Historien til sinnet mitt

Alle følelsene har en historie, og denne historien bor i kroppen.

Da jeg hørte dette for første gang, satte det i gang ideer og bilder, om kroppen som en pyramide full av labyrintiske korridorer, der følelsene snirkler seg rundt hjørnene som fargerik (grønn? rosa?) røyk. Følelser har en virkningshistorie, og den er spekket med private assosiasjoner. Historien til kjærlighet er full av smil og hender og øyeblikk der kronologien har kollapset, frykten ligger under skygger, gleden residerer blant valper og berg- og dalbaner.

Med sinnet er det annerledes. Ikke bare fordi søsteren min er en ruvende skikkelse blant barndomsminnene, som satte på Marilyn Manson mens jeg gjorde mattelekser, eller kastet hesteklærne sine på meg (jeg er allergisk). Sinnet er annerledes også fordi det – merkelig nok – er organisert punktvis, som en dagsorden.

Sinne som politisk erfaring

I den sinte korridoren henger fotografier: For eksempel fra da jeg som psykologistudent hospiterte i et hus for ungdom med rusproblemer i Gdańsk. De mindreårige pasientene levde på tretti kroner dagen, lagde maten selv og gjorde alt vedlikeholdet i huset. De var der på tvungen behandling, etter dom i en rettssal, men sjekket selv hverandres forstørrede eller forminskede pupiller. Jeg hadde lyst til å gi dem penger. Jeg var sint på noe, men visste ikke hva, men det kunne minne om noe Kristian Bergquist hadde skrevet om noe helt annet i diktsamlingen Superlangsom[1]: «nerver seg      som en / umulig rubiks / kube // som aldri går opp» eller «hender tunge      som nøytronstjerner // en sykdom som ligner avvisning av / deg selv». Slik føltes sinnet mitt.

Senere jobbet jeg for luselønn som freelancer i den norske litteraturbransjen. Jeg hustlet, som jeg selv kalte det, og gråt hvis jeg plutselig måtte kjøpe vintersko eller reparere bilen. Jeg jobbet som pleieassistent på minimumslønn i London. Å jobbe med pasienter som kunne skade meg fysisk for sekstiseks kroner timen gjorde noe med meg. Jeg gikk i minus hver måned, jeg hadde ikke engang råd til en utekaffe. I en periode var vi underbemannet på avdelingen, noe som førte til at pasientene ble frustrerte, fordi det ikke var personale nok til å ta dem ut på tur i parken. Det oppsto farlige situasjoner, vi ble stresset. Ledelsen reagerte med å sende oss på mindfullness-kurs, men økte ikke bemanningen.

Jeg var der bare i fem måneder, en turist. Jeg måtte oppleve et utsatt yrke på egen kropp for å forstå alvoret. Jeg måtte se et økonomisk utrygt og urettferdig system på nært hold, med egne øyne, for å innse at det finnes. Jeg måtte ut av Norge og til Polen, til England, for å komme i kontakt med fattigdom og forstå hvor ekstremt mye økonomisk stress denne verden er fylt av, og hvordan det preger hverdagen til millioner, om ikke milliarder.

«Alltid ha i minnet at ingen tar i deg hvis du raser / lid med tiltalende uttrykk, med vemodet / det setter seg som en kleben, en smitte / jeg drar det sørgelige humøret over meg / jabber rundt som den håndduken jeg er» skriver Maiken Horn Bolset i Narr[2].

Politisk litteratur som sinnemestring

I den nylig utgitte Innleid og underbetalt: Undercover i et arbeidsliv uten rettigheter[3] tar journalist James Bloodworth seg jobb på et Amazon-lager, som pleieassistent for eldre i et privat firma, som telefonselger og som Uber-sjåfør. Gjennom hans øyne ser vi overvåkningen: At menneskene som sorterer dine bokpakker har på seg en GPS som måler deres fotfart og produktivitet, og at de deretter blir rangert i konkurranse med sine kolleger, med strenge tilbakemeldinger eller eventuell «frigjøring» (altså å få sparken) som konsekvens. I tillegg er lønnsutbetalingene uforutsigbare, og Amazon-arbeiderne vet ikke om de kommer til å få hele lønnen på fredag, eller bare halve, eller en brøkdel. Årsaken til dette er at lønnsutbetalingen håndteres av en underleverandør. I boken til Bloodworth ser vi hvor kort vei det er fra minimumslønnen til gata: faktisk bare en sykdom, en skade eller en stor regning unna. Hvis du er syk får du minuspoeng, i form av «sorte prikker», og hvis du er syk en hel uke er du bare en liten glipp unna «frigjøringen».

