Plagiatangst – et kognitivt-skjønnlitterært eksperiment

ABSTRACT: Tidlig i 2019 ble det avslørt at den norske poeten Eirin Gundersen hadde plagiert flere av sine samtidskollegaer. Hun hadde lite å forsvare seg med, flere ganger gjentok hun at hun ikke helt visste hvordan det hadde kunnet skje. Er det mulig? Forskning på cryptomnesi, det vil si det å ubevisst ta en annens idé og gjengi den som sin egen, tilsier at det ikke bare er mulig, men også svært vanlig å plagiere uten å være klar over det. Dette ville jeg finne mer ut av, og jeg utviklet derfor et eget kvasivitenskapelige eksperiment. Min hypotese var som følgende: Dersom jeg klarer å plagiere med overlegg, samtidig uten å være klar over det, er det ille ute med forfatterstanden. Da plagierer vi nok mye mer enn vi er klar over. Men er det overhodet mulig å lure seg selv?

INTRODUKSJON: Tiden før jeg debuterte som forfatter i 2012 ble jeg nærmest hjemsøkt av plagiatangst. Romanen min, Stasia, hadde blitt til over flere års nærlesing av Aglaja Veteranyi, en rumensk-sveitsisk forfatter jeg holdt veldig høyt. Å lese og skrive meg opp til henne hjalp meg å finne min egen stemme. I de siste rundene med redaktøren lukte jeg derfor ut alt som kunne minne om lån eller sitater av Veteranyi, men stadig kjente jeg på frykten: Hva om jeg hadde oversett noe? Redaktøren mente det skulle gå greit om jeg vinka til Veteranyi på en eller annen måte, noe jeg løste ved å sitere henne innledningsvis. Så slo jeg meg til ro med det hele, men nå som den norske skjønnlitteraturen har begynt å hjemsøkes av anklager om plagiat og åndstyveri, ble jeg igjen plaget av den gamle plagiatangsten. Attpåtil registrerte jeg at stadig flere av samtidsforfatterne har med sitat- og referanselister bakerst i romanene sine. Hadde jeg gått glipp av noe? Visste plutselig alle kollegaene mine hvor skillene gikk mellom plagiat, intertekstualitet, appropriasjon og røveri i skjønnlitteraturen? På hvilket Forfattersentrum-kurs hadde de lært det? For å bøte på min egen angst og uvitenhet, forsøkte jeg å lære mer om prosessene som kan ligge bak et «plagiat». Jeg begynte å dykke ned i noe av vitenskapen bak det hele, og kom over et begrep som hjalp meg å forstå noe mer av det som skjer. Et begrep med det kryptiske navnet cryptomnesi.

Cryptomnesi er en form for kognitiv prosess hvor folk tror at de har skapt noe nytt og originalt (vitenskapelig, litterært, musikalsk eller liknende), men hvor det opphavelig er skapt av noen andre. Med andre ord forveksler man en annen persons idé med sin egen. Man har hørt eller lest noe, notert seg dette ned i minnet, og senere gjengitt det og trodd det var ens egen idé. Det er en slags teknisk feil i hukommelsesapparatet, og dreier seg om plagiat hvor den som plagierer ikke vet at hen gjør det. Det høres forferdelig ut, men det er ingen sykdom. Og det er dessverre heller ingen unnskyldning, plagiat er plagiat, men forskningen på cryptomnesi viser at dette er et svært vanlig, allmennmenneskelig fenomen. Kun de færreste av oss blir tatt for det.

 Hva går denne feilslutningen i hjernen ut på?

Vanligvis er vårt hukommelsessystem god på å følge med på i hvilken kontekst vi har lært noe. Men noen ganger glipper det, og «hjernen» glemmer at minnene våre egentlig stammer fra en annen persons åndsverk. Dette skjer oftere enn vi tror. Eksperimentelle forsøk viser at det er relativt enkelt å skape betingelser hvor utilsiktet plagiering (som det også kalles) forekommer. Under de rette forholdene vil så mange som 10% plagiere uten å være klar over det. Dersom slike resultat lar seg overføre til den skjønnlitterære arbeidsformen, betyr det at det hvert år gis ut mange bøker som inneholder denne formen for plagiat, uten at forfatteren er klar over det.

