Dikt i verden, dikt i munnen

Patrizia Cavalli
Diktene mine vil ikke forandre verden
Dikt
Gjendiktet av Tommy Watz
Oktober
65 sider

Erica Jong
Frukt & grønnsaker
Dikt
Gjendiktet av Knut Johansen
Oktober
98 sider

I over to tiår har Oktobers gjendiktningsserie vært først ute med å publisere en rekke internasjonalt anerkjente poeter i norsk språkdrakt. Vårens utgivelser, Patrizia Cavallis Diktene mine vil ikke forandre verden og Erica Jongs Frukt & grønnsaker, gjendiktet av henholdsvis Tommy Watz og Knut Johansen, er i så måte kjærkomne bidrag til serien. Til tross for enkelte overfladiske likheter de to utgivelsene imellom – bøkene er debuter fra tidlig 1970-tall, skrevet av kvinnelige lyrikere født noenogtjue år tidligere, hvilket i seg selv er nok til å inspirere en rekke kjønnspolitiske lesninger – fremstår de som påfallende ulike.

Cavallis tvetydige hverdag

Erica Jong er et kjent navn for flere norske lesere, i stor grad takket være romanen Fear of Flying fra 1973, som utkom i ny norsk utgave for få år siden, og som av mange regnes som en moderne feministisk klassiker. Langt færre er det nok som kjenner til Patrizia Cavalli, da det først er med vårens gjendiktning av Le mie poesie non cambieranno il mondo at hun for alvor introduseres for et norsk publikum. Selv om dette også er mitt første møte med forfatterskapet, er jeg fristet til å slå fast at utgivelsen er på høy tid. I motsetning til Jong, hvis virke som lyriker i alle fall her til lands har blitt noe oversett, regnes Cavalli som en av Italias fremste poeter. Ifølge Rune Christiansens etterord har Giorgio Agamben betegnet Cavalli som det «mest flytende, kontinuerlige og allsidige i italiensk poesi i det tyvende århundre». Og enda jeg ikke er i nærheten av å ha lest nok italiensk poesi til med sikkerhet å kunne gå god for en slik påstand, tar jeg meg selv i å nikke innforstått.

Det er nettopp det flytende, det som ikke enkelt kan gripes, holdes fast i, eller tolkes, som treffer meg i lesningen av Diktene mine vil ikke forandre verden. Diktene er korte, og nærmer seg ofte det nøkterne, men ikke før jeg tar meg i å lure på om de dermed kan beskrives som enkle, blir jeg slått av kompleksiteten i tvetydighetene de åpner opp for. Kanskje kommer det av kontrastene, som når det store og det voldsomme blir satt opp mot det hverdagslige:

«Det første sanne ondets fullkommenhet
kjenner hverken besøkelsestid eller ro.
Like feigt og forbannet dukker den opp
om jeg leser en bok om jeg ser ut av vinduet,
om jeg treffer venner om jeg tar telefonen
og fremfor alt benytter den seg av
søndagens stillhet.»

Når dette diktet fascinerer meg, skyldes det ikke motsetningen mellom det sanne ondets fullkommenhet og søndagens stillhet, men spørsmålet: Finnes det her i det hele tatt en motsetning? Utallige slike tvetydigheter bidrar til at diktene liksom unndrar seg enhver lettfattelig tolkning, som om de oppfordrer leseren til aldri helt å slå seg til ro, til ikke et øyeblikk å slappe av med følelsen av å ha forstått. Dermed er det ikke sagt at jeg opplever dem som utilgjengelige. Et av samlingens dikt lyder: «Uforskammet bortskjemt og fet / satt du der diger / og la ut om sykdommene dine.» Er dette humor eller tragedie? Fortelles det her om en traust hverdag eller en overdådig eventyrskikkelse? Diktene er beherskede og tilbakeholdne, og i dette finnes også bredden i fortolkningsmulighetene.

I Diktene mine vil ikke forandre verden er det ingen tvil om at det å eksistere i verden som kvinne, er å være begrenset, både av egen kropp og av samfunnet rundt: «Jeg har ingen sæd å strø ut over verden / jeg kan ikke oversvømme pissoarer». Når jeg leser Cavallis dikt inn i en kjønnspolitisk kontekst, kommer det delvis av at diktene i så stor grad handler om hverdagen. I tillegg skal det godt gjøres ikke å lese feminisme inn en diktsamling fra 1974 når et av diktene lyder: «Hva bryr vel jeg meg om den hovne nesen din / jeg må gjøre rent i huset». Fordi det finnes en ambivalens i alle relasjoner som skrives frem, godt hjulpet av stadige spørsmål om hvordan det er mulig å bevege seg i verden, bidrar en kjønnspolitisk lesning til å kaste nytt lys over tvetydighetene som er så gjennomgående i denne boken. Når selve premisset for lesningen alt synes presentert i en tittel vi aldri kan ta helt på alvor, men heller ikke avskrive som lettvint ironi, forblir ethvert glimt av opprør like ambivalent som tittelen selv.

