På omvei til Frankfurt

Vi reiser med toget. Oslo-Hamburg den første dagen, og på grunn av et kansellert tog Gøteborg-København får den planlagte reisa på 14 timer lagt til enda to. Men det gjør i grunn ikke noe. Vi er i bevegelse, enda så stillesittende vi er, så er vi på vei, og ute er det vår. Dessuten: De 16 togtimene går fort, for idet vi forlater Oslo S klokka 07:01 denne mandagen mot slutten av mars, er det som om vi trer inn i en annen form for tidsregnskap, reisas tidsregnskap, hvor forskjellige gjenstander på et jevnt skiftende åkerlandskap – et hus, et tre, en knatt, et berg, noen dyr, og etter hvert: de mer storslagne vindmøllene – holder blikket vårt noen sekunder før det har lagt seg bak oss. Eller altså, før vi har forlatt også dette. Det trøstesløse østfoldske jordbrukslandskapet blir til Bohuslän blir til solfylt vann over Øresund, blir til Danmark, og etter enda noen timer er vi ute av Skandinavia, vi er i Flensburg, Tyskland, i mørket. Og enda et par tre togbytter seinere – det ene kansellerte toget gjorde at vi mista også det neste langdistansetoget – er vi framme i Hamburg. Skjønt, fra Hamburg skal vi også videre.

Hamburg
Vi beslutter, etter en del fram og tilbake, å ta kontakt med Ingvar Ambjørnsen, i et vagt håp om at han, som har vært bosatt i Hamburg i mange herrens år, skulle ha en regntung tirsdag formiddag ledig til å prate over en øl på stampuben Nagel. Dersom han skulle være en hjemmekjær person lar det seg gjøre å forstå at han flytta til Hamburg. Byen bærer mye av Norge i seg. Kanskje først og fremst skyldes det et nærmest utrettelig dårlig vær, sure havvinder som slår inn i hver ledige krik og krok av byen mens regnet pisser og pisker om hverandre, fallende fra en jerngrå hvelving som, den halve dagen vi har til rådighet, knapt sprekker opp for å gi noen antydning av sol eller himmel overhodet.

Hansabyen Hamburg er en av Europas største havnebyer, et handelssentrum for hele den nordlige delen av kontinentet, med et enormt havneområde som etter hvert også har blitt en turistattraksjon, med muligheter for kanalbåtfart gjennom dens historie. Historisk sett er havna selve porten til verden, noe også hamburgerne vet godt: Den kalles der Tor zur Welt, et bilde på en merkantil virketrang som har bundet kontinenter sammen og spredt kunnskap og globalisme (og varer) over havet. Den strekker seg fra Speicherstadts rødbrune varehus, som i dag er hjem til en rekke museer, og ut i det store industrihavneområdet, der anslagsvis 9,5–10 millioner containere befraktes, tømmes og fylles årlig. Et vanvittig antall, hvor man kan tenke seg at frakten, bestående av granittblokker, sandstein, marmor, armeringsverk, muttere, skruer, jernbjelker, planker, lister, dører, vindusrammer, glassplater, hage- og kjøkkenredskaper, krukker, kar, drikkeglass, banankasser, melposer, for ikke å si et enormt forråd med kjøtt i ymse slag, storfe, svin, lam, kylling, frossen eller levende, hvem vet, kanskje begge deler, og dessuten et utall underholdningsartikler, være seg leketøy, kosedyr, tv-er, tennisracketer, vannpistoler, spillkonsoller eller bøker, skipes fram og tilbake i et kvanta som får barndommens maurtuer til å virke latterlig sjarmerende til sammenligning.

*

Når regnet en kort stund har gitt seg krysser vi en av broene over mot sentrumsøya, i retning av Nikolaikirche, eller i alle fall restene av den. Kirka, den høyeste i Hamburg, brant ned i den massive brannstormen som rammet byen i 1943, under «Operasjon Gomorrah». Igjen sto et forkullet kirkespir, som – slik framstiller byens historikere det – for ettertiden fungerer som en advarende finger, en påminnelse om den nære historiens katastrofer. Resten av bygget er borte, brent ned og ryddet vekk, foruten noen murbrokker og en kjelleretasje som nå brukes som museum over ødeleggelsen. Vi kjøper to billetter opp til kirketårnet, og mens etasjene raser forbi kommer jeg til å tenke på hva jeg har lest om die Hamburger Feuersturm: Om hele bygårder som, i trykket fra bombemassene, får alle rutene blåst ut på sekunder; om asfalt som på få øyeblikk går fra fast til flytende, og som svelger menneskene som står på den – om de ikke allerede er pulverisert, revet i biter, eller smeltet om til små og større pøler av kokende fett; om en kvinne som forsøkte å trenge seg på et fullstappet tog med en sprekkeferdig koffert, som, da den åpnet, viste seg å oppbevare et forkullet barnelik. Fra toppen, hvor vinden er så intens at jeg, i frykt for å miste dem, tar av meg brillene og plasserer dem i innerlomma, er det vanskelig å forstå: Overalt ligger byen uforstyrret, ennå ikke helt våken etter nattens stormvær.

*

På vei ned, i et glimt av 4G-nett i et land som kun sporadisk tilbyr dette, får vi svar fra Ambjørnsen: Et avslag. Men Nagel, stedet hvor vi foreslo å møtes, er flott, skriver han. Vi beslutter å dra dit, om ikke annet for å fylle vommen før togreisen videre, som ikke er mer enn to timer unna. Sauerfleisch, poteter, kål, mørkt øl – minst en av oss er salig i ly for vinden, og ønsket oppstår, i det minste for en kort stund, å skulle bli her, akkurat her, i noen timer til.