Er det mulig? Er vi forfattere ikke bedre på å følge med på det vi selv skriver, eier vi ikke vår egen tekst, har vi ikke et nært og bevisst forhold til hvert eneste ord vi sender til trykken? Plagierer vi uten å vite om det? For å undersøke om utilsiktet plagiat er en overveiende fare for skjønnlitterære forfattere ville jeg prøve å plante plagiat i meg selv. Dersom det var mulig å plagiere med overlegg i et eksperiment, vil sannsynligheten for å plagiere ubevisst i den virkelige verden være overveiende stor.

METODE: Da plagiatskandalen rundt Eirin Gundersen rullet opp i nyhetsbildet i februar 2019, satte jeg meg ned med en del av bøkene jeg hadde lest i 2018, og kopierte en av setningene fra førstesiden av hver bok. Med det som utgangspunkt forsøkte jeg så å komponere en egen tekst rundt enkeltsetningene. Eksperimentet har et klassisk N=1-design i god Ebbinghaus-tradisjon, det vil si at forsøksleder og forsøksperson er en og samme person. Hermann Ebbinghaus var en psykolog som i 1885 ble verdenskjent da han kvantifiserte glemselskurven ved å pugge tusenvis av meningsløse stavelser, for å se hvor lang tid det tok å glemme dem igjen. Jeg ville forsøke noe liknende, nemlig å se i hvilken grad jeg klarte å «glemme» et plagiat. Mer presist: Jeg ville se om jeg klarte å påvirke min bedømming av min egen tekst. Eksperimentet ble gjennomført i flere faser.

Første fase ble gjort i februar 2019. Her kopierte jeg noen setninger fra bøker jeg hadde lest i løpet av 2018. Med utgangspunkt i dem skrev jeg en novelle.

Andre fase ble gjort i juli/august 2019. Nå hadde det gått litt over et halvt år, og jeg tok novellen fram igjen og skrev videre på den. Tanken var at jeg til nå kan ha glemt noen av de plagierte setningene og begynt å bruke dem som mine egne.

Tredje fase ble gjort september/oktober 2019. Det var nå selve bedømmingen skulle skje. Klarte jeg å skille plagierte fra ikke-plagierte setninger? Hvor høy var treffsikkerheten? Ble jeg et offer for selvpålagt cryptomnesi, eller klarte jeg å skille snørr fra bart?

RESULTAT: Først vil jeg gjengi selve novellen. Kanskje de forulempede forfatterne allerede nå klarer å kjenne igjen sine egne setninger?

1. Novellen:

Bilene feier raskt og støyende forbi meg. Jeg hadde syklet et kvarters tid hjemmefra. Dette var mitt aller første møte med onkel Erik, som ikke var min onkel. Han var den eneste jeg kunne stole på i en slik situasjon. For hvem tror vel på en far som stikker av med sitt eget barn?

            Vannet rant videre, østover, forbi barndomshjemmet mitt. Jeg elsket barndomshjemmet mitt, men hadde vokst ut av det, det gamle sneglehuset, og måtte redde oss begge nå. Onkel Erik stoppet mopeden et godt stykke fra vannet og steg av, så kom han gående mot meg over sletta med hjelmen på som en astronaut.

«Takk for sist. Jeg er med, ikke noe problem», sa han.

Han nikket. Det var et mektig syn at han beholdt hjelmen på hele tiden.

«Hva er jeg egentlig med på?» spurte han til slutt da han så at det lå et barn i bylten min.

Da skjønte jeg det, han hadde fått kalde føtter.