Jongs bugnende overflod

Cavallis beherskede nøkternhet står i sterk kontrast til Erica Jongs Frukt & grønnsaker, originalt publisert i 1971. Jong er ikke mindre uredd som lyriker enn som romanforfatter, snarere tvert imot, for skjønt sammenstillingen av frukt og mat, og kropp, kjønn og seksualitet på ingen måte er ny, oppleves det i denne diktsamlingen kun svært sjeldent som forslitt. Kanskje henger dette sammen med at diktene er så kompromissløse i sin ambisjon at leseropplevelsen tidvis er direkte overveldende: Her bugner diktene utover sidene, både tematisk og formalt. Der Cavalli skriver om sansningen, er det som om Jong lar seg synke ned i den. Sentralt står diktenes voldsomme fysikalitet.

Særlig tydelig blir dette om man ser nærmere på hvor ulikt humoren fungerer i de to bøkene. Der Cavallis er underspilt, i en stadig lek med det ironiske, er Jong overstrømmende. For en leser i 2019, og særlig en leser bevandret i meme-kultur, aubergine-emojis og elementære hip-hop-referanser (tenk Snoop Doggs ikoniske «Peaches N Cream»), er strofer som «fersken / fersken / fersken / fersken / fersken» like fornøyelige som de er overtydelige. I et annet dikt fortelles det om en lærerinne som forsøker å undervise i Chaucer. Elevene, på sin side, lar til slutt Chaucer være Chaucer og spiser læreren: «Kanskje er hun tatt opp i elevene. / (Ikke spør hvordan.)» Selv om dette fungerer bedre i enkelte dikt enn andre, setter jeg pris på at det er plass til humor i en bok fylt til randen av kropp. Noe av det første mennesket skjønner om kroppen, er tross alt hvor morsom den er – og fordi vi gjerne glemmer det etterhvert som vi blir eldre, er det fint at en forfatter som i så stor grad tar spørsmål om kjønn og seksualitet på alvor, også evner å le av dem.

Både Cavalli og Jong tematiserer selve diktningen. Der en tittel som Diktene mine vil ikke forandre verden ber oss om å revurdere selve leseropplevelsen, viser Jong stadig til diktets, for ikke å si dikterens, sanselighet: «Så snart penis er ført inn i diktet, senker dikteren seg ned til hun sitter på sin muse med bena rundt ham.» Og senere: «Tross alle de forskjellige formene for kjevesperre / (tross denne trassige tungen som ikke vil ligge rett i munnen) / kan dikt fortsatt komme inn gjennom munnen?» Slik inviterer Jong til å utforske ikke bare kroppen i diktet, men diktet som kropp. Det er nærmest som om Frukt & grønnsaker er skrevet nettopp for at vi skal tørre å ta diktene i munnen, for selv å oppdage hvor sensuelle ord som kumquat og litchi blir idet de leses høyt.

Jeg forstår Frukt & grønnsaker som en undersøkelse av overflod. Dermed er det ikke sagt at det ikke også i denne boken er rom for tvetydigheter. Cavalli inviterer oss til å stoppe opp, men å lese Jong er å la seg rive med, la seg overveldes og fornøyes. Å få øye på nyansene i Frukt & grønnsaker krever dermed en noe mer tålmodig leser – en som er villig til å grave både i de utallige referansene og i de artisjokkbefengte lakenene.

På et vis er det mulig å hevde at Cavallis beherskede strofer er skrevet for intellektet, og Jongs lekne overflod for sansene. Men en slik påstand gjør ikke annet enn å underbygge den tradisjonelle patriarkalske forestillingsverdenen som både Jong og Cavalli posisjonerer seg som en motsetning til. Der Frukt & grønnsaker kan leses som et knyttneveslag nettopp mot den som setter opp et slikt forestilt skille, som om ikke alle mennesker i sin natur er kropp, fremstår Diktene mine vil ikke forandre verden mer som et megetsigende nikk. Om det er lekent eller spottende, innforstått eller nedlatende, tør jeg imidlertid ikke helt å føle meg sikker på:

«Dannelse innebærer å spise
dannet og det innebærer også
andre ting: men dersom du vil fly
har du vinger eller så har du det ikke.»

BLA 6-7/19. 13.06.2019