Ubehaget i forleggeriet

Diskusjonen omkring Forlaget Oktobers beslutning om å avslutte samarbeidet med debutanten Per Marius Weidner-Olsen, var antagelig den viktigste litteraturdebatten i 2020. Saken reiser en rekke prinsipielle spørsmål med hensyn til kunstens frihet, forlagets og forfatterens etiske ansvar – samt forholdet mellom litteratur, juss og virkelighet.

Forlagets avgjørelse ble tatt etter at det ble kjent at Weidner-Olsen, som nettopp hadde debutert på Oktober med romanen Jeg hadde en oppvekst nesten som min egen, i 2003 ble domfelt for å ha utnyttet sin stilling til å skaffe seg sex med en 16 år gammel tidligere elev. Årsaken til at den 17 år gamle dommen ble bragt for en dag, var at fornærmede i saken varslet om den. Oktobers reaksjon er så vidt meg bekjent uten presedens i norsk forlagshistorie. Begrunnelsen for å droppe Weidner-Olsen, er at romanen inneholder en overgrepstematikk som «overlapper» med de forholdene forfatteren ble dømt for, hvilket gjør publikasjonen potensielt uetisk.

De sentrale spørsmålene i saken er dermed som følger: Hvilket moralsk overtramp har Weidner-Olsen begått gjennom utgivelsen av denne romanen? Kan det eventuelle overtrampet rettferdiggjøre Oktobers beslutning om å avslutte samarbeidet med ham og si fra seg enhver videre befatning med romanen?

Hva er Weidner-Olsens moralske forsyndelse?

Det første spørsmålet kan besvares langs to ulike linjer, forutsatt at man er enig i at det foreligger et overtramp: Enten kan man ta utgangspunkt i romanens skildringer av forholdet mellom offer og overgriper, eller så kan man fokusere på tillitsforholdet mellom forfatter og forlag. I begge tilfeller dukker det opp såpass mange problemstillinger at vi, for å kunne gjøre oss opp en kvalifisert mening om saken, må ta for oss hvert enkelt moment i tur og orden.

Hvis man mener at overtrampet ligger i romanens innhold, i kombinasjon med forfatterens straffedom fra 2003, er det nærliggende å legge vekt på hensynet til den fornærmede i saken. Poenget må her bli at forfatteren, ved å publisere romanen, og ved å la seg intervjue i forbindelse med den, har påført henne et fornyet traume. Om dette skal være et rimelig synspunkt, må det imidlertid godtgjøres at romanen inneholder scener som har klare likhetstrekk med de forholdene straffedommen omhandler. Man kunne riktignok også i motsatt fall ha forståelse for at fornærmede føler sinne eller ubehag ved presseoppslagene om Weidner-Olsen, men all den tid også tidligere straffedømte har rett til å leve sine liv etter soningen, kan utgivelsen og presseoppslagene i seg selv vanskelig regnes som et overtramp fra forfatterens side.

I denne saken er det bred enighet om at romanen ikke skildrer de overgrepene som straffedommen omhandler. Altså kan det ikke være snakk om frykt for gjenkjennelse fra den fornærmedes side, slik tilfellet har vært i en del tidligere diskusjoner om virkelighetslitteratur. Derimot har forlaget altså, gjennom Ingeri Engelstads uttalelser til NRK, fremhevet at romanen og dommen har «overlappende» tematikk. Problemet er ifølge Engelstad at romanen uvegerlig vil leses «i et heilt anna lys» når leseren vet om straffedommen ­– sett i forhold til hva situasjonen ville ha vært om dommen hadde forblitt ukjent.

Hva er det som skiller de to lesemåtene? Det går Engelstad ikke inn på, men den fornærmede gir et klart bud på dette i sine kommentarer til NRK. Hun sier at det blir «heilt feil når ein tidlegare overgripar skal fordela skyld og skam». Hun fremhever videre at det er viktig at vi som samfunn ikke signaliserer holdninger som får barn som har vært seksuelt misbrukt til å tie om det de har opplevd. Dernest mener hun at det er et gjennomgående problem i overgrepssaker at feil person skammer seg: «Framfor nyanseringar rundt skyldspørsmålet, meiner eg me må vera tydelege på kvar skamma og skylda høyrer heime, nemleg heilt og haldent hos overgriparen».

Selv om fornærmedes synspunkter isolert sett er lett å slutte seg til, må det bemerkes at de ikke tar hensyn til at vi her har med en roman å gjøre. Riktignok kan romanen, slik Ane Farsethås har påpekt, i en viss forstand leses som en ytring i en offentlig debatt om overgrep. I så fall kan den kanskje sies å ta til orde for at man bør innføre nyanser der den fornærmede mener vi bør holde oss med absolutter. Men her må man etter mitt syn trå varsomt, for det er også mye som taler for at romanen ikke kan leses på denne måten. For det første kan man ikke i denne romanen etablere noen identitet mellom forteller og forfatter, selv om boken har selvbiografiske trekk. Alle forfattere bruker elementer fra sitt eget liv når de skriver, i større eller mindre grad. Hvis man som en følge av dét skulle forlange at forfattere sto personlig inne for det deres fortellere sier, ville det vært et utålelig angrep på kunstens frihet. For det andre er den fiktive fortellerens betraktninger i denne romanen helt og holdent knyttet til hans egne konkrete erfaringer som offer og spenningssøkende unggutt. Dermed er det ikke uten videre rimelig å lese dem som normative uttalelser i en samfunnsdebatt. For det tredje er fortelleren hele tiden ambivalent til disse spørsmålene, og hans ytringer munner ikke ut i noe entydig standpunkt med hensyn til hvordan overgripere bør betraktes eller behandles.

