Å bo i litteraturen

BLA 2/19. 18.02.19

Onsdag 23. januar. Kjersti Bronken Senderud og Eldrid Lunden er midt i en samtale når de kommer inn døra til kafeen hvor jeg har avtalt å møte dem. De to var en gang lærer og elev ved Forfatterstudiet i Bø, og siden har de fulgt hverandre. Kvelden i forveien har det vært lanseringsfest for Senderuds tolvte bok, romanen Hotellet. På dette arrangementet var Eldrid, som i fjor både markerte 50 år som forfatter, og dessuten utga sin første diktsamling på 13 år, invitert for å lese.

Før de to kom hadde jeg sett meg ut en krok i lokalet til oss, men den er mørk, og baristaen har ennå ikke hjulpet meg med å finne lysbryteren. Bare to fargede lyspærer som henger ned fra taket er slått på.

– Skal vi sette oss under hver vår pære? Jeg tar det røde bordet, så kan Kjersti ta det grønne, spøker Eldrid.

Rødt og grønt

De to lyspærene i den mørke kroken betyr nok ikke stort. Men når jeg i ettertid jobber med intervjuet, morer jeg meg over at fargene på et vis passer til dem. Rødt til Eldrid, fordi hun i løpet av intervjuet skulle komme til å vise sin skarpe kant. Og grønt til Kjersti, siden jeg kommer på at hun, i et bøygen-nummer jeg var redaktør for i 2017, valgte seg nettopp denne fargen i en tekst hvor hun skrev om sin egen skriving:

 «Det er de små ordenes rikdom, slik de beveger oss og beveger oss som leser dem, som er med på denne utvidelsen, for et ord er fylt med andre ting for deg enn for meg. Grønt kan for meg være fylt av det grønnmalte rommet til søsteren min på gården hvor jeg bodde fra jeg var åtte, det er fylt av nyklippet gress, osp- og bjørkeblader, det er fylt av øynene til den første kjæresten min, den andre også».[i]

Kjerstis romlige sensitivitet

Vi setter oss ikke i mørket, men finner heller et bord ved vinduet, nærmere kafémylderet. Vi snakker om relasjonen deres som forfatter og mentor, om Bø og andre skriveskoler, og vi snakker om Kjerstis forfatterskap.

Kjersti, du har nå skrevet tre romaner. Huset kom i 2007, Bo i 2017, og nå har du altså også skrevet Hotellet. Det høres ut som de henger sammen?

Kjersti: – Det høres ut som en forfatter med lite oppfinnsomhet! Nei, da. Jeg er en forfatter som er veldig opptatt av rom og romorientering. Ikke bare hva menneskene gjør med rommene, men hva rommene og landskapene gjør med folk. Mye av det som er felles, kanskje særlig for Huset og Hotellet, er at de handler om mennesker som søker seg til bosituasjoner som er utypiske. Huset foregår i et gammelt sjømannshjem, og i Hotellet har ikke personene mer enn ett rom til rådighet, i tillegg til fellesrommene, som matsal, bar, biljardrom, og utearealet som benyttes flittig.

Eldrid: – Jeg synes det er veldig spennende å se de tre romanene til Kjersti i lys av hverandre. Det er åpenbart en sammenheng mellom dem, og hvis ikke den sammenhengen hadde vært der, hadde jeg kanskje blitt litt bekymra. Hvis du jobber med eksistensielle spørsmål, som Kjersti gjør, så er det å skrive å bearbeide noen grunnleggende spørsmål om igjen og om igjen. En forfatter kan velge helt ulike motiver, og allikevel vil denne sammenhengen være der. Men Kjersti velger jo også litt likere motiver enn det mange andre gjør.

Kjersti: – Jeg er prega av en sensitivitet som jeg har hatt siden jeg var barn, en sensitivitet ovenfor rom. Da jeg var åtte år flytta vi fra et boligfelt utenfor Hamar og til en relativt stor gård. Der husker jeg hvor ulikt jeg opplevde det å oppholde seg i de ulike rommene. Vi hadde både et stort hovedhus, våningshus, låve, fjøs, stall og stabbur. Jeg elsket det. Men jeg var også mye redd. Ikke i driftshusa, men i hovedhuset. Særlig mellom etasjene, og mellom noen av rommene. Jeg løp i trappa og løp mellom mitt eget rom og badet. Det kan en sikkert psykologisere og si at det var noe kaotisk i familiesituasjonen min. Men jeg tror også at det kommer av at huset var over 200 år gammelt. I min virkelighet lå det virkelig mye i disse rommene.

