Hvor er dette?

Marc Augé

Non-places. An introduction to supermodernity

Verso 1995; 2008

98 sider

Det hadde vært fint å skrive denne spalta uten å måtte henvende meg til selve tiden vi er i. Jeg kunne helt sikkert ha anbefalt Maurice av E. M. Forster (som er en strålende roman), eller A Girl’s story av Annie Erneux (for alle leser henne for tiden), eller, for de anglofile, Weatherland av Alexandra Harris. Men det skjer ikke. Når samtiden er for intens, for insisterende, greier jeg ikke å la være å lese bøker som vil noe, som virkelig ønsker å røske opp i omgivelsene våre. Jeg har nemlig aldri forstått dem som snakker om bøker som virkelighetsflukt. Det er alltid mye mer interessant å være her, i tiden. Og Marc Augés lille bok på knappe 100 sider er en slik tekst.

Jeg skal ikke forsøke å favne om alt som Non-places faktisk rommer her, for det som interesserer meg primært, er dannelsen av såkalte «ikke-steder», som blant annet inkluderer flyplasser, motorveier og shoppingsentre; plasser som er «everywhere and nowhere» på samme tid. Plasser som er og danner kulturløse mellomrom.

Ikke-plassene er mellomstasjoner mellom «her» og «der»; de er fysiske plasser man passerer gjennom, som har til felles at vi som er der i korte stunder, forbruker noe. Jeg bodde i Barcelona i 2012. Jeg jobbet som oversetter i et firma i El Poblenou som produserte reklameartikler for andre firma, samt kort, fotobøker og lignende. Totalt unyttige ting. Jeg hatet jobben intenst og slutta etter 6 måneder. For å få en pause, pleide jeg enten å gå til Diagonal Mar, et kjøpesenter i nærheten eller en Starbucks ikke langt unna Torre Agbar (det penislignende bygget), bare for å kjøpe noe, hva som helst, bare det ikke var noe som minnet om jobb. Det var forbruk for forbrukets skyld.

Vi lever i en tid hvor det ikke lenger er mulig å tenke en fortid der mennesker ikke forbrukte slik vi gjør i dag, for da og nå kan ikke sammenlignes. Det eneste vi kan gjøre er å prøve å rette opp i det vi holder på med i dag, og ikke forbruke i den grad tjenestene ønsker at vi skal. Forbruk er alltid relativt til tiden.

Ikke-plassenes består av et sett med tilnærmet universelle kulturelle koder – for hva er forskjellen på en flyplass i Dubai og Detroit? De er laget for det samme formål; de selger de samme varene; (omtrentlig) den samme maten; og aktiviteten er helt lik: man går av et fly, venter, spiser, tisser og flyr av gårde til hvor man nå skal. Det samme gjelder kjøpesentre: De fleste kan lese kodene og vet egentlig hvor man finner det meste, for kjøpesentret i Oslo og Aberdeen er helt likt. De selger det samme.

Det er ikke utenkelig at man besøker Prado-museet og beundrer et Velázquez-maleri, for så å stikke innom Starbucks for å kjøpe den samme merkelige kaffelignende drikken som man ville gjort en annen plass. Eller at man er på bokmessa i Frankfurt, men må innom Schiphol for å komme seg hjem, hvor man står i kø bak noen som ikke vet hva bokmessa er, men dere kjøper den samme sjokoladen og vinen – for det er det plassen tilbyr. Slik kan man nesten si at samfunnet utvikler seg i et eget spor, det danner et eget språk vi er tvunget til å forholde oss til.

Og det siste året har ikke-plassene, eller samleplassene, vært delaktig i å spre et virus, som igjen har ført til at vi har sett oss nødt til å stenge dem alle. Det er stille på veiene. Kjøpesentrene er mørklagte, og flyplassen minner mer om plasser som kun finnes etter at verden kollektivt gikk tom for penger. Og det rare er – vi savner det. Mange oss vil kjenne på følelsen av å sitte i en bil på en motorvei. Noen vil dra kortet varmt på et hvitt og sterilt kjøpesenter i Athen, og de fleste av oss vil spise dårlig flyplassmat, stå tett bak noen som svetter i gaten, for så å dele rad med fremmede som skal samme plassen, av samme grunn, for å gjøre de samme tingene som du skal i en uke: mest sannsynlig å være en plass som ikke er hjemme. 

BLA 3/21.