Mot fruktbarheten

13.03.19

Kiki Petrosino
Witch Wife
Sarabande Books, 2017

Nylig kom en pakke i posten fra en venninne i Louisville, Kentucky. Inni lå en diktsamling med den forlokkende tittelen Witch Wife, skrevet av Kiki Petrosino, en Louisville-basert poet som jeg nå er glad for å ha stiftet bekjentskap med.

Begrepet det personlige er politisk er i høy grad relevant for denne boken. Gjennom 44 dikt, gruppert i fire deler, undersøker Petrosino hva det vil si å leve i en kvinnekropp. Kroppen skildres tidvis som en krigssone, som et smertens sted, men også som et sted med en skjult, subversiv makt. Heksen som motiv er vevd inn i flere av diktene. Vi leser om blod, om skog, om månen, om dyr som påkalles, om magiske urter som begerblad, ridderspore, gåsemure. Sistnevnte regnes som en spådomsurt. Dette harmonerer med bildene Petrosino fremkaller av kvinnekroppen som et sted der noe ligger latent, som en spådom eller en profeti.

Something still considers me, heter det i diktet “Gräpple”, der dikter-jeget kunngjør en steil plan – not to call any spirit / into my bodily bruise, no starburst of cells / to haunt my fond flesh, round as a pomme. Hun vil ikke følge den kroppslige forutbestemmelsen. You have a good belly for twins, sies det i “Prophecy”. Det aner oss at den følte forutbestemmelsen er vel så sosial som fysisk. 

Ordene “belly” og “egg” er tilbakevendende. Allerede del 1, som tar for seg det å være ung jente, kretser rundt slike fruktbarhetsmotiver. Kroppen innredes på ukontrollerbart vis, den blir mykere, fullere. Soft eggs hatch. En fremmedgjøring er å spore, tidvis en avsky. Who shall change my vile body into a glorious body? spørres det i «Sermon».

I del 2 er dikter-jeget er en ung kvinne – hun studerer utenlands, dater, slår opp, dater, bestiller p-piller. No chance you’re pregnant? spør legen. No chance, svarer jeget – som en besvergelse. Den følger henne også inn i del 3, som innledes med et dikt med en folkeviseaktig tittel: «I Married a Horseman». Et spørsmål trenger seg snart på: Skal hun få barn, som sine formødre? La det som ligger latent åpne seg? Nei. Each month I decide not to try.

Det er som om Petrosino bygger opp mot et slags klimaks i del 4 – et klimaks der jeget til slutt gir etter for kroppens dragninger og blir mor – breeds, som det så tørt heter i et av diktene. Men klimakset kommer ikke. Barnet kommer ikke.

Witch Wife utforsker dragninger mellom instinkt og intellekt, mellom den temmede og den utemmede kroppen, mellom natur og vilje. Heksemotivet er her interessant, for en heks lever ikke i pakt med naturen – hun setter sin vilje over naturen. Heksen i folketroen har dessuten ofte vært forbundet med sterilitet. Kanskje fordi det å trosse Guds fruktbarhetsbud kan anses som å være mot naturen.

Det sies at vi har hatt en «barselbølge» i norsk litteratur. Jeg skal ikke gå inn i denne debatten, men jeg skal koste på meg å si at det kjennes som et friskt pust å lese om babyer som ikke kommer.