«Plutselige, modige, uventede spørsmål». Poeten Cecilie Løveid på 70-årsdagen

«Cecilie Løveid som lyriker». Det føles alltid litt reduserende å skulle fange inn noen i en slik setningskonstruksjon. «Ludvig Holberg som historiker». «Dorothe Engelbretsdatter som oversetter». «Georg Johannesen som universitetslærer». «Amalie Skram som dramatiker». Det har selvsagt å gjøre med at man i slike setninger avgrenser og fokuserer på en begrenset del, av og til en veldig liten del, av personen man omtaler. Med Cecilie Løveid føles det dobbelt vanskelig, siden ingen helt vet hvornår hun er og eventuelt ikke er lyriker eller poet. Den første boken hun utgir som tydelig kaller seg selv «dikt», er Spilt, som kom ut i 2001. Likevel kom det allerede i 1999 ut en bok som har undertittelen «Dikt i utvalg», og som samler tekster helt tilbake fra 1972, fra debutboken Most, som jo er prosa, fra romanen Sug, og fra skuespillene Måkespisere, Vinteren revner og Balansedame og fra flere andre tekster som ikke er annonsert som «dikt». Så «Cecilie Løveid som lyriker» er kanskje også Cecilie Løveid som romanforfatter, som prosaist og som dramatiker – og omvendt? Og dermed kan kanskje alle hennes nesten førti bøker også regnes som lyrikk, og ikke bare de seks samlingene som har tittelangivelsen «dikt», fra Spilt til Vandreutstillinger i 2017? Fullt så enkelt er det ikke.

Alle som sier eller skriver noe om Løveid må tydeligvis gå en slik innledende strafferunde omkring dette spørsmålet: Hva er dette for noe? Og i den grad slike sjangeravgrensninger har noe for seg, er det kanskje mest for at vi litteraturprofessorer skal ha noe å gjøre: Bøker skal utgis, de skal anmeldes og de skal skrives inn i litteraturhistorien. Da må det ryddes og sorteres! Hvis det skal skrives en norsk lyrikkhistorie, så må man jo vite hva som er lyrikk! Kanskje er det disse komplikasjonene knyttet til Cecilie Løveids sjangerbevegelser som gjør at hun sjokkerende nok ikke er omtalt i det hele tatt i Ivar Havneviks lyrikkhistorie, som kom i 2002, med tittelen Dikt i Norge 200–2000? I så fall har vi bare fått demonstrert hvor meningsløst rigide disse sjangerdistinksjonene kan bli, og forstår at dette er noe Cecilie Løveid allerede fra starten av har vært klar over og derfor gitt blaffen i.

Men sjanger handler også om hvordan vi leser og hvordan vi tenker – med sjanger følger forventninger: Vi leser en roman og venter oss en eller annen fortelling, ja, hvis fortellingen mangler, har vi også en tendens til å prøve å skape den, dette som kalles «reading for the plot», altså å lete etter en sammenhengende historie i det vi leser, alternativt å irritere oss over fraværet av gjenkjennelig fortelling. Noen lesere opplevde dette i forbindelse med de tidlige prosabøkene hennes. Og jeg tror Cecilie Løveid har vært passe irritert selv, på noen av de tradisjonelle forestillingene om og forventningene til sjangre, at romanen skal være fortellende på en bestemt måte, at dramatikken skal vise frem handling, at lyrikken skal være stemnings- eller følelses- eller språkbildebasert. For man merker altså raskt i en Løveid-tekst at elementer fra disse tre litterære hovedsjangrene har et nokså rebelsk forhold til hvor og hvordan de skal oppføre seg: Romanene og prosatekstene er breddfulle av enkeltscener og bilder som raskt ville kalles «lyriske» eller «poetiske», mens diktene gjerne er små fortellinger som bygger opp både plot og karakterer. Skuespillene gjør alt mulig rart, inkludert det å innimellom oppføre seg som levende dikt, som maleriaktige tablåer eller som ganske konvensjonelt teater.

Men det er altså lyrikken, diktene, poesien, vi skal konsentrere oss om akkurat nå – og jeg tror vi nøyer oss med å konstatere at Løveid i sin lyrikk, altså i sine dikt, virker å være fri fra dette spørsmålet om sjangre som rir oss kritikere og litteraturforskere. Slik hun også har vært fri fra og gjerne stilt seg på tvers av trender og bevegelser: Hun har vært intens og biografisk mens andre var kjølig politiske (på 60- og 70-tallet), hun har vært myk og morsom mens andre var harde og teoretiske (på 80-tallet), hun har vært kompleks og billedsterk mens andre søkte det rene (på 90-tallet), og hun er leken og fantasirik mens andre er bekjennende (på 00-tallet) og søker til skildringer av kunstverker mens andre gjør sin poesi ukunstlet og folkelig (de siste ti årene). Jeg tror ikke dette er ikke et uttrykk for noe ønske om å være kontrær, snarere er det et utslag av at Cecilie Løveid er egen.

