Å fortelle om et folk

Espen Stuelands «biografi» om Eilert Sundt makter å kombinere poesi, fagkunnskap og etisk diskusjon på et vis som ikke kan kalles annet enn imponerende.
12.09.2019 - 10:37

Espen Stueland

Eilert Sundt-tilstanden

Dikt

Forlaget Oktober, 2019

255 sider


Helt siden debuten Sakte dans ut av brennende hus fra 1992, har Espen Stueland basket med sin egen nysgjerrighets yttergrense. Gjennom hele forfatterskapet går en åre av språkkritisk og undersøkende åpenhet for det partikulære; en lese- og skrivepraksis inspirert av størrelser som Emmanuel Levinas og Jacques Derrida, som, kombinert med skjønnlitterære påvirkninger som Tor Ulven og Stig Larsson, på mange måter kan sies å ha dannet skole for norske skribenter og forfattere som fant sin stemme en gang før årtusenskiftet. Denne skepsisen til de store narrativene, som springer ut av erfaringen med nazismen og den sovjetiske og kinesiske kommunismen, forent med en dragning mot aforismen og det individuelle, danner hos Stueland en skriftetikk som strekker seg fra de lange og lærde essayene som nekter å gi etter for generaliseringer, til dikt som i sine hverdagsbeskrivelser lyser av respekt for det livet de ønsker å beskrive. Samtidig som Stuelands forfatterskap står som en helt egen blanding av narrative dikt, sakprosaromaner, essayistiske refleksjoner med ujevn høyremarg og andre variasjoner over den slags bastardformer, slår det meg som springende ut av en etter hvert tydelig generasjon (i den grad det gir mening å dele en jevn strøm inn i bølger): En generasjon hvis tydeligste kjennetegn er skepsisen til de store systemene, og i forlengelse de store narrativene som preget det 20. århundre. Om ikke annet gir lesningen av Stueland meg følelsen av å dykke ned i et tankelandskap dypt preget av bildet av den anonyme, lille mannen med handleposer, stående foran en lang rekke tanks i en ellers folketom gate en tilsynelatende vanlig dag i Beijing i 1989.

Fortellingen slår sprekker

Gitt denne etikken er det kanskje ikke annet enn nødvendig at Stueland nå har gitt seg i kast med den lille manns forsvarer par excellence i norsk historie, Eilert Sundt. Som utdannet teolog ble Sundt mest kjent for sine mange beretninger om folkelivet i Norge, som begynte med en undersøkelse av romfolkets stilling i det norske samfunnet, Beretning om Fante- eller Landstrygerfolket i Norge (1850). Hans arbeid ble etter hvert utvidet til å gjelde de nedre lagene av befolkningen generelt, og det er disse arbeidene som i senere tid har gitt ham tittelen som den norske sosiologiens stamfar. Eilert Sundt var omstridt i sin samtid, og hans ettermæle er heller ikke ukomplisert. I denne biografien, som Stueland har valgt å kalle «sakpoesi», presenteres Sundts liv og levnet relativt oversiktlig, tematisk inndelt heller enn kronologisk. Det spesielle her er at denne biografien er skrevet på vers, uten at diktformen dermed overskygger det grundige arbeidet som er gjort med å sette seg inn i det historiske stoffet.

Bokens kanskje viktigste litterære virkemiddel er likevel hvordan langdiktet integrerer Sundts sitater nesten umerkelig i teksten: «[…] båtbyggingen /er en kontinuitet av små forbedringer, mutasjoner /hvad jeg vil søge at vinde mine tilhøreres interesse for /i denne time, det er nordlandsbåden». Sitatmarkørene er utelatt, noe som gjør overgangen fra fortellerens transhistoriske overblikk til Sundts situerte arbeid med et kildemateriale som nekter å la seg ramme inn av på forhånd etablerte kategorier, glidende. Selv om skiftet fra bokmål til dansknorsk forteller oss at vi her går fra fortellerens tanker til Sundts, er dette til tider såpass subtilt at de fleste lesere nok vil gli ut og inn av de ulike tilstandene uten selv å merke det. Utelatelsen av ord, setningsledd og tegnsetting er i det store og det hele det eneste som ut over den ujevne høyremargen forteller leseren at dette er et dikt. Men langt fra å gi inntrykk av at dette egentlig bare er en biografi med ujevn høyremarg, er disse utelatelsene et uhyre effektivt virkemiddel som gir teksten poetisk fremdrift: «folk hører hjemme der de vet hvordan /redskapene i bua skal brukes /til hva og når /det elementære først /i forholdet en til en, det Sundt ser /skaper en forsker /det han ser /finner noen ganger veien til tall /og blir omgjort til statistikk /hvilken fortelling er vi i?» De ulike formene for utelatelser skaper sprekker i narrativet hvor tolkningsrommet blir utvidet. Lesningen gir en meget fruktbar følelse av å være med på diktningen, av at verken Sundt, Stueland eller jeg er ferdig med denne fortellingen, eller med noen fortelling overhodet.

