Kollektiv forløsning

Athena Farrokhzad appellerer til den politiske overbevisningens kraft i en språkdrakt preget av overskudd. Men hvor langt kan diktene ta en leser som deler hennes politiske ståsted?
15.01.2020 - 12:34

Athena Farrokhzad

I rörelse

Dikt

Albert Bonniers Förlag, 2019

90 sider


På hvilke måter kan man skrive politiske dikt i dag? I et intervju i Klassekampen fra i høst reflekterer den svenske poeten Athena Farrokhzad over dette: Hvordan kan man skape en «poesi som befinner seg i, og virker i, det politiske nå, konfliktens nå»? Jeg leser I rörelse som et svar på dette spørsmålet: Det er en diktsamling som gjennom ulike former for språklig frembrakt rörelse maner til opprør mot de maktkonstellasjonene som preger verden av i dag, strukturert rundt vestlig rasisme og imperialisme.

Farrokhzad har siden debuten Vitsvit i 2013 gjort seg bemerket som en samfunnskritisk stemme i Norden, og som en allsidig og utadrettet dikter og skribent. Både før og etter debuten har hun tatt del i flere kollektive skriveprosjekter, og i fjor ble hennes Moral ifølge Medea oppført på Nationaltheatret til svært god mottagelse.

Uensartede dikt

I rörelse kjennetegnes, i likhet med Vitsvit, av et dekolonialt perspektiv på verden, der dikterstemmen vrir og vender på de rådende begrepene. Men der Vitsvit besto av dikt med en innbyrdes sammenheng, er I rörelse en samling mer eller mindre selvstendige, uensartede dikt, der formuttrykket varierer stort – fra deklamerende dikt med utstrakt bruk av gjentakelser til mer fortellende, prosalyriske partier. En oversikt viser at så mange som en tredjedel av diktene er såkalte bestillingsverk; diktet «Ankarbarn» er eksempelvis skrevet for den politiske diktantologien Nyliberal ordlista, mens et dikt med tittelen «Slå tillbaka» er skrevet i anledning en demonstrasjon til forsvar for streikeretten i 2018 – andre av diktene er dedikert til politiske saker eller personer.

I en tid der det gjerne er det narrativt sammenhengende formatet som gis forrang, enten det gjelder Netflix-serier eller oppblomstringen av sjangeren graphic novel, tenker jeg at dette grepet i seg selv er et poeng for Farrokhzad: Skal man skrive dikt som virker i et , må man tilpasse diktenes form en stadig skiftende, uoversiktlig virkelighet, der sannheten er å finne i detaljen snarere enn i helheten.

Avgjørende budskap

Med en assosierende stil beveger Farrokhzad seg tilsynelatende fritt og intuitivt fra det ene fenomenet til det andre; samtidig aner jeg som leser en overhengende overbevisning til grunn for hvert dikt. Diktene etterlater en følelse av at det er budskapet som er avgjørende, uerstattelig, mens måten budskapet er bygd opp på kunne ha sett annerledes ut.

Ta for eksempel det sterke diktet «Ankarbarn», som starter slik: «Det är blodets dag / Det är jordens natt / Släpp nu relingen, lilla skatt». Sammenhengene som her tegnes mellom «blod» og «jord», «mor» og «barn», og etter hvert «skepp» og «ankar», beror på språklige påfunn som drives frem av et rimende overskudd, men det levnes liten tvil underveis om at det er begrepet «ankarbarn» som skal avkles for sin sanne betydning: «Vilket barn är inte ett ankarbarn / Vilken mor griper inte efter bottnar».

I den svenske asyldebatten har ordet «ankarbarn» blitt brukt av asylmotstandere som mener at asylsøkere sender sine barn i forveien til Sverige for at resten av familien skal få oppholdstillatelse. Brodden i diktet sender tankene mine i retning av et ord som «lykkejeger» i den norske asyldebatten. Det er en kvalitet ved flere av diktene i I rörelse at de innehar en slik dobbelthet av å være konkret bundne samtidig som de – i tråd med diktsamlingens tittel – stiller seg åpne for å omrokkeres.

