Ved kilden

En bok som er en juvel, nei, en frukt, nei, en jungel. En fryd: «It’s with such profound happiness, such a hallelujah.» Slik åpner Água Viva, brasilianske Clarice Lispectors merkverdige bok fra 1973, og akkurat slik føles det å lese den.

                                                                       *

Å åpne Água Viva er å komme til en kilde. En kilde hvor noe, noe navnløst noe, strømmer grønt fra papiret. Bokens prosjekt er deilig freidig: «Every thing has an instant in which it is. I want to grab hold of the is of the thing», «I want the plasma – I want to eat straight from the placenta.» Lispector vil gripe livet  – ikke som konsept, men som kraft.

Jeg vil gripe det grønne som strømmer.

                                                                       *

Men hvordan? Og hva mener jeg egentlig med grønt? Setningen «jeg vil gripe det grønne som strømmer» føles sann, men i det teksten setter seil er grønt foreløpig kun et frø av en fornemmelse.

                                                                       *

Heldigvis kommer det en voldsom vind over Oslo. Vinddager er viktige. Så jeg går ut i vinterens perlemorlys og lar vinden få skikkelig tak. På vei hjem sender et vindpust av impuls meg innom bokhandelen på hjørnet. Der inne stiller jeg meg foran bordet med nye bøker, men vet ikke hva jeg ser etter. Uten et ord legger en av de ansatte, i det hun går forbi bordet, en bok like foran meg: I blått av Maggie Nelson. Jeg blar. Noe føles betydningsfullt. Jeg betaler.

                                                                       *

Vel hjemme åpner jeg I blått, en samling refleksjoner bundet sammen av en blå tråd, og oppdager at bokens forteller tror på tegn. Mer spesifikt på blå tegn: «Det at ethvert blått objekt potensielt skulle være en slags brennende busk, en hemmelig kode myntet på én eneste agent, et kryss på et kart som er altfor omfattende til at det kan brettes helt ut, men som rommer hele vårt erfarbare univers. Hvordan skulle alle blå plastposeremser, eller enhver himmelblå presenning som blafrer over skur og fiskeboder verden over, i virkeligheten kunne være Guds fingeravtrykk? Jeg skal prøve å forklare.»

                                                                       *

Tegn tror også jeg på. Og jeg tolker denne blå boken som har havnet i hendene mine som et tegn. Et tegn på flere ting, deriblant at denne teksten, om Água Vivas grønne strømmer, er på riktig vei. Jeg må bare ta en omvei innom blå landskap først. Jeg setter Água Viva på vent og tar fatt på I blått.

                                                                       *

Det viser seg at de to bøkene har bemerkelsesverdig mange likhetstrekk: I begge tekstene skriver et «jeg» til et dobbelt «du» – både en tidligere elsker og en nåværende leser. Bøkene er satt sammen av tekstfragmenter, slik at helheten utgjør kaleidoskoper snarere enn narrativer. Begge leker med et prosalyrisk språk og en essayistisk åpenhet i form og tanke. Til og med sideantallet, 88 og 90 sider, er nesten nøyaktig det samme.

                                                                       *

Men det finnes også viktige forskjeller mellom bøkene, og disse kan best beskrives i farge. For I blått er virkelig blå, i tema, i tone, i rytme. Nelson skriver blått fra dypet av kjærlighetssorg, fravær og lengsel. I et fragment siterer hun Goethe: «Vi liker å betrakte det blå, ikke fordi fargen kommer oss i møte, men fordi den drar oss etter seg.» Mot denne blå horisonten ser jeg Água Viva klarere. Det grønne er gnistrende nærvær: «I plunge into the almost pain of an intense happiness – and to adorn me leaves and branches spring up in my hair.» Nelsons I blått har en blå rytme, som havets bølger: noe skyller stadig opp, et glasskår eller et minne, noe trekker seg stadig unna, som den elskede. Rytmen i Água Viva er mer som vekst, vegetasjon, kildevann: noe springer fram, springer fram, springer fram.

                                                                       *

I et glimt går det opp for meg at de bøkene jeg setter aller høyest alle karakteriseres av sterke grønne strømmer. Og jeg aner hvorfor jeg valgte å skrive om akkurat Água Viva i dette essayet, foruten det at det er en fortryllende bok. For jeg går omkring med en følelse av at verden og litteraturen, med viktige frodige unntak selvfølgelig, sakte men sikkert tappes for grønt. Sant nok, vi har neppe hatt flere «grønne» bøker siden romantikken, med utallige nye utgivelser om trær, stivandring og miljøfilosofi. Og misforstå meg rett, jeg ønsker dem alle velkommen. Men igjen, jeg mener ikke grønn som konsept – «økologi», «natur», «miljø». Jeg mener grønn som klorofyll. Jeg skal prøve å forklare.

                                                                       *

Água Viva, som både er bokens portugisiske originaltittel og tittelen på min engelske utgave, kan bety mangt: rennende vann, levende vann, fontene, til og med vann hurra! En águaviva er dessuten en type manet. En annen engelsk utgave har valgt tittelen The Stream of Life – ikke et dårlig valg, men heller ikke dekkende. Min egen, private oversettelse av tittelen, basert på intuisjon mer enn denotasjon, er Ved kilden.