Fulda
De store tavlene med ankomst- og avgangstider som henger på de ulike Hauptbahnhofene, som gjerne har veldige, buede takhvelvinger og rekke på rekke med perronger, som for eksempel i Hamburg, utgjør syn som ennå, etter flere interrailturer og togreiser i Tyskland, vekker et stort sug i meg. Det finnes så mange tog å ta, det finnes så mange steder å dra. Og dessuten: Toga går så ofte! Fra Hamburg går det for eksempel et tog i timen til München, som er den retninga vi skal. De hyppige avgangene minner en dessuten på hvor stort dette landet er, befolkningsmessig. Mot Norges fem millioner har Tyskland litt over 80, og dermed også betraktelig flere togreisende mennesker, vel også fordi Tyskland er et sentraleuropeisk land, det befinner seg i midten av mye, med alt hva dette innebærer av knutepunktforbindelser og gjennomreiser.

*

Hver gang vi nevner at vi skal stoppe i Fulda, blir vi møtt av en slags undrende vantro, som om vi har misforstått noe vesentlig. Hvorfor i all verden vil dere dit? Hva er det vel å gjøre i Fulda? Byen synes å være en uvesentlighet av de sjeldne, kanskje sammenlignbar med Moss: Hvem kommer til Norge med interrailbillett for å ta turen til Moss? I et land med utallige byer av en viss interesse (Tyskland), eller et land med slående vakker natur (Norge): Hvorfor velge uvesentligheten?

*

Vi blir gående langsmed jernbanesporet, på sørsiden og mot vest, og selv om byen i seg selv ikke er så mye å skryte av (og kanskje derfor kjennes hjemlig), kjenner jeg hvordan hvert skritt er ladet av forventning. Gata ligger rett ved skinnene, så nærme at man kan se togene fare forbi med minutters mellomrom. Foran nummer 18, som ligger nesten helt innerst i gata, før den bryter av med muren, stopper vi foran et stort, hvitmalt murhus, og jeg blir merkelig andektig idet det går opp for meg, stående ved veis ende (bokstavelig talt), at her, bak veggene i andre etasje, vokste hun opp, moren min, en person som jeg på samme tid vet så mye og samtidig alt for lite om. Lønnetrærne må være de samme som den gangen, kanskje også buskene foran muren, men jeg vet ikke hvorfor vi sitter her, på fortauet foran huset til en fremmed familie. Det gjør ikke noen forskjell fra eller til. Så braser et tog forbi bak oss: Det er et godstog, hver vogn fraktende omtrent seks biler; og i noe som føles som flere minutter ser vi på mens vogn etter vogn med fargerike maskiner raser fra høyre mot venstre. Også moren min, som fem- eller seksåring, må ha fulgt godstogene med blikket, da hun kanskje sto i vinduet i andre etasje, fra de kom inn i synsfeltet og til de, bare noen minutter etterpå, forsvant for godt i motsatt retning.

Freiburg
Som togvinduets gulaktige film er hukommelsens syn på Tyskland filtrert. På vei til Freiburg, som for oss begge er ei reise tilbake til et sted vi kjenner godt – vi har begge tilbragt hvert vårt utvekslingssemester her, jeg våren og sommeren to år tilbake, Even den påfølgende høsten og vinteren – tenker jeg på hvordan oppholdet der var. Samtidig kikker jeg ut på den tyske, vennlige skogbunnen, den tørre og varme løvskogen, ennå uten nye blader, og jeg tenker at glemselens lengten tilbake til dette stedet forherliger sola som var der, og fortrenger ensomheta.

Når vi ankommer byen blir jeg blank i øynene, og synes at tempoet vi skal forlate stasjonen med bør være langsomt, ikke bare på grunn av andektighet, men også fordi de nærmere 30 000 daglige skritta allerede denne tredje dagen har begynt å gi meg blemmer og haltende gange (jeg burde ha tatt med meg et andre skopar). Even, derimot, er mindre sentimental, og haster av gårde for å finne seg ei currywurst. Så vandrer vi gjennom gamlebyen, gjennom de kjente sentrumsgatene som alle har anlagt små bekkeløp, Bächle, i seg – i middelalderen fungerte disse vannkanalene som brannvern i denne så tettbygde byen – forbi kjente gatenavn, kjente bygninger, bakerier, bokhandler og kneiper, og jeg blir fort klar over hvor forskjellige oppholda våre i denne byen var. Ikke bare var vi her hver vår årstid, men vi bodde også på hver vår kant, oppsøkte hver våre steder, gjorde hver våre ting, ganske enkelt. S-banen skrangler forbi, vi ser Münsterens tårn i det fjerne, byen er den samme, såklart er den det, for hva gjør vår tilstedeværelse fra eller til. Etter å ha satt fra oss bagasjen trasker vi opp på Schlossberg, et lite berg hvor det tidligere lå en borg. Vi ser utover byen og peker i hver vår retning når vi skal vise hvor vi bodde.

*

Freiburg står for meg som de litterære tilfeldighetenes by. Da jeg, i forkant av arbeidet med Sebalds forfatterskap, kjøpte essaysamlingen Logis in einem Landhaus i Hamburg, kunne jeg lese på første side:

«Da jeg begynte med studiene i Freiburg i 1963, var det hele knapt feid under teppet, og ikke sjelden har jeg siden den gang spurt meg selv hvor dunkel og forløyet vår litteraturforståelse ville forblitt, om ikke de den gang del for del utgitte skriftene til Benjamin og Frankfurterskolen, som jo var en jødisk skole for forskning på den borgerlige sosial- og åndshistorien, hadde åpnet andre perspektiver.»[1]

