En kort historie om en oversettelse som ikke fungerer

Marlon James

En kort historie om sju drap

Oversatt til norsk av Torgrim Eggen, Nina Lykke, Lars Ramslie, Simon Stranger, Birger Emanuelsen, Benedicte Meyer Kroneberg, Gro Dahle, Cornelius Jakhelln, Ørjan Nordhu Karlsson, Marius Leknes Snekkevåg, Ninni Nyhus og Jørgen Toralv Homme

Mime Forlag, 2018

A brief history of seven killings kom ut på engelsk i 2014, og vakte umiddelbart stor oppsikt. Den ble rost opp i skyene av kritikerne, ble nominert til priser og vant Man Booker-prisen i 2015. Boka er fortalt gjennom mange ulike stemmer, og kritikerne fremhevet Marlons unike flyt og evne til å skape helstøpte romanpersoner gjennom et karakteristisk språk tilpasset den enkelte fortellerstemmen. Da det lille norske forlaget Mime bestemte seg for å oversette boken, som er skrevet på et muntlig jamaicansk-engelsk og andre dia- og sosiolekter, lot de tolv forskjellige norske forfattere oversette hver sin stemme. Dermed har vi endt opp med en bok, et verk, med tolv forskjellige oversettere. Som eksperiment og idé har jeg sansen for dette oversetter-prosjektet, og det at nye forlag forsøker seg på oversettelser av kvalitetslitteratur fortjener i seg selv applaus.

Historien i romanen er mangslungen og strekker seg over lang tid. I første del handler det om et attentat mot Bob Marley i 1976. Vi møter gatesmarte gangstere i Kingstown, CIA-agenter, journalister og leiemordere på Jamaica og i New York, på 70-tallet og frem til 90-tallet. Plottet er omfangsrikt og ganske komplekst, men oppleves ikke som spesielt vanskelig å følge (i originalen), og selv om det skulle gå litt i surr noen steder har fortellingen så stort indre driv at man kommer inn i det igjen selv om man ikke får med seg alle nyansene. De ulike stemmene er (igjen: i originalen) så godt definert at de stadige skiftene sjelden eller aldri føles desorienterende. Tematisk er det en rik bok, selv biter jeg meg særlig merke i det som handler om den problematiske maskuliniteten, den som bobler over i kvinneforakt og homofobi, et tema James turnerer på interessant vis. Men her finnes også det mer eksplisitt politiske, kulturkonflikter og det helt allmennmenneskelige: Hvordan skape seg et noenlunde verdig liv i situasjoner som er langt utenfor ens egen kontroll.

Koblet med en virtuos språklek med gestalting av helt ulike stemmer fra helt ulike bakgrunner, et imponerende detalj- og troverdighetsnivå og et episk fortellertalent, som gjør at leseren opparbeider sympati og forståelse for ganske usympatiske skikkelser og også godtar et tidvis ganske usannsynlig hendelsesforløp, sitter vi igjen en svært god og medrivende roman. Det er ingen overraskelse at HBO har planer om å lage TV-serie av boka. På minussiden kan det innvendes at den tidvis blir i overkant pratsom og selvforelsket, at noen av karakterene er mindre interessante enn andre (den amerikanske Rolling Stone journalisten Alex Pierce, oversatt til norsk av Simon Stranger, er for eksempel merkbart kjedeligere å lese om, kanskje fordi denne karakteren som type føles mer velkjent). Det kan også nevnes at tempoet i fortellingen synker noe når vi forlater Kingston på 70-tallet og handlingen flytter andre steder, men dette blir mest småplukk; at A brief history of seven killings er en bok det er verdt å bruke tid på hersker det ingen tvil om.