Et fjerde moment, hvis vi ser bort fra alt det foregående, dreier seg om hvilke rettigheter som skal innrømmes straffedømte etter endt soning. Etter mitt syn må det være tillatt også for en tidligere overgriper å mene noe om både dette og andre tema i offentlige fora. Jeg tror ikke vi er tjent med å gi munnkurv til tidligere straffedømte. (For ordens skyld bør det nevnes at Weidner-Olsen har sagt seg enig med fornærmede med hensyn til overgriperens «absolutte skyld».)

Romanens polemiske sider

Så vidt jeg kan se er det vanskelig å fremme noe konsistent moralsk argument imot Weidner-Olsens roman på det grunnlaget vi til nå har undersøkt. Dermed gjenstår poenget om «overlappende tematikk». I romanen beskrives det, ut fra det fiktive offerets synspunkt, hvordan en mannlig overgriper får noen spenningssøkende tolvåringer til å runke ham i bilen. Selv om ingen tror at dette er fiksjonaliserte beskrivelser av de forholdene forfatteren er dømt for, har scenene likhetstrekk med dem som beskrives i dommen fra 2003. Den fornærmede jenten er her over 16 år, og situasjonen er annerledes, og foregår på et senere historisk tidspunkt, men også i virkeligheten dreide det seg om å kjøre til usjenerte steder for å få i stand seksuelle handlinger som ligner dem man finner i boken. Når leseren vet at forfatteren er dømt for seksuelle overgrep av denne typen, vil hun eller han ganske sikkert lese slike skildringer med større ubehag og skepsis enn hva som ellers ville ha vært tilfelle. Hva handler denne skepsisen om? Antagelig i hovedsak om hvorvidt bokens skildringer er konstruert på en måte som kan fungere som et selvforsvar eller en bagatellisering av den typen handlinger forfatteren selv er dømt for.

Og det er ikke helt umulig å lese dem i denne retningen, for selv om romanen ikke egentlig unnskylder overgriperen, fremstilles han heller ikke som en spesielt ufyselig person. Fortelleren utviser gjennomgående forståelse for ham som en mann i sin seksuelle besettelses vold. Slik jeg ser det, er det imidlertid på et annet punkt at boken fremstår som mest polemisk, nemlig det som angår kvinnelige overgripere. Romanen inneholder noen scener der voksne kvinner kommer den kåte unggutten i møte, noe som i ett tilfelle resulterer i en seksuell handling. Gutten vipper frem sin erigerte penis foran en lysten husmor, som bruker hånden på ham til han får utløsning. Fortelleren kretser stadig omkring slike lystne kvinner, og er her tydeligere enn ellers ute i et bestemt ærend: Han vil slå fast at det denne kvinnen gjorde ikke er mindre alvorlig enn handlingene til mannen i bilen. Kvinnene har en annen måte å søke slike situasjoner på, mener han, og de er varsommere, men skylden er den samme.

Dersom man støtte på et slikt synspunkt i en roman skrevet av en person med rent rulleblad, ville man måttet oppfatte det som et hederlig etisk standpunkt: Her må det være likhet for loven, til tross for at det fremdeles fins kulturelle forestillinger som tilsier at denne kvinnen bare utviste gutten en velvillighet. Men når forfatteren er dømt for det som i alminnelig språkbruk kvalifiserer til betegnelsen seksuelle overgrep, forstyrres denne lesningen av mistanken om at det ligger opportunistiske motiver bak ønsket om å sette den kvinnelige overgriperen i samme bås som den mannlige. Man kan få en følelse av at forfatteren her får utløp for en selvrettferdig impuls: Hva med alle dere uklanderlige kvinner, er dere kanskje noe bedre enn meg? Er ikke også dere fulle av uakseptable drifter og lyster, som dere i svake øyeblikk gir etter for?

Hva kunne forlaget ha gjort annerledes?

Uansett hvordan vi vurderer dette siste punktet, har Engelstad åpenbart rett i at romanen leses i et annet lys når man vet at forfatteren selv er dømt for overgrep. Spørsmålet er om det er nok til å rettferdiggjøre forlagets drastiske reaksjon og temmelig bastante avvisning av ethvert medansvar for det inntrufne. Begrunnelsen for å droppe boken handlet altså om at Weidner-Olsen ikke informerte forlaget om straffedommen. Og uten denne opplysningen hadde ikke forlaget mulighet til å foreta en adekvat etisk vurdering av utgivelsen.