Jeg kunne ikke tro det. Sebald skriver om den nazistiske forvrengningen av historien som han selv, som barn av krigen, vokste opp i etterdønningene av, og som ledet ham til å forlate Tyskland for godt på slutten av 60-tallet. Selv flyttet jeg til Freiburg for å jobbe med Sebald, og for, på et vis, å gjenoppdage ham – og ikke minst hans forhold til Walter Benjamin, som hadde fulgt meg i mange år allerede, og innvirket på min litteraturforståelse som få andre (sånn er det: som en venn bemerket, hadde Benjamin betydd mer for ham enn mange av hans faktiske venner). Sebalds anstrengte forhold til sin egen herkomst, til spørsmålet om det tyske, fant gjenklang i Benjamins lesning av historien som katastrofe, og jeg syntes å finne noe av årsakene til min egen rørelse i de samme banene: denne tyskheten som, ser jeg i ettertid, definerte hva jeg valgte å gjøre med livet. Benjamin hadde selv bodd og studert i Freiburg, i tiden før første verdenskrig, og i Einbahnstraße dukker plutselig byen opp igjen, nærmere bestemt katedralen, Freiburger Münster:

«DOMKIRKEN I FREIBURG. For innbyggerne i en by – ja, kanskje også i erindringen til de reisende som oppholder seg der lenge – blir den mest særegne hjemstedsfølelsen forbundet med tonen og intervallene i tårnurenes slag.»[2]

Og kanskje var det slik også for Sebald? At klokkekimen i hans tidligere bosteder, være det Freiburg, Sonthofen eller Manchester, vekket en slags hjemløshet i ham, som, liksom et lodd, forsterket både hans reisetrang og hans sorg over å ikke høre hjemme noe sted, noe som igjen fikk uttrykk i en litteratur som ganske enkelt ikke kan stedfestes, knapt heller tidfestes?

Den samme hjemløsheten fant jeg da jeg, sittende i en nisje under prekestolen i katedralen, leste Pål Norheims Oppdateringer 2, der den da nylig avdøde forfatteren, som i så mangt slektet både på Sebald og på Benjamin, siterer sistnevnte på at noen elskende i kjærligheten søker den som kan holde «hjemmets tungsinn» på avstand, den som oppfordrer til fortsatt bevegelse – dette er melankolikeren, som sier fra seg et hjem til fordel for en rastløs, sorgmunter vandring. Men også Norheim ble innhentet av sine steder. Igjen og igjen vendte han tilbake til Etiopia, hvor han vokste opp; kanskje, tenker jeg, fordi klokkene i Addis Abeba, bønneropene og hundeglammet, klang i ham langt sterkere enn forstadslivet i sovebyen Eidsvågneset, eller Oslo, eller Mo i Rana – men at han først måtte forlate Addis for å høre det.

*

I tillegg til Seepark, denne parken som ligger et lite stykke ute av sentrum, men i nærheta av området hvor jeg bodde, hvor jeg dro for å svømme så godt som daglig i den kunstige innsjøen (Freiburg er Tysklands varmeste by); denne anlagte oasen som blei bygd da Freiburg husa Landesgartenschau, ei utstilling av hageanlegg, i 1986, og som derfor mest av alt ser planlagt skjønn ut; i tillegg til dette stedet, hvor det dessuten også finnes skilpadder, og hvor Even omtrent ikke var, er det Münsteren jeg blir mest glad for å gjense, eller altså, se enda en gang.

Når Christiane, ei grom kvinne i sekstiåra som vi begge blir glad i de to timene vi har sammen, viser oss rundt i byen er det også med Freiburger Münster hun begynner, den 899 år gamle byens rundt 800 år gamle kirke, som om vi må gjennom denne kirka vigsla til Maria – siden Freiburg fram til 1805 var østerriksk vant ikke Martin Luther fram her; vi er i katolsk omland – før vi kan ta fatt på resten av byen.

Enda jeg er kirkevant er jeg aldri så mye i kirkerom som på reise. Det samme gjelder reisekompanjongen min, ateisten, som allikevel er metafysisk interessert, og dessuten mer inderlig enn jeg når han forteller om en orgelkonsert han overraskende støtte på i ei kirke vi passerer, eller om den moderne Jesus-figuren som står i universitetskirka. Christiane tar oss med inn til denne jesusen, som står i et søylereist rom med bua tak, helt hvitmalt og derfor ganske enkelt, liggende innafor en fasade som sammenligna med Münsteren ikke skiller seg stort fra de omkringliggende bygningene. Rommets fokuspunkt er en tømmerstokk av en jesusfigur som står i alterområdet; en grov figur konsentrert om et par kjennetegn: de gjennomspikra føttene, ei brystkasse uthula så ribbeina trer fram på sitt ribbete vis, og ei tornekrone, kraftig forstørra på stokkens topp. Påfallende er at figuren mangler armer, og også tverrbjelke, og dermed ikke har korsets form.

*

I Colmar, bare en times togbussreise fra Freiburg, oppbevares Matthias Grünewalds Isenheim-alter, malt omkring 1515. På alterets hovedtavle finnes en korsfestelse der gudesønnens lidelse nærmer seg det groteske: Grønn, læraktig hud, hender som liksom spreller på naglene, kroppen dekket av sår, byller, torner, et bilde på avmakt uten sammenlikning. Og likevel er det noe med Grünewalds nattsvarte lidelsestablå som bærer videre inn i nåtiden, også i den marmorhvite universitetskirken, som lå det i selve byggverket, synlig om man bare skrapte av de ytterste lagene av hvitmaling.