Kunsten å oversette

Men den norske oversettelsen lugger. Fra første side av er det ting ved teksten jeg stusser over, setninger som virker rare og klønete. At det kan være sand i maskineriet i starten er ikke uvanlig, når en leser møter en ny tekst. Så jeg fortsetter. Men inntrykket vedvarer, også når jeg kommer lenger inn i boka. Hva er dette for noe? Dette er da virkelig ikke spesielt bra? Teksten mangler flyt og troverdighet. Et større problem er at jeg en del steder rett og slett ikke skjønner hva som står på sidene. Teksten fungerer ikke som tekst. Jeg blir sittende og oversette de norske setningene tilbake til engelsk i hodet, for å skjønne hvorfor de er utformet slik de er. Etter å ha lest omtrent 150 sider ser jeg meg nødt til å begynne å slå opp i den engelske utgaven og lese deler parallelt, for å se om det er oversettelsen det er noe feil med, eller om originalen også er så vanskelig og urytmisk. Men det er den jo ikke. Til tross for at det også der er slang og referanser jeg ikke tar, har jeg aldri tidligere opplevd at det går over dobbelt så fort å lese noe på engelsk som i norsk oversettelse, for min del tar lesningen av originalteksten vanligvis 20-30 prosent lenger tid.

Døm selv

Her fra en dialog (s. 92) mellom Josey Wales og Weeper, to gangstere. Det er Torgrim Eggen som har oversatt. Weeper har akkurat overrasket Josey i baren der han sitter og venter på ham.

« – Kom for to minutter sia. Hvor smart trur du det er å sitte her i baren og drømme seg bort?
– Åssen da?
– Hæ? Nei, det vakke no, bror. Fyr som deg trenger ikke å dekke ryggen likevel, når andre gjør det for deg.
– Hva var det som tok så lang tid?
– Du kjenner meg, Josey. Ingen vei uten veisperring. Så hva for en planet var det du steg ned fra?
– Pluto, den helt ytterste.
– Vært der. Der damene har én pupp men to fitter?»

Her møter kebab-norsk («bror») Oslo-øst sosiolekt fra 80-tallet og bokstavelige oversettelser av engelske idiomer («dekke ryggen») hverandre i en salig blanding. Det er vanskelig å ta Josey og Weeper på alvor som livsfarlige gangstere etter å ha lidd seg gjennom side opp og side ned med dette. Mangelen på flyt i den norske oversettelsen er gjennomgående, selv om problemet er større i enkelte partier enn andre. Det hjelper ikke at jeg underveis også ser en del slurv, for eksempel har fredskonserten («peace concert») Bob Marley skal holde plutselig blitt til en «fredspriskonsert» på side 84. Det styrker ikke tilliten til arbeidet som er lagt ned.

Det er rett og slett hundrevis av underlige valg som er gjort. «Blodfilla» dukker opp som banneord – en oversettelse av det jamaicanske banneordet «bombocloth», som muligens er «riktig», men som bare ser rart ut. «Fuckery» er flere steder oversatt til «knullerier», der «jævelskap» eller noe annet ville vært bedre. Veldig bokstavelige oversettelser er altså blandet med forsøk på å skrive det hele om til en slags 80-talls Oslo øst-slang, jeg vet ikke hva som ville vært best, men en konsekvent løsning ville i hvert fall vært bedre enn å veksle sånn frem og tilbake. «Just finish the guy» er blitt til «bare avslutt fyren», når det for eksempel burde vært «bare drep ham» eller «bare kverk ham». Jeg kunne fylt på med dusinvis av lignende eksempler.

Eller hva med denne setningen, fra side 226: «Jeg er som skandalejegeren til National Enquirer, og den mensenkjerringa som rappa intervjuet med Daniel Ellsberg.» Hvem er denne mensenkjerringa, tenker jeg, og sjekker originalen, der setningen er slik: «I’m the equivalent of the National Enquirer scandal hunter for the rag that scooped the Daniel Ellsberg interview.» Og hvordan «rag» – altså «blad», «magasin» eller kanskje «blekke», hvis man vil bruke noe slang-aktig, har blitt til «mensenkjerring», det er helt uforståelig. En ting er at oversetteren (Stranger) har gjort en sånn bommert, men det må jo være lest av en redaktør og en språkvasker også? Har ingen reagert på at setningen ikke gir noen som helst mening? Det finnes ingen ting i konteksten som kan rettferdiggjøre denne oversettelsen. Hva slags kvalitetskontroll og oppfølging har egentlig blitt gjort fra forlagets side?