Som alle vet er dette en tveegget karakteristikk. Man kan være egen på en vrang måte, eller man kan være egen fordi det er det man er, fordi man er genuin, fordi man er umiskjennelig seg. Slik er Cecilie Løveids poesi: umiskjennelig, i den forstand at du nesten uten videre kan gjenkjenne den løveidske diksjon fra setning til setning, fra bilde til bilde – og i det som kanskje er det mest karakteristiske: sprangene fra det konkrete til det abstrakte, fra det hverdagslige til det fabulerende, og tilbake igjen eller videre ut i enda noe annet. Hun er en mester til å forene elementer man ikke så for seg at kunne kombineres eller ha noe med hverandre å gjøre. Og slik kan hun forvandle verden for sine lesere, som i et lite dikt fra Svartere bunader (2010) med tittelen «Å spise å spise å spise»:

Jeg vil ikke ha kjøttkaker av tovet filt

eller fiskeboller av marmor

eller pølse med kinesisk lakkarbeid

Jeg vil gneke kjøttkakene godt ned i den brune

sausen

Jeg vil gneke torsken i det smeltede smøret

med gressløk

Jeg vil sprute masse ketsjup

på den hvite sausen

og knekke middagspølsen

(Sit. etter Dikt 2001–2013, s. 226)

Allerede tittelen her antyder en dobbelthet: «å spise å spise å spise» peker i retning av en veldig sult, noe kroppslig og begjærlig – en viktig komponent i Løveids poesi, men samtidig hinter det også om en viss abstraksjon ala Getrude Steins «a rose is a rose is a rose», der ordet blir revet løs fra konteksten og ikke lenger bare «betyr». Skildringen av (forestillingen om) måltidet vandrer fra det abstrakte i fantasien om håndlagde, kunstskapte kjøttkaker, fiskeboller og pølser av filt, marmor eller lakk – til god, hverdagslig kosemiddag, ja, den slags middag alle barn og de fleste ærlige voksne elsker: kjøttkaker kneket ned i sausen osv. Men fordi fiskebollene allerede har vært av tovet filt, fisken av marmor og pølsen lakkert, så blir vi aldri helt kvitt denne følelsen av at dette måltidet også handler om kunst, eller om hvor kort avstanden mellom hverdagen og den kunstneriske skapelsen er, hvor kort distansen mellom veveren og slakteren er, hvor lite det er som skiller barnet med ketsjupflasken og kunstmaleren med tuben med oljemaling – og hvor brutal en pølsemiddag kan være når vi knekker til med kniven gjennom pølseskinnet. Vi blir også minnet om hvor befriende morsomt et dikt kan være! Og hvis vi leser videre i samme diktsamling, havner vi midt inne i en serie tekster om historiske kvinneskikkelser og deres forhold til kjøkkenet, og blir slik sett minnet på at noe så primalt som det å spise er ladd med betydning: kjønn, klasse, estetikk, kultur, nasjon osv. Så enkelt og så komplekst – så lett å lese og så lett å tenke videre med, det er et kjennetegn på Cecilie Løveids dikt.

Det er flere grunner til at man som leser ikke føler seg bundet i møte med disse diktene. En er den nevnte frie omgangen med sjangerkrav og forventninger. En annen er at man kan gjenkjenne en slik frihetsgest også ned på detaljnivå, i måten hun speiler eller skaper levende litterære former på, i måten hun puster liv inn i ordene og setningene på. I denne friheten ligger det også en generøsitet som handler om viljen til å dele, uavhengig av hvordan ting blir tatt imot, f.eks. som i første del av diktet «Ikonlotteri» fra Spilt:

Hun hadde en vogn full av ark

Hun gikk til en park og delte dem ut

Arkene var hvite

tomme

Bare ett pustet hun på

Hvisket hun til:

Jeg elsker deg

Forbipasserende stanset, gikk videre

med noe i hånden

Etter hvert spredte de seg, enten som

strømmende virvler

eller de bredte seg

som et kjempemessig delta

utover

(Sitert etter Dikt 2001–2013, s. 71)

Litt sånn er det kanskje med poesien i dag – det er et slags hemmelig lotteri. Av og til vet vi ikke engang at vi er med i loddtrekningen. Av og til vet vi ikke hva det er noen har gitt oss, eller hva vi skal gjøre med det. Av og til skjønner vi ingen ting. Og ofte insisterer vi så hardt på å forstå det at vi glemmer å kjenne etter når vi har det i hendene. Men der gjør Løveid det lettere for oss, for det er alltid noe der å hekte seg på, å ta med seg – et glimt eller et enkelt bilde, som tanken på det ene påpustede arket eller bildet av menneskemengden som brer seg ut i strømmende, elveaktige formasjoner med blanke ark i hendene.