*

Langs en av universitetskirkas sidevegger står en sjuarma lysestake, og like ved henger ei steintavle til minne om Edith Stein (1891-1942), om hvem Mette Nygård skriver: «Om man ser tilbake, er det som om hennes bakgrunn som jøde, som ateist, som filosof, som flyktning, som katolikk og mystiker, hennes liv og anonyme død, oppsummerer hele Europas historie i det 20. århundre.» Ei tid bodde Stein her i Freiburg. Her avla hun i 1916 doktorgraden sin med ei avhandling om empati, samtidig som hun også fungerte som assistent for Edmund Husserl, grunnleggeren av fenomenologien, noe som var forholdsvis uvanlig for kvinner på den tida. Etter et par år sa hun opp for å få mer tid til eget arbeid, og blei da avløst av en viss Martin Heidegger, som snart skulle bli verdensberømt, og deretter fungerende rektor ved universitetet under nazitida. Forskjellen kunne vel knapt vært større. I 1922 konverterte Stein, som var født jøde, og på dette tidspunktet hadde bak seg flere år som ateist, til katolisismen. Enda tolv år seinere valgte hun å tre inn i karmelittklosterordenen. Da hun i 1942 blei bragt ut av klosteret hvor hun bodde for å bli gassa i hjel i Auschwitz, arbeida hun med den siste sluttføringa av ei avhandling om Johannes av korset.[3] Denne het Kreuzeswissenschaft, Korsvitenskap, og er det en ting som slår meg med Ediths liv, er det alle korsveiene hun selv befant seg i; alt som samler seg – og krysser seg – på livsflata hennes.

*

Freiburgomvisningas siste kirke bringer oss til endetida. I det dyprøde Adelhauser Neukloster henger nok en Jesus på kors, med tverrbjelke denne gangen. Trefiguren har et hode og en kropp som holdes sammen av ei lærreim. Som følge av tyngdekrafta strekkes denne lærreima stadig mer, den blir stadig mer porøs, noe som får Jesus til å henge stadig mer med hodet, som om han blir stadig mer bekymra, stadig mer tynga, etter hvert som tida skrider fram og, kan en tenke, stadig flere bedrøvelige hendelser har funnet sted. På denne Jesus kan en se endetida nærme seg, sier Christiane: Jo mer bøyd hodet er, desto nærmere er slutten, enden på det hele. For når lærreima ryker og hodet henger og dingler nede på brystkassa, da er det over. Jesu kropp er det som holder tida sammen. Men et par menneskehender er det som holder jesuskroppen hel: For å unngå katastrofen strammes lærreima stadig til, slik at vi, og denne verden, skal få leve enda noen år.

*

Arkitektonisk er Freiburg til en viss grad delt i to. På utsiden av Dreisam-elva er det meste forholdsvis moderne, glass og metall, betong og kvadratformer i ryddige, nesten militære rekker. På innsiden, i bysentrum, er det derimot annerledes. Vi fulgte Marienstraße innover, og i overgangen fra asfalt til brostein trådte vi over i gamlebyen, inn i ur-Tyskland, ideen om hvordan en tysk by skal se ut i praksis. Brosteinsgater, fargede steinhus bygd rundt trestokker, alt dette også organisert etter et sindig system. Adelhauser-klosteret fantastisk vakkert, dyprød murstein, ulikt alt annet jeg hadde sett, en så annerledes følelse, pasjonens farge, når alt kommer til alt et logisk valg. Og da dette med pasjon, et pussig ord: På samme tid lidenskapelighet og, om man vil, lidelse, selve essensen, skulle man tro noen, av tilværelsen, innkapslet i det samme ordet. Hvor går skillelinjen? Og denne dobbeltheten, som jeg lenge hadde undret meg over, gikk liksom igjen i arkitekturen. Guiden kunne informere om at så å si hele Freiburg ble brannbombet i sin tid. Festningsbyen ble mer eller mindre jevnet med jorden, slukt av et flammehav som vel ikke kunne måle seg med de som åt Hamburg og Dresden, men som likevel sørget for at byen måtte gjenoppbygges mer eller mindre fra grunnen av. Imidlertid var store deler av byplanen bevart, så restaurasjonen gikk enkelt for seg. Mesteparten av det som presenteres er kopier, gjenoppbygginger av fordums prakt i forsøket på å opprettholde en slags normalitet.

Det eneste som sto igjen av gamlebyen, så å si uberørt, var katedralen. Denne, selve symbolet på Freiburg, hadde på mirakuløst vis blitt spart, som om bombeflygerne i et innfall av pietisme aktivt unngikk katedralplassen. Derfor finnes det en håndfull malerier av Freiburg fra krigstiden, utført i den grelle nasjonalsosialistiske stilen fra 40-tallet, av byen i flammer, ruin på ruin, mens Münsteren står uberørt som en obelisk i bakgrunnen, et kvalmende bilde på behovet for holdepunkter i en verden som går i oppløsning. Angivelig skal også soldatene, de mange tusen som var i fangenskap eller på retrett, ha sendt brev etter brev da bombingen av hjemmet ble kjent, i hvilke de forhørte seg om ett eneste anliggende: Die Münster? Og da den enda sto, kunne de roe ned, for sto troen klokkeklart, så kunne ikke alt gå galt, og en gjenoppbygging kunne være mulig. Noe, det viktigste, selve hjertet – det var spart.    

*

Det underlige med Tyskland er nettopp gjenoppbyggingen: Ikke at den fant sted – det sier seg selv – men at den mange steder dreide seg om å rekonstruere det som hadde vært, inntil punkt og prikke, liksom de forutgående tolv årene var en parentes det var mulig å hoppe over. I Freiburg er det nesten vanskelig å få øye på sporene etter ødeleggelse, i alle fall uten et godt trent øye. Unntaket er den forholdsvis nyåpnede Platz der alten Synagoge, mellom Stadttheater og Albert-Ludwig-Universitetet, der omrisset av byens synagoge, som ble destruert under pogromene natten til 9. november, Krystallnatten, er omgjort til et monument. På et om lag 40 centimeter høyt fundament i sort stein hviler et vannspeil, som skal invitere til ettertanke. Synagogeomrisset er underlig lite, jeg kunne trodd at det var krympet på de åttien årene som er gått siden destruksjonen, eller at verden var mindre før. Idet vi stopper for å prate om plassens historie, imøtekommes vi av en krokete gammel dame, som, når hun innser hva vi får fortalt av Christiane, kommenterer at monumentet er en skam: Ingen tar hensyn til ettertanken, eller til de mange døde som det minner om; snarere brukes vannspeilet som underholdning for barn, eller som avkjøling på Freiburgs usedvanlig varme sommerdager.

