Innhentet av havet

Din debutroman Doggerland forteller om en stor, sakte forfallende vindfarm i Nordsjøen, hvor to menn, Gutten og Den gamle mannen, gjør reparasjoner på turbinene, med minimal kontakt med landjorda. Hvor kommer fortellinga fra?

For meg er de mest interessante fortellingene de som stammer fra sted. Jeg har alltid vært interessert i å tenke på setting ikke kun som bakgrunn eller dekorasjon for en narrativ, men som en aktiv størrelse som former karakterer, tvinger fram handling og konflikt, og etablerer regler for hvilke hendelser som kan og ikke kan forekomme.

Mine favorittforfattere er de som bruker settingene sine på denne måten. James Joyces Dublin, Annie Proulx’ Wyoming, Cormac McCarthys New Mexico og Lorrie Moores New York … disse settingene, om så urbane eller rurale, menneskeskapte eller naturlige, er like integrert i forfatternes fortellinger som enhver karakter. Jeg visste selv at om jeg noensinne skulle skrive fiksjon, så ville jeg forsøke å gjøre noe tilsvarende.

Jeg hadde ikke historien i begynnelsen, men jeg hadde et bilde av en forfallende vindfarm midt i Nordsjøen, og jeg visste at noe interessant var nødt til å skje på et sånt sted. Jeg måtte bare skrive romanen for å finne ut hva.

Kan boka leses som en allegori over den økologiske situasjonen vi befinner oss i per i dag?

Jeg tenkte egentlig ikke på den som en allegori, snarere som et forslag, eller en måte å utforske hvordan livet kan bli dersom vi fortsetter på vår nåværende bane av enormt ressursforbruk i samband med en utstrakt degradering av økologien. Så romanen responderer helt klart på disse problemene, men jeg var mer interessert i å forsøke å tenke forbi den nåværende situasjonen, å forestille meg dens virkning.

Denne tittelen, «Doggerland», hva henviser den til?

Doggerland er navnet man har gitt det landområdet som engang forband England med kontinental-Europa, før det ble oversvømt mot slutten av den forrige istiden (omkring 8000–10 000 år siden) noe som så dannet Nordsjøen og Den engelske kanal. Ved sin største utstrekning var Doggerland er utrolig fruktbart og økologisk rikholdig landskap, noe som gjorde det til sentrum for både liv og kultur i Nord-Europa i mesolittisk tid.

Romanen foregår ute på havet, i en energiproduserende farm – som faller fra hverandre. Hvorfor akkurat denne settinga?

Jeg hadde tenkt på Doggerland et par år. Så leste jeg en artikkel om digre vindfarmer som ble konstruert ute i Nordsjøen, og tenkte umiddelbart at dette var en veldig interessant setting. Jeg begynte å tenke på vindfarmer, og forestilte meg en framtid hvor mennesker kunne leve og jobbe ute på dem. Jeg innså at dersom mennesker noensinne ville leve ute på vindfarmene i Nordsjøen, så ville de være de første menneskelige beboerne av Doggerland på 8000 år – det føltes som noe det var verdt å skrive om.

Jeg ønsket å forsøke å representere denne lagdelingen av ett landskap på toppen av det andre – for å vise hvordan det samme geografiske området over tid kunne bli til to svært ulike steder. Og jeg ville at ekkoer fra dette eldgamle landskapet skulle komme til overflaten gjennom romanen – objektene den gamle mannen tråler opp er ett eksempel, de korte «dyptid»-kapitlene som spes inn i narrativet et annet.

Jeg tror en annen sterk motivasjon bare var selve bildet av vindfarmene. Disse enorme, menneskeskapte landskapene (eller havskapene) blir stadig mer presente i livene våre, spesielt om du bor nær kysten. Jeg har alltid vært interessert i «psykogeografi» – måten et steds materielle utforming, historie og geografi over tid kan danne lag, og påvirke tankene og oppførselen til dets beboere. Jeg tenkte at en forfallende vindfarm på toppen av et druknet kontinent kunne utøve interessante påvirkninger.

En hovedtråd i fortellinga er guttens forsvunne far, og, i praksis, en manglende forbindelse til fortiden. Gutten forsøker å rømme. Fra ingenting, til …?

Jeg gjorde dette tvetydig med vilje. Gutten vil «vekk» – vekk fra farmen, vekk fra selskapet, vekk fra systemet som har regjert hele hans liv. På denne måten tror jeg han kanskje speiler de følelsene mange av oss kan nære, når vi ser på hvordan det går med verden og ønsker å komme oss vekk fra det, eller tilbake til en tid da vi ikke hadde så mye å bekymre oss over.

