Å kjempe en hverdag

Er kvinners hverdagsliv en hverdagskamp? I diktantologien "En eller to eller hundrevis av søstre" samles flere generasjoners skrift om definisjonsmakt, rett til å bestemme over egen kropp, vold og skam – og ordene skaper gjenklang også i dag.
14.03.2019 - 10:09

BLA 3/19. 13.03.2019


En eller to eller hundrevis av søstre. Dikt om kvinner og kvinnekamp
Amalie Kasin Lerstang, red.
Dikt
Cappelen Damm, 2019
191 sider


Når vi sier at vi kjenner oss igjen i et verk er dette som regel et positivt utsagn. Noe så enkelt som ord på papir kan få deg til å føle deg mindre alene, mer forstått og mer rustet til kamp – og gi deg en plass i et større fellesskap. Et av de største fellesskapene jeg kan identifisere meg med, er det kvinnelige. Identifikasjonen er ikke udelt positiv, da denne delen av befolkningen tilsynelatende aldri helt klarer å befri seg det å være den negative halvdelen i enhver motsetning: De svake, de lett utbyttbare, de passive, de avhengige. Og egentlig også: De tause. Heldigvis viser diktantologien En eller to eller hundrevis av søstre at kvinnen på tross av færre muligheter for åpen tale aldri har vært taus, og ikke ser vi ut til å forstumme med det første, hverken i politikken, i hverdagen, eller i litteraturen. Flere av tekstene kan gi både lyst og grunnlag til å ta del i kamper som kanskje ikke angår deg spesifikt, men som kjempes av – nettopp – en eller to eller hundrevis av søstre.

Fellesskap på tvers av tid og rom
 «At poetene i diktene tar eierskap over den kvinnelige erfaringen og gjør dem gyldige, har nesten blitt en forslitt formulering», skriver bokens redaktør, forfatter Amalie Kasin Lerstang, i forordet. Men at formuleringen fortsatt benyttes, minner om at kampen langt ifra er ferdig: Det er fortsatt noe ekstraordinært i at det å være kvinne kan være en norm. I antologien, med undertittelen «Dikt om kvinner og kvinnekamp», har Lerstang samlet tekster om vold og kjærlighet, kropp, moderskap, seksualitet og definisjonsmakt. Boka er delt inn i åtte tematiske deler, hvor hver del er kronologisk oppbygd. Her står kjente og ukjente diktere side om side, fra antikkens Sapfo via amerikanske Anne Sexton, mexicanske Rosario Castellanos, svenske Edith Södergran og til norske Muna Jubril, som bidrar med tidligere upublisert materiale. Antologien favner altså bredt både hva gjelder tid og geografisk spredning, og Lerstang kommenterer at utvalget skulle vært enda bredere, men har blitt avgrenset på grunn av manglende oversettelse av aktuelle poeter til nordiske språk.

Lavmælt opprør
Til tross for at tekstene maner til bevissthet og opprør, er en stor del av diktene overraskende lavmælte. Særlig i den første delen, hvor vi har å gjøre med tekster som griper tak i kvinners selvdefinisjon og selvbeskrivelse, er kampen om å bli tatt på alvor og å få en fullverdig plass i samfunnet mest til stede som ironiske stikk. I Rosario Castellanos’ «Selvportrett» fra 1972 kan vi for eksempel lese:

«Jeg vil helst bli hjemme, slik som nå, for å lese,
og hvis jeg slukker lyset, er det for å tenke litt
på ingenting og andre småtterier
[…]
så jeg gråter hverken ved en kiste,
ved et stort øyeblikk eller en katastrofe.

Jeg gråter når maten svir seg og når jeg har mistet kvitteringen på at jeg har betalt regningen.»

De store krigene, opplevelsene og oppdagelsene er forbeholdt menn, kvinnens råderett og bekymringer finnes kun i det hverdagslige.

Denne følelsen av å være i samfunnet, men likevel på siden, finner vi også i Sonja Åkessons «Självbiografi» fra 1963:

«Jag skummar ledarna varje dag
och gör allvarliga försök
att hänga med i bildningsdebatten.
Jag ser att Svenska Akademin
får äta upp sina priser.
Jag ser att man mördat ett barn
med nervlugnande tabletter.
Jag ser att ett nytt krig är på väg
och bläddrar besvärjande förbi sidorna.»

Avisen finnes og gir mulighet for å ta del i nyhetsstrømmene, i debatten – og dette føles også som en nødvendighet. Men likevel blas det fort forbi når en ny krig annonseres, for hvilken innvirkning kan kvinnen ha på det hele? Hun må bare takle konsekvensene. Diktet har undertittelen «replik til Ferlinghetti», og er en kommentar eller en pastisj over den amerikanske dikteren og forleggeren Lawrence Ferlinghettis «Autobiography» fra 1958. Åkesson går etter ham nesten fra linje til linje, og erstatter hans kulturelle og samfunnsmessige henvisninger med sine egne – som peker i retning av en annen mulighetshorisont. Ferlinghetti er mannen, han vever seg inn i rekken fra Noah til Columbus – mens Åkesson kommenterer at

«Kvinnor skall inte utforska något
De skal stanna där de är.»

