Gogol om virkelighetslitteraturen: Hvordan tjene gode penger på tvetydige eksistenser?

Nikolaj Gogol
Døde sjeler (1842)
Oversatt av Erik Egeberg
Solum Bokvennen, 2014

Jeg fullførte endelig Nikolaj Gogols Døde sjeler i vinter, etter å ha latt den ligge lenge. Til tross for at boka ofte fikk meg til å le høyt, var det lett å prioritere andre ting, bøker nærmere vår tid, med en kritisk brodd mot noe som kjentes nærmere enn livegenskapet i det gamle Russland.

Men vent! Da jeg på nytt satte meg ned med denne klassikeren fra 1842 var det nettopp samtidsbrodd jeg fant. For hva annet er denne klassikeren av Gogol enn en frisk satire og et poengtert innlegg i den merkelige diskusjonen som har preget det litterære Norge siden 2009, nemlig debatten om virkelighetslitteratur?

Tenk på det: Småskurken Tsjitsjikov har den geniale ideen at fordi man bare har folketellinger i Russland hvert tiende år, så vil bøndene som dør mellom to tellinger være registrert som levende lenge etter at de har gått bort. Tsjitsjikov finner ut at han kan bygge seg opp en fiktiv formue ved å kjøpe døde sjeler – navn på papir – for en slikk og ingenting. I seg selv sier dette mye om litteraturens vesen, både den som åpenbart faller inn under merkelappen virkelighetslitteratur, og den som holder seg i gråsonen. Det handler om å skape verdier – økonomiske og estetiske – av mennesker som har en tvetydig eksistens.

Mot slutten av romanen skal Gogol omtale to kvinner. Han skriver: «Forfatteren er sterkt i tvil om hva han bør kalle de to damene, for at ingen skal ta anstøt. Å bruke et oppdiktet familienavn er farlig. Man kan utpønske selv det rareste navn, så vil det allikevel i en eller annen avkrok av vårt vidstrakte rike uvegerlig finnes noen som bærer just det navn.»

Det er garantert mange norske forfattere som vil nikke gjenkjennende til denne problematikken. Å bytte navn er åpenbart ikke nok, og særlig når man skriver i et land som er hakket mindre vidstrakt enn Gogols. Striden rundt Arv og miljø, som nå har beveget seg over på teaterscenens arena, ettersom Den Nationale Scene i Bergen har blitt saksøkt, er et tydelig eksempel på at navnebytte ikke er tilstrekkelig.

Etter en lang utgreiing om alle hensyn forfatteren må ta, ender Gogol opp med å kalle de to kvinnene den i enhver henseende tekkelige dame og den simpelthen tekkelige dame. Problem løst! Men akk, klimaet for knebling av kunstnere i Norge i dag er nok hakket strengere enn det var i Russland på 1800-tallet. Det ville ikke gjort noen som helst forskjell om Vigdis Hjorth hadde omtalt familiemedlemmene til romanpersonen Bergliot i slike vendinger som Gogol.

Og til alle som lurer på om virkelighetslitteratur er etisk problematisk, kan vi da si: Forfatteren er som Tsjitsjikov. Heroisk og tarvelig på en gang.

BLA 04/19. 23.04.19.