Men jeg ønsket at tvetydigheten skulle antyde at det kanskje ikke finnes noe «vekk». Systemet gutten er fanget i er, i stor grad, et produkt av konsekvensene av klimakollaps. Hvorsomhelst ellers i verden finnes sannsynligvis de samme problemene.

Filosofen Timothy Morton sier at problemet med klimaendringer er at de ikke har noen «utside». Vi er fanget i dem, og (med unntak av enkelte menneskers villedede forsøk på å fly vekk og bosette seg på Mars) vi må finne måter å leve med og håndtere situasjonen vi er i. Dette var en av tingene jeg ønsket å formidle i romanen. Jeg liker å tenke at den er håpefull, men at håpet ikke kommer fra lovnadene om å unnslippe – det kommer fra å leve dag til dag, å reparere, å komme seg gjennom.

Tegn på økologisk (og samfunnsmessig?) kollaps innrammer fortellinga. I tillegg punkterer korte kapitler fra det du kaller dyptiden den narrative tråden. Disse forteller om naturhistoriske prosesser fra flere tusen år siden som innvirker på romanens nåtid. Er framtiden du beskriver plausibel?

På et vis håper jeg det ikke, det ville vært en temmelig blek framtid for menneskeheten … Men jeg forsøkte å gjøre den så troverdig som mulig, jeg brukte mye tid på å studere forskning gjort av klimaforskere for å få de spesifikke miljødetaljene riktig.

Fenomener som de utarmede havene og den ikke-nedbrytbare plastikken er basert på forskning gjort av marineforskere jeg har jobbet med i Plymouth. Stormenes uforutsigbarhet er basert på rapporter om at klimaendringer skaper mindre forutsigbart vær.

Vi har selvsagt ingen måte å vite nøyaktig hvordan framtiden vil bli, alt er spekulativt, så jeg forsøkte å unngå store sosiale «spådommer». Mitt største hensyn var å gjøre situasjonen på vindfarmen troverdig – å la leseren føle at denne alternative framtiden var et ekte sted. For å få til det brukte jeg mye tid på å lese tekniske manualer, jeg fant ut hva slags problemer som kunne oppstå over tid, hvilke komponenter som alltid ville gå i stykker. En av masterstudentene mine pleide å jobbe som ingeniør på en offshore-vindfarm, og han sa det føltes ekte, så jeg antar at researchen kom til nytte!

Til en viss grad ber alle forfattere av spekulativ fiksjon leserne sine om å gjøre et trossprang, om å bli med dem inn i en ny situasjon. Nøkkelen for meg, når det kommer til plausibilitet, er å sørge for at jeg skaper troverdige karakterer som responderer på situasjonen på realistisk vis.

Doggerland speiler en videre litterær strømning, en litteratur om natur og menneske, antropocen, økologiske problemer. Hva kan litteratur bringe til samtalen?

Dette er det store spørsmålet, og ett jeg konstant stiller meg selv. Jeg tror det fiksjon kan bidra med er evnen til å presentere mulige situasjoner og scenarier på en engasjerende og emosjonelt meningsfull måte.

Problemet med klimaendringer er at de skjer i et tempo som er langsomt nok til at vi kan late som om det ikke skjer enda. Advarsler om økologisk katastrofe er alltid advarsler om framtiden, og problemets størrelse er av en sånn skala at det skaper noe av en mental sperre. Hvordan kan vi begripe massive, globale, framtidige endringer som skjer på grunnlag av så tilsynelatende ubetydelige handlinger som å kjøpe en flaske vann, eller å bruke feil type tannkrem, eller å kjøre til jobb?

Jeg tror litteratur, og fiksjon spesielt, kan hjelpe oss å ramme inn disse problemene på meningsfulle måter, og å ta kreative sprang som binder sammen disse svært ulike handlingsnivåene. Å fortelle historier handler i grunn om å utforske kausalitet og endring – å vise hvordan en handling forårsaker en annen, hvordan avgjørelser gjort i fortiden fortsetter å påvirke framtiden. På denne måten har det noe til felles med prediktiv vitenskap. Vi kan tenke på romanen som en slags «modell» for utprøving av spesifikke hendelser og handlingers resultat. Forskjellen er at fiksjon kan la deg føle endringene og resultatene på en måte en vitenskapelig rapport kanskje ikke kan.

6-7/2019. 13.06.2019.