«Her er diktet og barnet. De puster og lever», sa jeg og rakte ham både barnet og et dikt jeg hadde skrevet tidligere på dagen. De var lettere enn vannet i elva, barnet og diktet. «Hand i hand. De pustet fram bruene», sa jeg uten helt å skjønne hva jeg mente med det. Men med «onkel» Erik var det best å snakke i koder. Noen ganger er man nødt til å ta slike ord i munnen, og jeg er ikke den som er romantisk anlagt, men her virka det på sin plass å dekke til sine intensjoner. Det var tross alt et ekte barn jeg hadde med til ham.

«Ingeniørene og formennene kan klare seg fint uten oss», sa jeg og kjente at frostrøyk steg ut av munnen min. Som tåke vi måtte komme oss gjennom.

«Hva mener du?»

«Det jeg mener er at mora klarer seg fint uten oss.»

Han mumlet noe. Det var nesten umulig å forstå hva som ble sagt der inne i hjelmen. Før han åpnet visiret.

«Snakk tydeligere, vi forstår ingenting!» ropte jeg.

Barnet skrek.

«Kvelden før barnet skulle komme hadde jeg gått omkring i hagen med en bærepose. Det hadde regna i noen dager, så bakken var kompakt og eiersyk. Slik har det holdt på med henne i flere måneder, og nå klarer jeg ikke mer», sa jeg.

«Og hva skjer videre?»

«Les diktet. Det er ikke egentlig et dikt, men en kode for når og hvor du skal avlevere barnet.»

Han ristet på hodet. «Jeg blir ikke med på dette.»

«Hva? Men hva med barnet da?»

Barnet rykket til. Jeg så forskrekket på det.

«Hysj nå.»

Onkel Erik lo godt og forsvant tilbake til mopeden og kjørte hjemover, eller hvor han nå var på vei.

Jeg hadde skrevet diktet i angst. Nå stod jeg her i regnet med barnet mitt, mitt vesle, mitt eit og alt.

«Du må komme deg på beina en gang og fullføre det jeg har begynt på» hviska jeg i øret på barnet. Jeg hviska ordene og kjente meg trygg igjen. Men hvorfor alle disse marerittene?

«Ned, og inn i mørket. Det er dit vi skal, håper du er klar?» sa jeg.

Barnet rynka på nesa og smatta. Var det sulten allerede?

«Vi trenger ikke noen onkel. Vi klarer oss selv» sa jeg.

Jeg trodde livet skulle bli enkelt. Et barn og et dikt. Måtte jeg virkelig gå så langt som å stjele barnet for å få henne til å forstå? Skulle vi virkelig krangle om det en gang til? Gud betre. Kanskje det var best snu.

2. Egenbedømmelse: Siden jeg ikke hadde tillatt meg å se på lista over bøkene jeg hadde lest, måtte jeg gå gjennom setning for setning og prøve å huske om jeg hadde plagiert dem eller ikke. Noen av plagiatene var enkle å oppdage og huske, spesielt onkel Erik som alltid snakket med motorsykkelhjelmen på (tatt fra Frank Tønnesens debutroman Vi kan ikke ta med oss alt dette hjem). Så husket jeg at jeg plagierte Kristin Auestad Danielsen («Vår vesle, vårt eit og alt» fra hennes roman Vår vesle), og Aasne Linnestå («Her er diktet og barnet» fra hennes diktsamling HU). «Ingeniørene og formennene kan klare seg fint uten oss» hadde jeg stjålet fra Amalie Kasin Lerstangs diktsyklus Vårs, men jeg var ikke helt sikker om hun skrev det nøyaktig slik. Videre husket jeg at jeg tok noe fra Zeshan Shakars Tante Ulrikkes vei, og mente det var «Jeg er med, ikke noe problem». «Men hvorfor alle disse marerittene?» hadde jeg tatt fra Thomas Espeviks debutroman Hva ville Johannes gjort?. «Det hadde regna i noen dager, så bakken var kompakt og eiersyk» er en fin setning som jeg hadde stjålet fra Sivert Nesbøs tredje roman Sjøen om vinteren. Setningen «Jeg hadde skrevet diktet i angst» fremstod for meg som plagiert, men jeg klarte ikke lenger huske om, og i så fall av hvem. Det samme gjaldt setningen «Skulle vi virkelig krangle om det en gang til?» Ellers klarte jeg ikke å huske mer.