I Cecilie Løveid har vi en dikter som tar vare på leken i litteraturen, og som har gjort det i en tid der det har blitt mindre av denslags, der det har blitt mer av en nesten ortodoks insistering på «virkelighet». Som om det er mindre virkelig å leke, å prøve ut ordenes klangmuligheter eller rekkevidden av et språkbilde, en ordassosiasjon eller en tankerekke – og som om kreativiteten er mindre sann enn den nitide selvportretteringen! Også leken er alvorlig, det vet ethvert barn. Og Cecilie Løveids dikt er da også dypt seriøse, ofte på måter som gir oss følelsen av at hun river bort lag av stivnede og fastfrosne forestillinger om et fenomen. Gang på gang i portrettdiktene, til Marie Curie, til Mette Marit, til Astrid Lindgren, til Tove Jansson, til Hulda Garborg, til Mia Berner, til mange flere, oftest kvinner – gang på gang får vi nye, egne og overraskende blikk på personer eller hendelser vi trodde vi visste noe om.

Ingen steder er denne følelsen av å se noe på en ny og nødvendig måte sterkere enn i diktet som ble skrevet etter rettssaken mot Anders Behring Breivik, og publisert i Aftenposten 8. april 2013. «Straff», som diktet heter, er et leilighetsdikt som ganske direkte går i konfrontasjon med det store nasjonale traumet, men ikke med store bokstaver eller moralsk posering. Løveid gjør det med fantasien, og treffer rent og helt tydelig, og blir så å si stående og stirre på det vanskelige uten at blikket viker. Diktet er kjent for de fleste, og vi trenger ikke lese mer enn noen få linjer før det biter seg fast med sin alternative straffeutmåling for terroristen:

Jeg er glad han fikk den straffen han fikk. Som kjent skal han leies

frem til hver eneste grav.

Han skal legge en kurv med fortid og en kurv med

fremtid på graven

Han skal ha på seg gallauniform.

Han skal i tillegg tømme oppvaskmaskinen

til alle foreldrene, gjøre sønners og døtres plikter.

Gå på fotball, gå på trening, synge i korene, han får det

travelt. Han skal spille inn en godnattsang

til hver eneste en.

(Vandreutstillinger, 2017, s. 49)

Uten å navngi og uten å datofeste øyeblikket, uten å beskrive eller nevne de groteske detaljene som har brent seg fast i oss, kaller likevel Løveid hele bildet frem igjen. Løsrevne hendelser, glimt av informasjon, individuelle tragedier og felles sorg. Dette er en umiddelbar tekst – dette som den fremkaller fremtrer så uvegerlig tydelig. Men det er likevel et dikt det er vanskelig å forholde seg til; vanskelig i den forstand at stoffet det bringer opp så fort vokser seg større enn diktet og truer med å kolonisere det. Jeg vet at det er enkelte som ikke liker det, og ganske mange som føler ubehag ved det. Det er forståelig. Men jeg har ennå ikke møtt noen som mener dette er et spekulativt dikt, slik enkelte leilighetsdikt kan være. Snarere er dette en tekst som har sin egen sak, og sin egen suverenitet intakt. «Straff» er nemlig ikke et dikt om et planlagt massemord, men et dikt om verden og om menneskene i den, det gjenoppvekker ingen, men det fremkaller for oss noe av det som er borte. Dette er også et portrettdikt, eller rettere sagt et ikke-portrett, fordi terroristen her kun er representert ved sitt fravær, ved sin skygge, ved sine ikke-handlinger. Ved fraværet av den unnskyldningen diktet både etterlyser og rekonstruerer for oss. Det er kun Løveids følsomhet og forståelse for forholdet mellom verden, språket og forestillingskraften som gjør at dette går an – å skrive straffen og det samlede nasjonale traumet over i et helt annet toneleie.

Cecilie Løveid er altså ikke med i Dikt i Norge, som det eneste lyrikkhistorieverket vårt heter. Og det er helt greit, for man kan ikke alltid forvente at det norske blikket skal fange opp det som foregår på siden av eller utenfor sentralperspektivet. Cecilie Løveid er en bergensk nasjonalskatt i den forstand at hun forvalter noe, jeg vet ikke helt hva det er, men vi kan kalle det en tone, en stemme som på samme tid er elegisk, engasjert, lekende, sint og undrende, på en måte som kan minne om andre epokegjørende bergensere, for eksempel de fire jeg nevnte innledningsvis. På samme tid er hun en viktig nasjonal dikter fordi hun hele tiden tester grensene for hva dette språket vårt kan gjøre, hvordan det kan tøyes og strekkes – eller lekes med, turnes i eller sørges med. Og sist, men ikke minst er hun noe helt eget, et eget sinn og en egen kreativ flamme som spraker og brenner like sterkt i dag som da hun som sekstenåring trådte inn i offentligheten med sine første dikt.