Ordenes rettigheter
«Jag har en dotter / som borde ha framtiden för sig», skriver også Åkesson, og i antologiens første del lykkes Lerstangs utvalg godt i å vise kampenes gjenstridighet og kvinnelig erfaring som gjenkjennbar på tvers av tid. Dette er også særlig tydelig i fjerde del, som kretser om vold og overgrep – både kroppslig og språklig. Her finner vi dikt med titler som «Äkteskapsfrågan» (Åkesson), «Konebankeren» (Anne Sexton) og «Valdtekt» (Adrienne Rich). Definisjonene i seg selv kan avle vold, være vold, noe amerikanske June Jordans «Dikt om mine rettigheter» griper tak i:

«Statusen min som en kvinne alene om kvelden
alene i gata/ alene er ikke poenget/
poenget er at jeg ikke kan gjøre hva jeg vil
med min egen kropp fordi jeg er feil
kjønn feil alder feil hud
[…]
det handler om å gå ute om natta
eller om min ukrenkelige vagina eller
mine ukrenkelige landegrenser
eller mine ukrenkelige ledere eller ukrenkeligheten
i enhver lyst.»

Dette er et av diktene Lerstang selv har bidratt med å oversette til antologien, og jeg er glad det er inkludert – da det er et av bidragene som blir liggende og kverne i kroppen. Spørsmålet er hvilken side man ser grensene fra, hvem som står som den ansvarlige i krenkelsen, og hvem denne såkalte ukrenkeligheten skal tjene: Den med vaginaen, eller den som betjener seg av denne. Eller som Adrienne Rich formulerer det: «Du må tilstå / for han, at du er skuldig i brotsverket / å ha blitt tvinga». Her rettes ikke kampen mot ønsket om lik lønn for likt arbeid, men mot det forholdet også Lucille Clifton identifiserer: «du vet hvor farlig det er å bli født med bryster». Kvinner er ikke alene om denne erfaringen, men vi oppdager det igjen og igjen: Vår kropp, vårt kjønn, vårt utseende alene kan gi begrensninger, uansett hvilken tid og hvilket land vi lever i.

“For hver runde i kampen, hvert dikt, kan vi lettere gjenkjenne hvilke muligheter og begrensninger som finnes, hvilke deler av samfunnet som kan, og bør, forandres.”

Tekstene i denne antologien viser at kampene og tankegangene ligner, på tvers av kontinenter og århundrer. Likevel kan vi håpe det finnes en framgang ved den stadige bearbeidelsen: For hver runde i kampen, hvert dikt, kan vi lettere gjenkjenne hvilke muligheter og begrensninger som finnes, hvilke deler av samfunnet som kan, og bør, forandres. Så unngår vi å forbli i en situasjon lik den Adrienne Rich beskriver: «Dei kan styre verda så lenge dei kan overbevise oss / om at smerta vår er en del av ein slags orden».

Å lese på tvers
Grunnene til å lese en antologi som denne er mange: Noen lesere er på leting etter det ene diktet de kan bruke i sin 8. mars-tale, noen vil lære om kvinnehistorie, noen finne nye forfatterskap, se utviklingslinjer eller strømninger. Med en gang tekster plasseres i en ny sammenheng leser vi annerledes, og oppdelingen i tematiske avdelinger med kronologi fungerer godt nettopp for at leseren selv kan gjøre krysslesinger. Slik blir antologien lettere å lese i større biter enn om diktene kun hadde vært sortert kronologisk. Vi blir vist brokker av kvinnenes historie, og bevisste på hvordan den på samme tid er samlende, men mangefasettert – noe som kan være oppløftende i en tid hvor vi iblant ser ut til å glemme hvor mange versjoner av historien som finnes.

Lerstang gir leseren rom til selv å lage sammenhengene, også ved at forordet hennes er knapt og konsist. Hun slipper oss fri med håp om at vi kan finne en eller to eller hundrevis av søstre som kan være våre følgesvenner i kampen. Selv har jeg funnet flere, både nye og gamle. Likevel er det et par redaktørgrep jeg savner, og som hadde gjort det lettere å orientere seg – både i antologien og i ønsket om videre lesning som lett springer opp. Jeg savner en enkel og grei innholdsfortegnelse, som gjør at jeg lett kan finne igjen en tekst hvor jeg kanskje husker forfatternavn, men ikke hvilken avdeling diktet sto i – eller som kan være behjelpelig om jeg ønsker å benytte antologien som et oppslagsverk. Mer prekært er savnet etter mer utfyllende informasjon om de forskjellige dikterne. Vi får en liste med navn på poeter og hvilken utgivelse diktene er hentet fra i slutten av antologien, men denne inkluderer hverken nasjonalitet eller fødselsår. Dette er to kategoriseringer som hadde gitt enda flere knagger å lese diktene ut fra, og de ville kunne gitt det lille ekstra til dem som ikke bare vil ha en søster og hennes ord med i kampen, men også vil forstå mer av hvor hun snakker fra.