3. Fasiten: Da egenbedømmingsfasen var avsluttet, gikk jeg gjennom fasiten. Følgende verk viste seg at jeg hadde plagiert i januar/februar 2019:

1. Bernhard Ellefsen, Imot døden (2018): «Bilene feier raskt og støyende forbi meg. Jeg har syklet et kvarters tid hjemmefra.»
2. Frank Tønnesen, Vi kan ikke ta med oss alt dette hjem (2018): «Dette var mitt aller første møte med onkel Erik, som ikke var min onkel». «Han stoppet mopeden et godt stykke fra vannet og steg av, så kom han gående mot meg over sletta med hjelmen på som en astronaut». «Det var et mektig syn at han beholdt hjelmen på hele tiden». «Det var nesten umulig å forstå hva som ble sagt der inne i hjelmen». «Han lo godt og forsvant tilbake til mopeden og kjørte hjemover, eller hvor han nå var på vei».
3. Amalie Kasin Lerstang, Vårs (2018): «Vannet rant videre. Forbi barndomshjemmet. Vi blir værende». «Ingeniørene og formennene».
4. Zeshan Shakar, Tante Ulrikkes vei (2017): «Takk for sist. Jeg er med, ikke noe problem.»
5. Aasne Linnestå, HU (2018): «Her er diktet og barnet, hand i hand. De puster». «De pustet fram bruene».
6. Rune Salvesen, Resten av dagene vil drukne i fjorden (2018): «Frostrøyk stiger ut av munnen min, som tåke vi må komme oss gjennom.»
7. Sivert N. Nesbø, Sjøen om vinteren (2018): Her hadde jeg plagiert en annen setning enn jeg trodde: «Kvelden før dei skulle kome hadde bestefaren gått ikring i hagen med ein berepose.»
8. Oda Malmin, Steinauge (2018): «Det hadde regna i nokre dagar, så bakken var kompakt og eigesjuk.»
9. Simon Strauss, Syv netter (2018): «Jeg skriver dette i angst»
10. Kristin Auestad Danielsen, Vår vesle (2018): «Vår vesle, vårt eit og alt. Ho hadde kome seg på beina igjen og fullført.»
11. Thomas Espevik, Hva ville Johannes gjort? (2017): «Hun hvisker ordene og kjenner seg trygg igjen. Men hvorfor alle disse marerittene?»
12. Øyvind Vågnes, Vesaas (2017): «Ned, og inn i mørket. Det er dit vi skal.»
13. Monica Isakstuen, Rase (2018): «Ville hun virkelig krangle om dette?»
14. Lars Svisdal, Seg til inkjes (2018): «Gud betre».

Riktig gjettet: 6

Delvis riktig gjettet: 2

Feil gjettet: 1

Glemt/utelatt: 7

Feilprosent: 57%

Resultatet var nedslående og overraskende. Fasiten avslørte at jeg hadde utelatt over halvparten av plagiatene. Jeg var overhodet ikke klar over at jeg hadde kopiert så mange forfattere, i mitt minne var det snakk om 8-9 setninger, ikke 14! Gud betre! Beklager til Bernhard Ellefsen, Rune Salvesen, Sivert Nesbø (som jeg forvekslet med Oda Malmin), Simon Strauss (hva gjorde han her?), Øyvind Vågnes, Monica Isakstuen, Lars Svisdal. Dette var flaut, jeg trodde virkelig jeg hadde mer kontroll.