Postkritisk språkkritikk

En annen kvalitet ved I rörelse er den dialogiske formen på flere av diktene, der store, politiske spørsmål trekkes ned til et personlig, henvendende nivå, uten at det store perspektivet forminskes. I det lengste diktet i samlingen, «Brev till Europa» – som i rekken av intertekstuelle referanser er en parafrase over Allen Ginsbergs dikt «America» fra 1956 – går eksempelvis det lyriske jeget i dialog med et personifisert Europa på en slik måte at de europeiske makthavernes manglende evne og vilje til å representere de menneskene som faktisk befinner seg på kontinentet, manifesterer seg språklig. I det nevnte diktet «Ankarbarn» er det «mor» og «barn» som står i sentrum for den flyktningfiendtlige storpolitikken som hviler i bakgrunnen, der en aktiv bruk av rim og rytme bidrar ytterligere til å henlede oppmerksomheten mot enkeltord og det lille perspektivet.

Som det selvkommenterende diktet «Bläck är det skarpaste krutet» minner oss på, er det gjennom detaljene at helheten settes i bevegelse: «om du prompt ska hitta på uttryck / måste du veta vilka krafter du sätter i rörelse / precision / exakthet / uppmärksamhet / rytmens räddning / klangens klarhet / sanningen i detaljen». Der Farrokhzad bryter med det sammenhengende formatet i sin diktsamling, tar hun like fullt til orde for helheten – «den hela rörelsen». Slik skriver hun seg inn i den postkritiske retningen som har skutt fart det siste tiåret. Visjonen i I rörelse synes ikke å være å bryte ned vante meningssammenhenger for å etterlate et tvilens tomrom, men for å erstatte tapt betydning med nye, bærende sammenhenger. I «Brev till Europa» fremstår begrepet om Europa som et tomrom som ikke rommer de faktiske sammenhengene på bakkeplan. I denne forstand blir det en mulighet at Europa gir slipp på «Europa»: «Europa när ska du göra en Brexit från dig själv?»

Meningsforsterkende diktning

En litt forslitt innvending mot politiske dikt som dette er at diktningen blir for tydelig; overtydelig. Enkelte steder i I rörelse, der bruken av gjentakelser og anaforer er på sitt mest insisterende, kan diktene oppleves i overkant stillestående, monotone, og kanskje er disse diktpartiene mer egnede til å bli fremført på en scene. I hovedsak er tydeligheten imidlertid ikke en utilstrekkelighet ved denne samlingen, men selve premisset. Den litterære kvaliteten beror på hvorvidt diktene setter språket i rörelse på en slik måte at det overrasker i all sin tydelighet. Her ligger det muligens også en kraft til å overbevise lesere som i utgangspunktet ikke er overbeviste om det politiske budskapet.

Dette får meg til å tenke: Hva gjør det med min egen lesning at jeg på forhånd vet at jeg langt på vei tilslutter meg dikterens politiske ståsted? Sagt på en annen måte: Hvor litterært verdifull kan en meningsforsterkende diktning være?

I det nevnte intervjuet tar Farrokhzad til orde for at ikke bare tvilen, men også overbevisningen er «et sted å skrive fra, et perspektiv eller en utkikkshorisont, som også inneholder mye kompleksitet». Følelsen jeg sitter igjen med etter å ha lest I rörelse er likevel nettopp en slags tvil: Ligger begrensningen for hvor langt disse diktene kan ta meg i diktene eller i meg selv? Slik sett blir diktene en påminnelse om hvor utilstrekkelig man er som individ i sin politiske overbevisning. Dette er også hva jeg opplever som I rörelses overordnede poeng: I tråd med tittelen er det i appellen til de sosiale og kollektive bevegelsene eller rörelsene, og nødvendigheten av disse, at diktene finner sitt ankerpunkt.


Tora Ask Fossen (f. 1993) er litteraturviter og kritiker i BLA.


BLA 1/20.