Livet slik det leves

Denne usikre og meddiktende kvaliteten som de poetiske utelatelsene tilfører beretningen, gir fortellingen et element av bevegelse og kamp, av en opposisjon og motstand som også definerte Sundts profesjonelle liv. Eilert Sundt-tilstanden er strukturert rundt tre faglige kamper Sundt sto i. Det andre kapittelet tar for seg hans kamp mot legestanden og deres arrogante og moraliserende holdning til arbeiderklassens manglende renslighet. Det tredje kapittelet omhandler de politiske kampene rundt Sundt og hans forskning, samt hans ettermæle i både forskningen og skjønnlitteraturen. Men det er det første kapittelet, hvor Sundts historiesyn, grunnlaget for den banebrytende holdningen han inntok overfor det sosiologiske kildematerialet – med andre ord mennesker – som opptar denne leseren mest. I Stuelands fremstilling begynner fortellingen om Sundts blikk på verden i et uskrevet verk, som refereres til som «Arbeidets Naturhistorie»: «Sundt ser for seg at fysisk arbeid utgjør en egen naturhistorie /derunder indbefatter jeg hver svededråbe /som faldt under anstrængelsen /og hver tanke som skød frem og udfandt middel og måde».

Denne uskrevne naturhistorien utgjør modernitetens motpol. Her er teologen Sundt inspirert av ideene til naturforskeren Charles Darwin, om artenes gradvise utvikling for å tilpasse seg sine omgivelser. Arbeidets naturhistorie står i kontrast til den voldsomme hypen som omgir de mange verdensutstillingene som preger Europa på denne tiden (vi skriver 1860-tallet), hvor nasjonene kappes om å vise frem sine vitenskapsmenns revolusjonerende nyvinninger. Denne motsetningen fremstår som helt sentral: Den driver fortellingen fremover i en slags mytologisk ur-kamp mellom statens, vitenskapens, tallenes og statistikkenes store fortellinger på den ene siden, og folkets partikulære, saktegående, jordbundne kunnen på den andre.

Sundt er på ingen måte en ukomplisert helt i denne fortellingen, slik Stueland også hele tiden holder tolkningsrommet åpent. Den poetiske tonen, utelatelsene og de utglidende perspektivene gjør slike svart-hvitt-fortellinger umulige å fastholde, den store fortellingen som lurer i bakgrunnen, makter aldri å bli dominerende. Den stikker sitt hode frem, for så ydmykt å igjen gi plass til det partikulære og hverdagslige, det som utgjør livet slik Sundt ser det. Som Stueland selv sier i en avsluttende bemerkning bakerst i boken: «Bruken av linjedeling gir rom for å dvele, betone, undre seg, skape temposkifter, eller la en setning dagdrømme i hælene på hvite kaniner.»

«Stemmens pantomime»

På samme måte som Sundts arbeid hele tiden lot seg forme og påvirke av de empiriske undersøkelsene han gjorde – det nysgjerrige studiet av den faktisk foreliggende virkeligheten – lar Stueland hele tiden sitt studieobjekt forme skriften. Det som først er en flerstemmighet hvor Sundts dansknorsk får klinge med ved siden av Stuelands avmålte poesi, blir etter hvert mer som en pantomime, hvor spørsmålet om det er Sundt, Stueland eller «folket» som forteller, stadig tydeligere blir feil spørsmål. Fordi diktet aldri lar seg forføre av sin egen fortelling, aldri unngår respekten for det faktiske og det kritiske blikket på «de store fortellingene», fremstår ikke denne identitetsutviskingen som et problem. Stueland etterligner Sundt, Sundt formes av Stueland, og begge lar seg bevege av den daglige donten som utgjør «Arbeidets Naturhistorie»: «om hva som avgrenser en tilstand /der kaos springer ut, kjensgjerninger springer ut /måten folk lever sitt liv på springer frem i leseren /hender, kropper utfører arbeid /om helsa skranter eller ikke, nød og død /omsorgens, selvomsorgens små og store tilfeller».

Dette er ikke bare en biografi om den etter hvert monumentale Eilert Sundt, det er også en refleksjon over Stuelands eget forfatterskap, om ikke over skriving og lesing i det hele tatt. Ved å la formen avgjøres av det som fortelles, gir Stueland, på samme måte som Sundt, stemme til det stemmeløse, det som faller utenfor, det som ikke telles med når nasjonene, ideologiene og statene teller sine ektefødte barn. Eilert Sundt-tilstanden er en lavmælt, lærd og aldri konkluderende hyllest til det uavsluttede, muterende og sammenblandede livet – kort sagt til bastardene.


BLA 8/19. 21.08.2019.