Litteraturen som rom

Eldrid, du utga diktsamlinga Det er berre eit spørsmål om tid i høst. Det var 13 år siden forrige diktutgivelse, men du har gitt ut to essaysamlinger i mellomtida. Jeg regner med at du fortsatt skriver?

Eldrid: – Jeg fortsetter nok å skrive så lenge hodet er sånn noenlunde i orden. Men jeg har ikke noe press på meg til å gi ut bøker. Jeg har ikke hatt mye luksus i mitt liv, men den luksusen har jeg hatt at jeg ikke har gjort meg økonomisk avhengig av å skrive. Jeg gir ut ei bok når jeg synes jeg har fått til noe som jeg ikke har gjort før. Og jeg har god tid til å vente.

Kjersti, syntes du Eldrids siste diktsamling var gjenkjennelig, eller var det mye nytt?

Kjersti: – Begge deler, egentlig. Det er helt klart gjenkjennelig stoff. Jeg fant for eksempel noen spor i den helt tilbake til den første boka, i orienteringa som finnes omkring klokka i begge bøkene. Men det er åpenbart nye elementer også, blant annet fordi den siste er en sørgetekst.

– Jeg har fulgt Eldrid sitt forfatterskap helt siden jeg gikk i Bø, og opplever at Eldrid har skrevet seg inn i noe som er helt tidløst. Jeg opplever at jeg kan gå inn og orientere meg i Eldrids dikt igjen og igjen, uten at de svekkes. For meg har de ulike bøkene til Eldrid forskjellige toner, som jeg møter når jeg leser. Men siden jeg har lest forfatterskapet hennes over så lang tid, møter jeg ikke bare den gjenkjennelige forfatterstemmen til Eldrid i bøkene hennes, men også meg selv, og hvem jeg har vært i de ulike aldrene når jeg har lest disse bøkene.

Du bruker bøkene som rom?

– Ja, for meg er bøkene rom å komme tilbake til. Jeg møter både det spesifikke forfatterskapet, men jeg møter også ulike aldre i meg selv, som har lagt seg lagvis i meg. Og det tenker jeg virkelig god litteratur gjør: Den danner helt eksistensielle rom, hvor vi kan leve med bøkene, og leve i dem. Gjennom hele livet. Og så mange sånne forfatterskap finnes ikke. Men Eldrids er et slikt et.

Forfatter og mentor

Det er 25 år siden Kjersti gikk i Bø og hadde Eldrid som lærer. Eldrid mener at rollen hennes som mentor for Kjersti for lengst er over, at den først og fremst fant sted i klasserommet på begynnelsen av 90-tallet. Kjersti derimot opplever at Eldrids blikk fortsatt preger henne, og forteller at hun fortsatt, i sinnet, ennå vandrer rundt i rommene i Bø. Ikke bare fordi hun de siste åra har vært der en god del som gjestelærer, men også fordi dette studieåret ennå betyr mye for henne, som en stadig påminnelse om å være ydmyk og vite med seg selv at en aldri blir utlært som forfatter.

Kjersti: – Jeg vet ikke om jeg hadde blitt forfatter om det ikke var for Eldrid. Eldrid er suveren som pedagog fordi hun hjelper forfatteren til å finne sitt eget materiale. På de mange individuelle veiledningene sa hun ikke noe om det som var dårlig, men pekte på stedene hvor det var noe.

Hva husker du at Eldrid sa til deg?

Kjersti: – Hun sa at det var et misforhold mellom tematikken og det melodiøse språket, og at dette gjorde at det var noe tilslørende vakkert ved det jeg skrev.

De to snakker videre om intuisjonen, det viktige verktøyet som langt ifra er enkelt å bruke.

Eldrid: – Det er mye grunnarbeid som må ligge i bunnen for at en skal kunne stole sånn noenlunde på intuisjonen. Og da sier jeg noenlunde. Du må utfordre deg selv som person: Kjenner du deg selv? Snakker du sant? Flykter du? Rasjonaliserer du?