Noen ord om å oversette

Jeg har selv oversatt en håndfull sakprosabøker og en del annet småtteri fra engelsk. De første oversettelsene jeg gjorde var direkte dårlige, mens de etter hvert krøp opp på et nivå som kan kalles middelmådig. De verste blemmene har blitt rettet før de har kommet på trykk, av dyktige redaktører, språkvaskere og korrekturlesere, uvurderlige hjelpere for å gjøre alle tekster, også oversettelser, klare til trykking. Det er vanskelig å oversette godt, og når folk sier at de kunne klart å oversette bedre selv tar de stort sett feil. Særlig siden mange nordmenn leser og skjønner veldig mye engelsk er det også fort gjort å tro at man kan klare å prestere en god oversettelse – men en av sannhetene om å oversette er at det ikke holder å være god i språket du oversetter fra, du må også være god i språket du oversetter til. En vanlig feil, som jeg selv har gjort mange ganger, er å la seg styre av den engelske setningsbygningen. Virkelig gode oversettere klarer å frigjøre seg fra originalspråket, og gjengi noe som har både samme meningsinnhold og gir samme effekt på norsk. Noen ganger kan det innebære å bruke flere ord enn originalen, andre ganger om å bruke færre. Noen ganger må man dele en lang setning i to, eller slå sammen to setninger til én. Man må ta et ord og oversette det med noe som kanskje ikke står i ordboka, fordi forfatteren bruker det på en annen måte enn den vanlige. Mens svake oversettere – og jeg inkluderer altså meg selv i denne kategorien – oversetter setningen mer eller mindre ord for ord, og tenker at meningsinnholdet er overført til norsk. Men rytme, flyt, undertekst og så videre, alt det forsvinner ut med badevannet.

Nivået i En kort historie om sju drap er ikke like lavt hele veien, men det blir aldri på noe tidspunkt høyt. Gro Dahle og Lars Ramslie kommer best ut av det. Språket til Dahles smågangster Bam-Bam og Ramslies gangstersjef Papa-Lo er preget av de samme ufrivillig komiske ordvalgene som resten, men til tross for dette oppnår begge i perioder å lage tekster som flyter, og som dermed fungerer. I hvert fall sammenlignet med det nivået resten av boka ligger på. Nina Lykke har oversatt karakteren Nina Burgess, som er en av de som har ordet flest ganger gjennom boka, og hvis indre monolog foregår på noe som minner om normert engelsk, og har prestert noen strekk der oversettelsen står til godkjent. Men idet jeg nærmer meg halvveis i lesingen har det knapt nok vært en eneste side uten dårlige og hakkete setninger, eller verre, direkte uforståelige, og altså i en del tilfeller også påviselig gale.

Maraton og synkronsvømming

Kanskje er jeg for streng, tenker jeg da, et sted rundt side 350. Har jeg som leser en dårlig dag, eller har jeg låst meg fast i et spor jeg ikke klarer å riste av meg? Kan det være at det er kvaliteter her jeg ikke er i stand til å se? Kanskje jeg er som en mensenkjerring, som har dekker på skylappene mine? Kan det værra at språkføl’sen min går ned i avløpsrøret i møte med detta knulleriet? Dette er i utgangspunktet en bok som er så språklig vilter, så rik på slang, referanser, allusjoner og ordspill, at våre aller beste og mest rutinerte oversettere ville hatt vansker for å gjøre en god jobb. Bjørn Herrman kunne kanskje fått til noe, han som blant annet har gjort den prisbelønnede oversettelsen av Herman Melvilles Moby Dick. Eller Merete Alfsen, som har oversatt den «uoversettelige» Ali Smith, og fått det til.  Men så har Mime forlag altså gitt jobben til det som bare kan kalles amatører. De fleste av dem har, så langt jeg er i stand til å finne ut, liten eller ingen tidligere oversettererfaring. Det finnes absolutt forfattere som også er gode oversettere, men det er neppe noen som er veldig gode oversettere aller første gang de oversetter noe. Folk uten utholdenhetstrening har løpt maraton og tenkt at det sikkert går bra, fordi de tross alt er gode i synkronsvømming, for å lage en klønete sports-analogi. På plussiden kan det sies at oversettelsene ikke spriker altfor mye i ordvalg og stil, til tross for at den er utført av så mange mennesker. Det har tydeligvis blitt gjort noen aktive redaksjonelle valg som alle oversetterne har forholdt seg til. Det er dårlige valg, men de er i hvert fall tatt. Og man skal ikke se bort ifra at det har forhindret og låst oversetterne ytterligere, og gjort det enda vanskeligere for dem å frigjøre seg fra forlegget.