Hvis dette argumentet skal ha noen vekt, må det sannsynliggjøres at forlaget, dersom det hadde blitt opplyst om straffedommen, ville ha valgt å gjøre ting annerledes. Hva kunne vært gjort annerledes? Forlaget kunne ha kontaktet fornærmede, og latt henne uttale seg, for deretter eventuelt å ha gjort endringer i manus på hennes anmodning. Men dette ville vært helt urimelig, og ville heller aldri ha skjedd, siden den fornærmede i saken fra 2003 jo ikke er fremstilt i romanen. Hennes poeng er som vi husker at vi som samfunn ikke bør tillate overgriperen å relativisere skyld og ansvar i slike saker. Men uten de ubehagelige nyanseringene romanen etablerer i forholdet mellom offer og overgriper, ville den, som kulturredaktør Arne Borge påpeker i Vårt Land, ha mistet mye av sin litterære verdi. Den ville også ha mistet muligheten for å koble jeg-personens overgrepserfaringer med hans tyverier og generelle hang til å oppsøke de rommene som ligger utenfor den dagklare fornuftens rekkevidde.

Engelstad antyder at forlaget også kunne ha valgt å droppe hele utgivelsen – men på hvilket grunnlag ville det i så fall ha skjedd? De fleste er enige om at boken litterært sett er av relativt høy kvalitet. Hvis forlaget skulle ha stanset utgivelsen, ville det vært det samme som å si at tidligere overgrepsdømte ikke kan utgi kvalitetsromaner som omhandler overgrep, selv ikke 17 år etter domfellelsen. Jeg stiller meg tvilende til at Oktober ville ha kommet frem til en slik konklusjon. Og dersom de hadde gjort det, ville jeg nølt med å kalle det en etisk veloverveid avgjørelse. Minst like nærliggende ville det vært å se den i lys av den moralske panikken som for tiden har bredt om seg i den kommersielle verden, og som får det ene selskapet etter det andre til å miste hodet selv ved den minste antydning om at noe kan oppfattes som kontroversielt eller støtende.

Etikk versus opportunisme

Jeg registrerer at Tom Egil Hverven (i en kommentar i Klassekampen) roser forlagets etiske sensibilitet i denne saken, fordi Weidner-Olsen har gjort seg skyldig i et tillitsbrudd. Men hva består tillitsbruddet i? Hverven medgir at forfatteren hadde rett til å tie om dommen fra 2003. Forlagets redaktører var, har vi nå fått vite, så ivrige etter å utgi boken at kontrakten ble signert bare fire dager etter at manuset var dem i hende. Ifølge Weidner-Olsen tok ikke forlaget seg tid til å gå gjennom hvilke forpliktelser de mente han hadde i henhold til kontrakten. Og det er ingenting i kontraktens ordlyd som tilsier at forfattere plikter å opplyse om tidligere straffedommer, ei heller å avklare forholdet mellom fakta og fiksjon. Hele situasjonen tatt i betraktning, finner jeg det sant å si litt underlig at såpass mange synes at forlaget har opptrådt moralsk ansvarlig i denne saken – særlig når man tar i betraktning at debutanten her er den svake part.

Slik jeg ser det, er det nærliggende å tenke at det nok ikke bare lå etiske vurderinger bak forlagets beslutning om å bryte båndene til Weidner-Olsen. For eksempel kan man gå ut fra at forlagets redaktører ergret seg ganske kraftig over å bli tatt på sengen av opplysningen om straffedommen, siden dette stilte dem i en vanskelig situasjon. Det er også lett å skjønne at redaktørene ikke var veldig lystne på å forsvare en overgrepsdømt person offentlig, imot den fornærmedes anklager. Her er det nok minst like mye opportunisme som etikk med i bildet – et syn som støttes av forlagets tvilsomme påstand om at det foreligger et kontraktsbrudd. Jeg tipper at man her har vurdert risikoen ved å fremføre en slik påstand som ganske lav, siden forfatteren åpenbart har lite å vinne på å bestride kontraktshevingen ad rettslig vei.

I sin kommentar i Morgenbladet skriver Ane Farsethås at diskusjonen om denne saken ikke bør «handle om hvordan en ‘cancel culture’ gjør det umulig for frie ytringer å nå gjennom i en helamerikanisert offentlighet». Formulert på den måten er påstanden vanskelig å motsi, men det er samtidig klart at det ville være merkelig ikke å se denne saken i lys av vår tids «cancel culture». Hvordan er det «kanselleringer» vanligvis foregår? Jo, omtrent som i dette tilfellet. Det som har skjedd i denne saken ville ha vært helt utenkelig for bare få år siden. Riktignok betyr ikke dét at de som har støttet forlagets beslutning nødvendigvis tar feil, for moralsk sensibilitet er en bevegelig størrelse. Jeg vil likevel minne om at forlag er kommersielle selskaper, og at det alltid er grunn til å forholde seg skeptisk når det fra slikt hold flagges med moralske faner. Det er også verd å ta med i betraktningen at beslutningen til Forlaget Oktober kan vise seg å bety slutten på Per Marius Weidner-Olsen som forfatter.

Frode Helmich Pedersen (f. 1976) er litteraturkritiker og førsteamanuensis i nordisk litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen.

BLA 1/21.