DISKUSJON: Cryptomnesi er et allmennmenneskelig fenomen som rammer både forskere, studenter og, må jeg nå tilstå, også skjønnlitterære forfattere. I mitt eksperiment klarte jeg å plante plagiat hos meg selv, selv om jeg var klar over at jeg plagierte og prøvde å unngå det. Jeg antok at feilprosenten kom til å være langt lavere gitt designets natur. Videre antok jeg at plagieringen ville være høyere i en ikke-eksperimentell (altså hverdagslig) setting, hvor man som forfatter bare durer på som vanlig. At jeg klarte å glemme over halvparten av setningene jeg hadde plagiert etter litt over et halvt år var ikke til å tro. Jeg trodde virkelig ikke at det kunne gå an, og mistet nesten fatningen da jeg så fasiten. Var jeg virkelig en forfatter som er anlagt for å plagiere? Hva da med de tre romanene jeg har skrevet, hvor mye plagiat er det i dem, og især debutboka mi? Ville jeg virkelig krangle om dette? Dette var alvorlig.

Som forklaring på hvorfor Gundersen hadde plagiert, sa hun i et intervju til VG 27.02.19:

«Jeg har hatt en gammel og idiotisk vane med å skrive ned setninger jeg har lest og som har gjort inntrykk på meg, og en enda mer idiotisk vane med at jeg ikke alltid har notert hvor jeg har funnet disse setningene. Jeg har ikke ment å bruke dem i mine egne manus, men har dessverre forvekslet dem med egen kreativ fantasi når jeg har lest gjennom notatbøkene mine senere. Det er åpenbart at jeg burde sluttet med denne praksisen da jeg ble forfatter, men det falt meg aldri inn at jeg kunne gjøre en så katastrofal feil […] Jeg kan ikke forklare det på annen måte enn at dette har vært en arbeidsmåte».

Dersom dette stemmer, er det en lærebokaktig beskrivelse av cryptomnesi. Hun forvekslet setninger hun hadde skrevet ned med egen kreativitet. Dette er noe jeg sannelig kan kjenne meg igjen i nå. Men hun trekker også frem noe annet jeg tenker er viktig ved dette fenomenet: At feilen skyldes arbeidsmåten. Det var her det gikk galt, men er det også her det ligger et håp? Det vil si, om man endrer arbeidsmetoden?

Forskning tilsier at cryptomnesi forekommer oftere når selve innholdet i minnene likner ens egne minner. Med andre ord: Dersom setningene man har stjålet likner det man selv skriver, vil det være større fare for at man plagierer dem ubevisst. Setninger som er svært forskjellige ens egne, vil trolig ikke plagieres. Hjelmen til onkel Erik er et slikt eksempel. Det var en såpass ekstraordinær scene at den ikke lot seg glemme. Men hva da med for eksempel den første setningen i novellen: «Bilene feier raskt og støyende forbi meg», som åpenbart er stjålet fra Bernhard Ellefsen. Da jeg gikk gjennom novellen fremstod setningen for meg som såpass nøytral at jeg ikke engang vurderte å sjekke om det kunne være plagiat. Hvor nøyaktig må man så være i sin arbeidsmetode for å være etterrettelig? Forskning tilsier at cryptomnesi forekommer oftere der man ikke går systematisk gjennom en tekst med tanke på å avdekke plagiat. Om man bruker heuristikker (kognitive snarveier) for å gjennomgå en tekst (for eksempel basert på de setninger som fremstår som mest underlige, annerledes eller fremtredende) vil sjansen for å overse plagiat være større. Jeg må innrømme at jeg brukte raske heuristikker for å gå gjennom novellen min, nærmest på en slurvete, omtrentlig måte. Og i all verden, for en upresis metode! Hvor møysommelig må man da være for å komme ned på null prosent? Er det overhodet mulig? Dette fikk meg til å tenke på det Gyldendals sjefsredaktør Kari Marstein sa til VG i forbindelse med plagiatsaken til Gundersen:

«Denne saken har tydeliggjort at forlagene har en svært viktig oppgave spesielt overfor yngre og uerfarne forfattere. Vi må ta et økt ansvar for å bevisstgjøre disse forfatterne om god og dårlig praksis ved å referere til andres tekster. Så tror jeg dessverre ikke det er mulig å garantere at slike ting ikke vil skje igjen. Det ligger i skjønnlitteraturens vesen å forholde seg til all annen skjønnlitteratur. Men det er gode og dårlige måter å forholde seg til tradisjonen på. Her skal vi ta et større ansvar».