*

Midtveis i Goethestraße, en løvtrekledd allé der grenene allerede er fulle av hvite og dyprosa blomster, stopper Ulla (som kan utallige planters latinske navn) gjentatte ganger for å fotografere de blomstrende trærne, mens jeg blir gående i mine egne tanker. Hvor mange ganger var jeg her før? Da var det som regel folketomt, lufta rå og kald. Nå er gatene fulle av parkerte biler, og på Goetheplatz, hvor jeg tilbragte så mange timer sittende med kaffe og bøker (i hver sin beholder, da kaffekanna lakk), er benkeplassene stort sett tatt opp av en storfamilie på tre generasjoner, som vekselvis sykler i sirkler, spaserer i gresset, sitter i ro med sola over panna. Vi finner en ledig benk, helt borterst, og jeg forteller om plassen: Ingenting bemerkelsesverdig, annet enn at jeg stadig vekk kom tilbake hit, at det ble nødvendig å finne noen slike steder, som jeg kunne valfarte til når arbeidet gikk i stå i den trange hybelen, eller behovet for å vandre slo inn.

Senere fant jeg ut at Sebald bodde et steinkast unna da han studerte i byen. I Maximilianstraße 15, som fortsatt tilhører universitetet, var det tidligere et studentkollegium, der han bodde med en håndfull andre, omtrent på den tiden han fant ut at Tyskland ikke var et blivende sted.

Selve bygget er ikke mye å snakke om, men Maximilianstraße er for øyeblikket slående vakker, nok en allé fullstendig tildekket av blomstrende trær som henger lik slør over fortauene. Foran døra til nr. 15 stopper jeg, nok en gang. Jeg tror ikke det har noe for seg å oppsøke de faktiske stedene litterære personer har bodd; hvilken interesse er det å finne i et tilfeldig hus noen har bodd i en gang? Men likevel, kanskje nettopp fordi det ikke er noe å hente her, kun en fasade med en liten trapp, et husnummer, og noen setninger i en artikkel som bekrefter forbindelsen, er det som om det å stå her, å se på trappa og på døra som er uvegerlig stengt, et kort øyeblikk åpner for innsyn i en verden som ikke er min, eller noen andres, ja, som kanskje ikke engang finnes. Det er bare en dør, og den er stengt, men jeg kan ikke la være, når jeg ser på den, å tenke på de utallige stengte dørene som til stadighet dukker opp i Sebalds bøker.

Men det er bare nok en dør.

Frankfurt
På forhånd visste vi kun dette: At Frankfurt am Main er en heslig by. Kanskje er det ikke en vedtatt sannhet, men alle vi forhørte oss med hadde det samme å si om den, de samme tiradene om byens grelle arkitektoniske utforming, der massive glass-og-metall-skyskrapere sto side om side med 50-talls Plattenbau og hjelpeløst rekonstruerte praktbygg fra byens velmaktsdager før bombene jevna store deler av den med jorda. At byens rennommé betegner den som kapital- og finanssentrum, ikke kun i Tyskland, men i Europa som helhet, gjør ikke forventningene høyere – snarere er vi, allerede fra start, forberedt på skuffelse. Hvorfor har vi dratt hit?

I tillegg til å være et av Europas finanssentra – eller snarere: nettopp derfor – er Frankfurt også åsted for litteraturbransjens største fellessamling, den årlige bokmessen, der forlag fra all verdens land bringer til torgs navn og titler, i håp om å vende hjem med lukrative avtaler – en litterær markedsplass som in extremis etteraper de gamle torglørdagene, da håndverkere, kjøpmenn, bønder og malere kunne finne på å dra inn til byen i håp om å, ja, selge sine produkter. Og i år, altså til høsten, er Norge bokmessens gjesteland, hovedattraksjon i et kommersielt sirkus som har all verdens øyne – og følgelig: kjøpekraft – på seg. Over 250 norske titler er oversatt til tysk for anledningen; forfattere som anses å inneha stort salgspotensial, være seg Maja Lunde, Karl Ove Knausgård, Jo Nesbø eller Johan Harstad, er å finne i bokhandlerhyller hvor enn vi går, utstilt på prominente plasser og – slik virker det, i alle fall – allerede del av en «norsk suksess».

*

Men det er enda lenge til messen. Frankfurt er, i de siste dagene av mars, noe av en søvnig by, om enn ikke upreget av sitt kommersielle rykte. Fra jernbanen går vi ned Münchener Straße, der fasadene, slitne og nedtaggede, bugner av halalsjapper, falafelbuler og et underlig antall fiskerestauranter. Gatene er for det meste fulle av det vi antar er muslimske menn, muligens fra Nord-Afrika, som med ujevne mellomrom spes ut når en liten gruppe dresskledde tyskere haster forbi, stopper innom et utvalgt gatekjøkken, og, med et hastverk som virker både tilgjort og som en naturlig del av deres væremåte, skyfler i seg en Döner-yufka med mynteyoghurt, før de haster videre, om det så er tilbake dit de kom fra eller til et møte i en annen ende av byen, lyden av lakkskoene klaprende mot den skitne asfalten.