Kjersti: – Enkelte kritikere har sagt at det er mange av oss som har vært elever av Eldrid som ligner på henne. Jeg tenker heller at det er tvert imot: Det er ingen som ligner på Eldrid Lunden, for persepsjonen hennes er så egen. En kan lese et forfatterskap og ha det veldig under huden, men man kan ikke skrive som noen andre enn seg selv.

Forsvar for forfatterstudier

Denne kritikken som stadig kommer mot skriveskolene – at folk skriver likere av å gå der – hvor kommer denne antagelsen fra?

Eldrid: – Skal jeg fortelle deg noe? Jeg har ikke sett kritikk retta mot forfatterstudier av noen som var vært der selv. Kritikerne har ikke vært til stede på undervisninga, de kjenner ikke studieplanen, og de veit åpenbart ikke at det kan være opp til 30 lærere som underviser der hvert år.

Jeg har blant annet lest Ingunn Økland i Aftenposten mene at du, Eldrid, oppmuntrer til spissfindigheter som elevene ikke makter å gjennomføre like godt som deg.[ii]

Kjersti: – Jeg er helt enig med Eldrid. Kritikken er ganske grunn, synes jeg. Jeg har nå også selv undervist i flere år, og det som gjør at det fortsetter å være så rikt, er at en aldri møter en lik orientering. En kan ha lest de samme forfatterne, men jo mer en jobber med tekstene og med sin egen stemme, jo mer egen blir den. Og da er jeg helt bortenfor det som handler om godt og dårlig, talent eller ikke talent.  Jeg synes egentlig alltid det er interessant å se hvordan et sinn orienterer seg i språket.

Bunner kritikken av forfatterstudiene i en uenighet om hva litteraturen skal være? Er det en forståelse blant kritikerne at forfatterstudiene er innadvendte, i og med fokuset på prosessen det er å skrive, mens kritikerne heller ønsker seg en litteratur som er mer samfunnsorientert eller politisk?

Kjersti: – Men hvordan skal man komme til noe som er samfunnskritisk hvis en ikke jobber med sitt eget språk? Du kan ikke begynne der ute, du må gjennomføre en skriveprosess, hvor du også jobber med deg selv, din egen historie, ditt eget landskap og dine egne erfaringer. Hvis du ikke gjør dette, tror jeg ikke du kan skrive så veldig god, samfunnskritisk litteratur heller. Hvordan kan vi ha et godt blikk på andre hvis vi ikke har et godt blikk på oss selv?

Eldrid: – Den der ønskekonserten om hvordan litteraturen bør være, den har vært den samme så lenge jeg har jobba med litteratur. Den kommer igjen og igjen: «Mer samfunnskritikk, mer det og mer det.» Dette må vi trolig leve med. Men det er tre problemer med denne type holdninger: Det første er kunnskapsmangel, det andre er kunnskapsmangel, og det tredje er kunnskapsmangel.

Eldrid den skarpe

Fordi Kjersti og Eldrid har lest og fulgt hverandre lenge, sier jeg at jeg har en oppgave til dem: Jeg spør dem om de begge kan velge ut en tittel fra den andres utgivelser, og gjennom denne si noe om et prosjekt, eller en poetikk, som går igjen i den andres forfatterskap. Dette spørsmålet kan Eldrid rett ut sagt ikke like. Det aner meg at hun i spørsmålet mitt hørte et ønske om å få servert en fasit, noe som må ha provosert skrivelæreren i henne.

– Tullehøne! smeller hun til. – Alle poetiske bøker er sin egen poetikk. Det går ikke an å framheve én som noe representativt for andre bøker. Eller, for å si det på en annen måte: Hvis definisjoner som dette var mulig, ville poesien ikke eksistere. Hva angår det deg hva vi mener om hverandres bøker? Du forventer deg nøkler til et eller annet. Det får du ikke. Du må våge noe selv, utbryter hun, og formaner meg til å skrive det ned.

– Skriv det ned i intervjuet. Så kan folk si: «Typisk Eldrid Lunden»!

Fra sidelinja bemerker Kjersti at jeg her får se læreren Eldrid: – Og dette er nok noe av grunnen til at elevene kunne elske henne, eller ikke klare å forholde seg til henne. For hun kan være skarp. Det måtte en bare tåle om en banka på døra hennes.

Og jo visst, dette må være typisk Eldrid Lunden, tenkte jeg i dagene etter intervjuet. For Eldrids hovedvirke som skrivelærer må ha vært nettopp dette: Å få folk til å finne sin egen stemme.