Et nytt forsøk

Jeg legger fra meg den tjukke gule boka på et bord og lar den ligge der i flere dager. Jeg leser andre ting. Jeg tenker på andre ting. Jeg jobber, jeg leker med barna, jeg lager middag og spiser, jeg går tur i skogen. Jeg tenker nesten ikke på Marlon James, oversettelser eller skriving av anmeldelser for BLA. Så setter jeg meg til rette, en dag jeg har god tid, og fortsetter å lese. Jeg tenker at jeg skal holde et visst tempo, finne flyten, ikke stoppe opp, ikke analysere, ikke henge meg opp i småting. Jeg skal akseptere teksten for det den er, og jeg skal prøve å lete etter det som er bra, det som fungerer. Det er etter min mening en kritikers ideelle innstilling. «Hva i denne boka er skikkelig bra?» bør man spørre seg selv når man leser. «Hva er det her jeg kan ha glede av, som andre også kan ha glede av?» Samtidig har man en plikt til å være kritisk, for all del, men jeg liker ærlig talt best å skrive om det som er bra, om bøker som gir noe, som egger tanken, som har språklige gleder å by på. De gangene jeg er nødt til å konkludere i negativ retning bruker jeg lenger tid, går gjennom teksten flere ganger, prøver å mildne formuleringene, balansere dem. Jeg leser deler av boka om igjen, forsøker å finne noe positivt å trekke frem, se det som er godt, til tross for at helheten kanskje ikke er det.

Men nei, uansett hvor hardt jeg prøver er dette en pine å lese. Det er fomlete og urytmisk. Det er, som sagt, tidvis uforståelig. Dialogene, som i originalen mange steder har noe Tarantino-aktig over seg – det er lett å forestille seg skuespillere som Samuel L. Jackson eller John Travolta fremføre mange av linjene – blir på norsk nærmere de oppstyltede og corny dialogene fra Wam og Vennerød-filmer. Som her, på slutten av boka på side 716, oversatt av  Jørgen Toralv Homme. Scenen er en samtale på et sykehus:

«Så dække meninga at’n ska våkne opp ennå, søster? Søster? Søster? Dække meninga at’n ska våkne?
– Frue, teknisk sett sover han ikke. Han må holdes under bedøvelse for øyeblikket, til hans eget beste.
– Varre doktoren som gjorre detta? Åffer virru ikke at’n ska våkne? Hva ærre’n ska gjørra?
– Frue, det må du snakke med legen om, frue.»

Dette er et ganske tilfeldig valgt eksempel, og det er mye man kunne sagt om denne dialogen, men jeg skal nøye meg med å peke på to ting: Den klønete oversettelsen av «We have to keep him under sedation for now» / «må holdes under bedøvelse for øyeblikket» er ikke en norsk uttrykksmåte. Det andre er det inkonsekvente ved å skrive «doktoren» i stedet for «doktor’n», når man først har valgt den stilen man har valgt. Det er mulig at begge disse valgene, og hundrevis av andre valg som er tatt under oversettelsen, isolert sett lar seg forsvare, kanskje til og med grunngi på en god måte, men det er ikke til å komme unna at den samlede effekten er dårlig. Det er trettende, slitsomt, og jeg må skumme, hoppe og lese med øynene lukket i partier for å i det hele tatt klare å komme meg gjennom verket. Hadde det ikke vært for at det er jobben min å pløye meg gjennom boka hadde jeg gitt opp for lenge siden. 

Så hva sitter jeg igjen med etter endt lesing? Det må jo finnes noen lærdommer å ta med seg, det gjør alltid det. Det første er den i grunnen ganske åpenbare tanken om at oversettelse er et eget fag, noe man må jobbe med, trene seg opp i, og ikke bare noe man uten videre kan hive seg uti. Det andre er at oversettere, både gode og dårlige, er avhengige av apparatet rundt seg, redaktører, språkvaskere, korrekturlesere, og av nok tid og ressurser til å gjøre jobben skikkelig. Begge disse punktene er for så vidt ting jeg visste fra før, men det er greit å få det underbygget med et konkret eksempel. Og så har jeg lært at man aldri, aldri må oversette «rag» med «mensenkjerring».