Idet vi når enden av gata må vi le i vantro. Foran oss åpner det seg en diger plass, Willy Brandt-Platz, der skyskraperne, byens varemerke, åpenbares lik en tilfeldig sammenkastet tanngard. Guiden vår, Jens Peter, i tykke, sorte briller og beige frakk, samt et betydelig utbrudd av pollenallergi, betoner gang på gang at Frankfurt er Stadt der Gegensätze – forskjellenes by. Mens han betakker seg, trekker seg vekk og nyser fire drønn på rad inn i et papirlommetørkle, blir vi stående og glo på plassen: Skyskraperne som dominerer ethvert øyekast; en velfrisert, grønn park med blomstrende løvtrær; granitt under føttene og i mange hundre meter i hver retning; den internasjonale gata vi nettopp forlot, liksom en slum; og midt i det hele, som en velkomst til den som aldri før har satt sine føtter i Frankfurt, og som nå får et advarsel om hvor hen er på vei: et enormt eurotegn i gult og blått, som hviler mot skyskraperbakgrunnen. En tysk-japansk kvinne spør meg om jeg kan fotografere henne foran euroen, og jeg sier ja. Da hun ikke blir fornøyd (jeg forsøkte å få med ikke kun euroen, men også skyskraperen bak) ser jeg meg nødt til å ta enda flere.

Og kanskje er dette hva Europa, for ikke å si EU, har blitt til: En turistattraksjon, noe man kan henvise til i reiseminner for å bekrefte at ja, jeg var der – der også.

*

Jeg har lenge undret meg over at det nettopp er Frankfurt, selve paradeeksempelet på vellykket tysk handelskapitalisme, som også ble hjemstedet for det såkalte Institut für Sozialforschung, bedre kjent som Frankfurterskolen. Instituttet ble grunnlagt allerede tidlig på 20-tallet, i den hensikt å undersøke og forstå hvordan den sosialistiske revolusjonen kunne utebli i Tyskland i kjølvannet av første verdenskrig. Den russiske revolusjonen var allerede et faktum, den tyske så ut til å være i emning: I München hadde arbeidere og soldater kastet Ludwig III, den siste kongen av Bavaria; i Berlin vokste uroen rundt Rosa Luxemburgs og Karl Liebknechts Spartakistforbund – men tilløpene til omveltning ble knust, Luxemburgs lik kastet i elva. Innen Max Horkheimer tok over som direktør for instituttet i 1930, var den gryende fascismen i Tyskland ikke lenger til å overse. At Horkheimer, i samband med Theodor Adorno, mente å se en klar forbindelse mellom fascismens framvekst og opplysningens – og følgelig kapitalismens – (il)logikk, gjør skolens beliggenhet desto mer interessant: I hjertet av Tysklands mest vellykkede finansby. I dag, i den seine nyliberalismens tid, er forholdet mellom kapital og fascisme akk så synlig – den har attpåtil fått sitt urbilde i USAs president –, og det stiller hele Frankfurt i et interessant lys: Hva er dette for en by? Og ikke minst (uten videre sammenligning): Hva med bokmessen?

Jeg har aldri vært på messen, men jeg har mine tanker om hvordan den er: Fordomsfulle tanker påvirket av for mye Frankfurter-lesning. Den er et gedigent show, sier guiden vår, der finnes noe for alle og enhver. Det er samtaler, evenementer, utallige showcases, og, sier han med et smil, muligheter til å samle inn store mengder gode bøker til gunstige priser – hvis man vet hvor man skal gå. Han snakker om en håndfull rom, besatt av russere, der prisene forhandles under bordet. Vi spør ikke videre om saken.

*

Det sies at Frankfurt var den eneste store byen i Tyskland hvor nazistene ikke klarte å få godt fotfeste. Hitler skal angivelig ha avskydd stedet. Kanskje har det sine røtter i byens historie: Som en av svært få i landet har den aldri vært et kongedømme, den har aldri vært styrt etter monarkiske prinsipper, men snarere vært fundert i borgerråd, slik at styringa alltid har vært (etter forholdene) demokratisk. Og hvis det er sånn at 1800-tallsborgerskapets lov er handelens, så ser vi fruktene av denne utviklinga når vi går gjennom byen, og når vi hører om den. Stikkordet er liberalisme: Økonomisk så vel som politisk og sosial. Byen har fått (eller tatt) kallenavnet «Mainhattan», et spedt, om ikke spesielt subtilt forsøk på å knytte til seg noe av New Yorks internasjonale uttrykk.

*

Frankfurt har alltid vært en messeby. Dens beliggenhet omtrent midt i Vest-Europa, som et gjennomfartspunkt for handlende fra alle kanter rundt, besørget byens velstand, og stadfestet dens rennommé. Vandrende i byen kan vi lese det i arkitekturen, og i gatene. Jernbanestasjonen, som knapt er noe annet enn en vidstrakt hvalbuk av en stålhvelving, er den største, ikke bare i Tyskland, men i hele Europa. Byens skyskrapere tilhører, nesten uten unntak, hver sin bank: Den Europeiske sentralbanken har fått bygget en flunkende ny glasskoloss i byens gamle havneområder; i Tysklands høyeste bygning holder Commerzbank til; i flere av de andre ligger kinesiske, russiske, britiske, arabiske, amerikanske banker, det er 245 til sammen, som står for omtrent 40 % av det samlede arbeidsmarkedet i byen.

Fra gammelt av var det en regel i Tyskland, og i kristenheten for øvrig, at en bys bygninger ikke skulle overstige kirketårnene. Den konservative grunntanken som ligger i denne regelen møter sin motsats i en byplanlegging drevet på nyliberalt tankegods. På samme måte som at den moderne kapitalismen drives av begjæret etter kontinuerlig vekst, altså en utsettelse av fullbyrdelsen til fordel for veksten som prinsipp, ja, av veksten og forøkningen av kapital som grunnstruktur (dette er ikke noe nytt), later den kapitalistiske arkitekturen til å følge de samme prinsippene. Skyskraperne vokser, flere kommer til, og vi kan ane hvordan arkitektene har frydet seg over å kunne bygge over hverandre, hvordan byggene formelig må bli høyere enn de forrige.