                                                                       *

For i Água Viva befinner Lispector seg ved kilden. Hun har funnet fram til det stedet hvor det grønne – øyeblikket, livet, ordene – springer frem. «I move inside my deep instincts which carry themselves out blindly. I feel then that I’m near springs, pools and waterfalls, all with abundant waters. And I free.»

                                                                       *

Fornuften alene gjør verden til en ørken. Max Weber skrev i 1917 at «Vår tidsalders skjebne karakteriseres av rasjonalisering, intellektualisering, og, mest av alt, av ‘avfortryllingen av verden’». Lispector ber oss legge fornuften til side for å kunne følge henne til kildene: «Whoever can stop reasoning – which is terribly difficult – let them come along with me.»

                                                                       *

Sitatet over minner meg om Walt Whitman. I Leaves of Grass skriver han: «Stop this day and night with me and you shall possess the origin of all poems.» Han fortsetter: «You shall no longer take things at second or third hand […] You shall listen to all sides and filter them from yourself.»

                                                                       *

Lytt selv til Lispector: «As if ripping from the depths of the earth the knotted roots of a rare tree, that’s how I write to you, and those roots as if they were powerful tentacles like voluminous naked bodies of strong women entwined by serpents and by carnal desires for fulfilment, and all this is the prayer of a black mass, and a creeping plea for amen.»

                                                                       *

Bortenfor fornuftens og intellektets hovedgater og avenyer finnes de grønne understrømmene: i sansene, i sensualiteten, i mulden, i mytene, i magien, i mørket, i det glitrende nået. Dette grønne hos Lispector er klorofyll, livskraft: «The dense jungle of words thickly envelops what I feel and live […] Nature is enveloping: it entangles me entirely and is sexually alive, just that: alive. I too am ferociously alive.» Livskraften er sakral for Lispector, som undrer «Is God a form of being? the abstraction that materializes in the nature of all that exists?» I Água Viva er ikke Gud et vesen, men en væren, det sakrale er ikke noe annet, men noe i alt. Og det står klart for meg nå at det grønne ikke skal gripes, på samme vis som man ikke kan gripe en elv, med mindre man demmer den opp, og da er den heller ikke lenger en elv, men en dam. Det grønne er en elv man stiger ned i, en kraft man må gi seg hen til for å fylles av.

                                                                       *

I Água Viva stiger Lispector ned i nået, i skapelse, i fødsel og død like lett som mennesker flest stiger ned i et bad. Hun gir seg fullstendig hen. Det samme gjør teksten. Ubundet av narrativ og lineær tid, er den en strøm av suggererende fragmenter som messer nå – nå – nå.

                                                                       *

Ved å insistere på øyeblikket, og ved å tematisere skrivingen underveis, gir Lispector teksten preg av å være skrevet nettopp i et dypt tilstedeværende og umiddelbart her-og-nå, med setninger som «These babbled phrases of mine are made the very moment they’re being written and are so new and green they crackle.» Et sted skriver hun: «I’m going to make an adagio. Read slowly and with peace», for så å avbryte seg selv noen fragmenter senere: «I stopped to drink cool water: the glass at this instant-now is of thick faceted crystal and with thousands of glints of instants. Are objects halted time?» Slik beretter Água Viva om sin tilblivelse, skrevet av Clarice som setter seg ved skrivemaskinen, fanger et øyeblikk, forlater teksten og går ut i hagen, vender tilbake til ordene, for så å reise seg fra skrivebordet for å stå under fullmånen, i en pendel mellom to former for nærvær: livet og teksten.

                                                                       *

I forordet til min engelske utgave skriver Benamin Moser at «Of all Clarice Lispector’s works, Água Viva gives the strongest impression of having been spontaneously committed to paper. Yet perhaps none was as painstakingly composed.» Dette kunne dempet inntrykket av tekstens umiddelbarhet, om det ikke var for at teksten som nå utgjør Água Viva, faktisk ble skrevet i fragmenter, i øyeblikk, på servietter, banksjekker og papirbiter, som Lispector sendte til sin redaktør Olga Borelli. At noen fragmenter ble trykket også i andre tekster, at en rekke fragmenter ble forkastet, at teksten ble redigert i flere runder, endrer det egentlig tekstens umiddelbare tilblivelse? Lispector arbeidet på noe hun ikke visste hva skulle bli, men som fikk lov til å utfolde seg, springe opp: «I proceed in an intuitive way and without seeking an idea: I am organic. And I don’t question myself about my motives.»

                                                                       *

Resultatet: En grønn gjenforhekselse, en kilde hvor grønne understrømmer finner et av sine utspring. En bok dyp og mytisk som en jungel, klar og glitrende som en smaragd, søt og dryppende som frukt, sakral og hengitt som et hallelujah: «At the bottom of everything there is the hallelujah.»

Marte Hagen (f. 1991) er litteraturviter, skribent og vitenskapelig assistent ved Universitetet i Oslo.

BLA 1/20.