesjonelle litteratene er en selvfornøyd subkultur som ikke tar hensyn til publikum. Dermed graver de sin egen grav, for dette gidder det brede publikum ikke å være med på. Hvorfor skal de det? De har jo HBO og Netflix. Derfor vil han at kritikerne skal ha et mer «konsumentkritisk» blikk på litteraturen: De skal, på vegne av leserne, vurdere om boken er verd å bruke tid på. På én måte er dette ukontroversielt, siden kritikere til alle tider har valgt ut bøker på vegne av lesere. Men nå betyr uttrykket «verd å bruke tid på» noe annet enn før. West ser ut til å mene at boken, for å ha livets rett, skal være like underholdende som en serie på HBO. Det er altså dette som er oppgaven til 2020-tallets litteratur!
For meg ser dette ut som en innføring av motstandsløsheten som litterært prinsipp, hvilket i mine ører nærmest klinger som en selvmotsigelse. Det kan godt være at West har rett i at de nominerte bøkene er kjedelige. Men litteraturen kan ikke kjempe mot den multimediale underholdningskulturen på underholdningskulturens egne premisser. Den er nødt til å tilby noe annet. I motsetning til underholdningsproduktene, krever litteraturen noe av deg, både intellektuelt, fantasimessig og emosjonelt. Og bare slik, ved å insistere på sin egenart som kunstform, kan den fremdeles hevde seg – uansett hvilke litterære skrivemåter som måtte utkrystallisere seg som typiske for 2020-tallet.