Statuene av byens to maskoter, en okse og en bjørn, stående framfor børsen, forteller noe av det samme: En lang kø av turister venter på sin tur til å gå bort til bronsjefigurene, og da helst oksen, som symboliserer børsstigninger, og ikke bjørnen, som symboliserer fall. Turistene legger en hånd om oksens ene (oppadpekende) horn, slik det også er vanlig å berøre helgenstatuer i håp om hjelp og helbredelse, før de går videre.

*

Vi har kommet til Goethestraße, gata oppkalt etter byens, og kanskje sågar hele landets, mest kjente forfatter. Dette er, sier Jens Peter, den gata i Tyskland med flest luksusbutikker. Det er også i denne gata vi blir stående og snakke om byens økonomiske ulikheter, luksusens enorme bakside: Mellom 20 og 25 % av Frankfurts befolkning lever på grensen til fattigdom, noe som utgjør rundt 187 500 mennesker, i en av Tysklands rikeste, mest kjøpekraftige byer. Tyskland har blitt som USA, sier Jens Peter. Skillene mellom de rike og de fattige blir stadig større. Likevel er det, skjønner vi, liberalismen som er Frankfurts store stjerne: Friheten, likheten, velstanden. Som han sier: Frankfurt er ikke Tyskland. Og han har et poeng; for det er svært vanskelig å se ulikheten i gatene. Derimot ser vi praktbygg, skyskrapere, glass og stål som, til tross for sin gjennomsiktighet, synes å skjule desto bedre det som befinner seg bak veggene.

Når vi spør om ikke noe av den sosiale ulikheten er forbundet med innvandringen til Tyskland, som, slik vi begge vet etter å ha bodd i landet, er svært polariserende, og det i langt sterkere grad enn i Norge, er det tydelig at vi har tråkket over en grense og inn på et brannområde.

 – Jeg har ikke noe imot innvandrere, du ser jo det her i byen, det snakkes alle språk. Barna i barnehagen bryr seg ikke om religion, du ser svarte og hvite, gule, ja, alle farger, de leker sammen, men nå, i de siste årene, har vi sett en endring. Det pleide ikke å være sånn i Frankfurt før, men med disse flyktningene, hvorav mange ikke engang er flyktninger, har vi sett en endring. I USA anses Tyskland som terrorutsatt, de advarer mot å reise hit. Folk kommer ikke lenger. Mine jødiske venner vurderer å emigrere til Israel, de føler seg ikke trygge. Jeg mener, naboen min er muslim, det er ikke det! Han drikker mer øl enn meg! Mens disse som kommer hit, som ikke vil lære, ikke vil ta utdanning, ikke vil arbeide eller blir en del av samfunnet – de skaper problemer.

Slik fortsetter han i nesten en halvtime. Kanskje er situasjonen en ganske annen i Tyskland, som etter krisetoppen i 2015 åpnet dørene for å hjelpe så mange som mulig. Men jeg kommer ikke unna tanken på at det er liberalismens klagesang vi hører sunget. Gang på gang betoner Jens Peter at han ikke har noe imot innvandrere – så lenge de er forholdsvis like ham selv, bærer de samme verdiene, kommer fra den samme klassen, har like muligheter.

*

Forskjellen på Frankfurt og Freiburg kunne ikke vært større. Sterkest avtegner det seg i arkitekturen. Gjenoppbyggingen ser ut til å ha løpt i to ulike retninger: På den ene siden en rekonstruksjon av det ødelagte, en museal drift mot å preservere livet, som på Römerhof, Frankfurts gjenoppbygde gamleby, hvor Mikke Mus vandrer omkring, som en inkarnasjon av denne bystrategiens attraksjonsverdi; på den andre en viltvoksende nybygging, en byplanlegging som, med økonomisk oppsving, synes å ha gått fullstendig av skaftet, som om det ikke kunne gå fort nok å bli kvitt fortidens åk – noe som ikke akkurat er vanskelig å forstå. Mens vi passerer forbi inngangen til et av tårnene, hvor en nesten 20 meter lang kø av turister strekker seg, forteller guiden om den såkalte Frankfurter-Treppe, en veggbildekollasj der byens mange kulturelle og litterære navn er samlet. Adorno, Horkheimer, Marcuse, haugevis av andre jeg ikke aner hvem er. Og, sier han, Alexander Mitscherlich, en kjent psykiater og lege. I Luftkrig og litteratur skriver Sebald om ham, og om hans kone Margarete, som sammen, kun noen år etter krigsslutt, skrev om det de mente å se i befolkningen: En manglende evne til å sørge. Det var som om menneskene hadde fått skylapper, som om erfaringen av å stå ved undergangens rand ikke avleiret seg i dem på noe som helst vis; som om noe grunnleggende menneskelig forsvant i ruinene.

«Etter ødeleggelsene som motstanderne anrettet under krigen, lignet den i mellomtiden legendariske og, i et henseende, virkelig beundringsverdige tyske gjenoppbyggingen en likvidering nummer to av egen forhistorie, gjennomført i suksessive faser, og både den arbeidsinnsatsen som den krevde, og den nye, ansiktsløse virkeligheten som den skapte, lammet fra første stund enhver gjenerindring, innrettet befolkningen uten unntak på fremtiden og forpliktet den til å tie om det som var hendt med den.»[4]

Hvorfor sørge? Snarere bygde man blokker, etter hvert kanskje skyskrapere.

