Det blir ikke som det blir

«Kvifor er ulykka så full av ord?»

Det er hertuginnen av York som stiller spørsmålet, i fjerde akt av William Shakespeares Richard III. Kanskje er det et av skuespillets mest grunnleggende spørsmål, og det er i alle fall et godt et.  

Richard III handler altså om en ulykke så full av ord at det kjennes vanskelig å gjøre et utvalg. Det mest dekkende jeg får meg til å si er at stykket spør hvorfor ting blir som de blir.

I den kjente åpningen erklærer Richard, som ennå ikke er konge, men hertug av Gloucester, at han har bestemt seg for å være en kjeltring, men kanskje kunne Edvard Hoem like gjerne oversatt det til at han er forutbestemt til å bli en kjeltring. Fordi han ble født for tidlig, er vanskapt og halter fram i verden, mener Richard at han ikke kan delta i livets lek og lykke. Videre får vi innblikk i hans samtale med seg selv, i hvordan tanker blir til ord som blir til handlinger. Han formulerer sin vilje, handler uten å blunke, lyver så vi

nesten tror ham, og går over lik for å bli konge. Bestemtheten hans er hjerteskjærende, og bunner dypest sett i et selvhat som vekker medlidenhet med ham: «Det som er gjort kan ikkje gjerast om,» sier han et sted, et annet: «Eg er en skurk, eg lyg, eg er det ikkje. Du narr, tal vel om deg, – narr, smigre ikkje.» Slik diskuterer han med seg selv.

Den politiske tenkeren og filosofen Hannah Arendt er en av dem som har beskjeftiget seg med Richard III. Hun er interessert nettopp i den indre monologen hos den vanskapte hertugen som blir konge, før hans framferd forstyrres og han beseires av en mer sympatisk karakter. Richard tenker, han tar aktive valg som bunner i et mål han har formulert og er seg bevisst. «Men for at en handling skal være fri, må den være fri fra motiv på den ene siden, og fri fra sitt intenderte mål på den andre,» skriver Arendt. Richard er viljesterk, men han er determinert og dermed ufri. Han har hengitt seg til en prosess der målet er makt, og bevegelsen som er satt i gang ruller som på automatikk. Så lenge han ikke bryter med det han har satt seg fore, graviterer han bare i én retning: «Det er katastrofe og ikke frelse som alltid skjer automatisk,» skriver Arendt. Frelsen krever at noe avbryter den naturlige begivenhetsrekken som Richard har gitt seg i vold.

Vi hadde vel alle et håp om at koronapandemien kunne avbryte den begivenhetsrekken som har sett ut til å gå nokså automatisk en stund, i full fres mot katastrofen. Samtidig som jeg har lest Richard III, har dokumentaren om Hillary Clinton gått på NRK, og presidenten som seiret over henne i 2016 holder på hele verdens oppmerksomhet i hvordan han håndterer koronasituasjonen. Donald Trumps styrke er at han er handlekraftig, hans svakhet er at han ikke er fri. Han er bundet av makt som mål og motiv. Vi kan ikke utelukke at Trumps dialog med seg selv og med mer fornuftige mennesker kan få det Hannah Arendt kaller en «uendelig usannsynlighet», til å inntreffe. Mer sannsynlig er det nok, som i Richard III, at krefter utenfor den ensomme, suverene lederen – i felleskapet – må gripe inn og legge om kursen.

Hvorfor er ulykka så full av ord? Kanskje fordi vi som frie mennesker vil lete etter motiver, forsøke å forstå, ønske å straffe eller tilgi, ønske å sette kursen mot noe annet og kunne forestille seg en framtid. Mennesket har en dobbelt gave, mente Hannah Arendt. Den doble gaven er frihet og handling. Med disse skaper vi virkelighet, ikke alene, men i samtale og diskusjon med de andre. Bare i felleskap kan vi bli fri fra våre egne motiver og mål. Gjennom ord kan vi bringe fortiden inn i nåtiden og omstille kursen for framtiden. Det er ikke så lett som at det bare blir som det blir.

Live Lundh (f. 1992) er bokansvarlig i Vårt Land og medlem av BLAs redaksjonsråd. Hun er også en av innehaverene bak bloggen www.shakespeareikarantene.com/.