I kjølvannet av de forskjellige plagiatsakene de siste årene, har, som nevnt, stadig flere skjønnlitterære forfattere begynt å bruke kildehenvisninger bakerst i bøkene sine (meg selv inkludert). Det er muligens en god start som tydeliggjør bevisste lån og referanser, men jeg tviler på at det eliminerer all utilsiktet plagiering. Dersom plagiat som følge av cryptomnesi skal unngås helt, vil det nok kreve en god del årvåkenhet og møysommelighet av både forfattere og forlag. Og om det gagner eller skader kunsten å være så etterrettelig, er en helt annen diskusjon. Da bør vi kanskje ikke lenger diskutere om det går an å utelukke all plagiering, men heller hva slags lån som er uønskelige og ikke. Det vil si: Hva er mulig å få til, og hva er god praksis i dag?

KONKLUSJON: Forskningen tyder på at cryptomnesi både er svært vanlig og utbredt, og vi kan anta at dette også forekommer hos skjønnlitterære forfattere. I det minste har jeg til gode å finne gode argumenter som taler imot hvorfor nettopp de skal være unntaket. Men selv om et fenomen er utbredt og vanlig, er det ikke nødvendigvis etisk sett forsvarlig. En plagiatsak er et etisk anliggende nettopp fordi den alltid har en motside, det vil si noen som blir plagiert. Sterke følelser kan komme i sving hos den som har brukt mye tid og krefter på nettopp den plagierte formuleringen. Til dette må sies at mitt eksperiment, samt forskning på cryptomnesi generelt, ikke rokker ved premissene i åndsverksloven eller den berettigete harmen man kjenner ved å ha blitt utsatt for åndsrøveri. Men kanskje det kan gi grobunn for en videre diskusjon om noe som er en naturlig del av skriveprosessen, og hva som er akseptabel og ikke-akseptabel refereringspraksis i dag? Bør det stilles større krav til forlagene og forfatterne om å gjennomgå bøkene som publiseres med øye for plagiering? Eller bør vi gi kunsten større frihet, og dermed i større grad tillate lån mellom forfatterkollegaer? Finnes det en gylden middelvei i den ærlige intensjonen fra forlag og forfatter om å forsøke å avdekke utilsiktet plagiering så best man kan, vel vitende om at feil fortsatt kan forekomme?

VEIEN VIDERE: Dette er for meg bekjent den første «forskningsartikkelen» om skjønnlitterær cryptomnesi og plagiering hos norske samtidsforfattere. Forskning på feltet bør fortsette, selv om resultatene kan være nedslående. Det foreslås et annet design, især bør ikke forsøksleder og forsøksperson være den samme person. Det anbefales også en annen, skarpere forsøksleder. Og for øvrig: Alt jeg heretter kommer til å skrive, vil jeg skrive i plagiatangst.

Peter F. Strassegger (f. 1984) er forfatter. Han har gitt ut tre romaner siden debuten i 2012. Han er også utdannet psykolog.

Bakgrunnslitteratur

MacCrae, Bodenhaus og Calvini «Contexts of Cryptomnesia: May the source be with you» i Social Cognition nr. 17, 1999, s. 273-297.

Johnson, Hashtroudi, og Lindsay «Source monitoring» i Psychological Bulletin nr. 114, 1993, s. 3-28.

Som oppfølging til denne saken har BLA spurt forlagsredaktør i Gyldendal Kari Marstein og forfatter Anne Oterholm om hvordan forfatterstanden bør forholde seg til ubevisst plagiat. Svarene kan leses her.

BLA 10/19. 23.10.2019.