*

Etter et besøk i Messe, stedet der bokmessa foregår hvert år, og som (akkurat som forventa) er et svært område preget av det enorme Messeturm, et av byens høyeste bygg, og ugjennomtrengelige, arenalignende haller som, fra utsiden betraktet, kunne rommet hva som helst, tok vi u-banen videre til endestasjonen, bydelen Bockenheim, for å oppsøke Institut für Sozialforschung – Frankfurterskolens hjemstavn. Fra det småforlatte Messe-området og til området rundt instituttet, der Goethe-universitetet ligger, adskilt av 5 minutters reise, var forskjellen påfallende: Langs en svært bred, men nesten tom bilvei lå villa på villa, institusjonsbygg og universitetsbygg, alle i en forholdsvis moderne, nøytral stil, med velfriserte hager og trær. Da vi kom fram til instituttbygget – gulbrunt, i en slags sandstein, og med Institut für Sozialforschung hogget inn i steinen over inngangspartiet, var det mest påfallende områdets tilforlatelighet; at det skulle være hjem til noen av de mest radikale filosofiske tankeeksperimentene i det 20. århundre var ikke lett å forestille seg. Jeg la ansiktet mot glasset på inngangsdøra, men det var ikke mye å se; det ligna ethvert kontorlokale, alle inngangene til skolebygg man har gått gjennom i løpet av barndom, ungdom, studietid. Utenfor ble vi stående og kikke på overgangsfeltet som strakte seg tvers over den brede veien. Trafikklysene kalles her Adorno-Ampel, ettersom Theodor Adorno, instituttets kanskje mest kjente arbeider, i mange år førte en pågående kampanje for å få satt opp et overgangsfelt her, slik at studentene ikke skulle bli drept i trafikken.

Og sannelig: De funker. Når lyset blir grønt kan vi krysse veien uten å bli påkjørt.

*

Det var lenge vår intensjon å komme i kontakt med Axel Honneth, instituttets nåværende rektor, for et intervju eller en samtale om skolens betydning i Frankfurts – og i videre forstand Tysklands – historie. Imidlertid kunne han ikke møte oss, da han beklageligvis befant seg i USA, men på forsinket mailkorrespondanse fikk vi likevel stilt ham noen av spørsmålene som, etter å ha vandret rundt i byens økonomiske kjerne, syntes å trenge seg på. For eksempel: Hvordan henger det sammen at frankfurterskolen, den kritiske teoriens hjemstavn, vokste ut av en by som i første rekke er en handels- og kapitalby?

– Paradoksalt nok var det det faktum at Frankfurt var (og fortsatt er) et sentrum for handel og finans som hjalp instituttet både med å vokse fram og å utvikle en stor og langvarig innflytelse, skriver Honneth, og fortsetter: I første rekke var det i hovedsak private penger fra banker og handelsselskaper som bidro til å skape en enormt tett og levende intellektuell atmosfære i Frankfurt på 20-tallet, full av avantgarde-teatre, museer, kunstskoler og radiostasjoner åpne for å eksperimentere, utmerkede liberale aviser, forlagshus, og, ikke minst, et veldig ungt, åpent universitet hvor sosiologi og til og med psykoanalyse for første gang fikk et hjem i Tyskland.

– Det mest betydningsfulle sosiale elementet i dette pulserende intellektuelle miljøet var unge, intellektuelt nysgjerrige og venstreorienterte akademikere med jødisk bakgrunn – som Sigfried Kracauer, Leo Löwenthal, Max Horkheimer og Theodor Adorno, for å nevne noen få. Instituttet ble dessuten grunnlagt med penger fra handel. Og etter krigen var det igjen den stimulerende atmosfæren i denne finans- og handelsbyen, som evnet å tiltrekke en rik middelklasse med interesse for kunst, naturvitenskap og humaniora, som hjalp Instituttet til å komme seg på beina og å blomstre igjen. Selv i dag er vi, de ansatte ved Instituttet, ofte forbløffede og glade for å se hvor mange ikke-akademikere som deltar på våre forelesninger og offentlige arrangementer, folk fra en urban, veldig åpensinnet profesjonell elite som er typisk for Frankfurt – og som ikke eksisterer i samme grad i Berlin, Hamburg eller München.

Det synes åpenbart at Honneth har et poeng her. For tross i vår skepsis til en by som først og fremst er eksponent for handelskapitalisme, så er det, som han påpeker, nettopp innenfor disse rammene at muligheten til å tenke utenfor rammene oppstår. Eller?

*

Tross i de voldsomme arkitektoniske krumspringene Frankfurt møter den nyankomne med, er det, i ettertid, det aktive folkelivet som gjør størst inntrykk. Ikke på kjøpesentrene, på markedene, i handlegata eller foran børsen hvor de stryker finansoksens horn, men langs Main, på kveldstid, i et ennå kjølig marsvær, der grupper av mennesker stimler seg sammen langs elvebredden, som om byen på den andre siden av elva først og fremst var et sceneteppe for livet, som foregikk et annet sted.

*

Også denne byen forlater vi med toget. Sittende baklengs ser vi Frankfurt forsvinne langsomt, og idet vi kommer til utkanten åpenbares et underlig tablå: Først et tungt industriområde, gule, oransje, grønne bygg i kuleaktige former med rykende piper og skinnende rør, som raskt byttes ut av en tilsynelatende enorm gravlund, i noen sekunder strekker den seg over hele synsranden, før også denne avløses av en innhegning, hvor spredte klynger av hester står og ser etter toget idet vi passerer.

Takk til Tourismus+Congress GmbH Frankfurt am Main, Visit Freiburg, Hamburg Tourism, Tysklands nasjonale turistkontor og, aller mest, Joelle Janz, for reisestøtte.