Pioneren i denne typen «deltagende observasjoner» eller gravejournalistikk er Barbara Ehrenreich, som i Kjøpt og underbetalt: Om (ikke) å klare seg i Amerika[4] fra 2003 beskriver sine erfaringer som servitør, rengjøringshjelp, pleieassistent og ekspeditør i USA på 90-tallet. Som hun selv skriver: «I alle jobbene og på alle de forskjellige stedene jeg bodde tok arbeidet alle mine krefter og mye av mitt intellekt. Jeg lekte ikke. Selv om jeg i utgangspunktet mistenkte at regnestykket med lønn og husleie jobbet mot meg, gjorde jeg en solid innsats for å lykkes.» Mange politikere ønsker å skape et bilde av en hel klasse av «NAVere» og snyltere på nederste del av samfunnets rangstige, en gjeng folk som heller vil spille dataspill enn å jobbe. Sannheten er at de fattigste i samfunnet ikke er fattige fordi de er late, men fordi jobbene deres ikke er til å leve av. De jobber seg ihjel, men det monner ikke. Arbeidet adler ikke alltid kvinnen. Du blir heller ikke rik av å jobbe døgnet rundt, ikke nødvendigvis. Mange blir syke, og samfunnet straffer dem med å gjøre dem enda fattigere.

Poeten Kaisa Aglen skriver i Kvar i kroppen sit ingenting[5]: «stein føder stein  ,  åkrane ei utømmeleg tyngd  ,  og ingen / plukkar  ,  og eg ikkje  ,  eig». Politisk litteratur er ikke sinnemestring eller følelsesregulering, det er det motsatte.

Byråkratisering av det mellommenneskelige

Jeg kan røpe at mine fem år som psykolog i norsk offentlig sektor heller ikke har avhjulpet mitt sinne. Som psykolog Jørgen Flor skriver i en kronikk er ingen av målene vi jobber med innrettet etter å faktisk gjøre folk friske eller å ferdigbehandle pasienter:

«I dagens psykiske helsevern belønnes mengden aktivitet, i betydning timer eller telefoner, fremfor innhold i eller utbytte av behandling. Det betyr at det ikke lønner seg for meg som psykolog å ferdigbehandle pasienter. Hverken jeg eller sykehuset tjener mer penger på at pasientene blir friskere. Vi tjener penger på at pasientene møter opp til konsultasjoner. Hva som blir sagt i disse konsultasjonene eller om de er virksomme, er pengemessig irrelevant.»[6]

Det første komplimentet jeg fikk av min første sjef som nyutdannet psykolog var at jeg hadde så god turn-over. Altså ikke at jeg var empatisk eller lyttende eller sterk faglig eller god til å sette riktig diagnose. Nei, det første jeg fikk høre var at jeg var veldig god til å kaste ut pasienter fra sykehusbehandling etter at de hadde fått sin rettighet oppfylt på en så minimal måte som mulig. Og årsaken til at jeg hadde så god turn-over i denne perioden, var at ventelistene var så lange (særlig den nå ulovlige uprioriterte ventelisten) at folk enten rakk å bli friske eller søkte annen hjelp i ventetiden.

Jeg ble sint da jeg forsto at systemet ikke fungerte på et minimum som pasientene kunne vært fornøyd med, og min første innskytelse var å bli møteplager. Jeg lå på krigsstien og plaget livet av mine kolleger på diverse møter og i alle fora. Jeg fatter ikke at de ikke ga meg buksevann. Etter hvert innså jeg at dette var totalt meningsløst. Helsevesenet er nemlig ikke innrettet på en demokratisk måte. En som meg hadde intet veto i den store sammenhengen, mine kritiske ord om behandlingsansvar forsvant et eller annet sted oppover blant mellomlederne.

Livsvilkår

Jeg tviler på mye, og psykologistudiene tatoverte «det spørs» overalt på den delikate hjernemassen mens jeg sov studentens rolige, teoretiske søvn. Studiene forberedte meg ikke på arbeidslivet, og i alle fall ikke på hvor dysfunksjonelt systemet jeg skulle jobbe innenfor kom til å være.

Foruten å ha begynt å nære «spesielt sterke» følelser for vår helseminister Bent Høie (et bilde av ham henger i korridoren), har de siste årene lært meg følgende: Psykisk sykdom fører til fattigdom, og fattigdom fører til psykisk sykdom. Det finnes selvfølgelig unntak, men jeg er lei av å snakke om unntakene. Det er ikke løvetannbarna og de stressede skolelysene som trenger å være fokuset hele tiden. Vi må heller snakke om folka som bor i en kommunal bolig og ikke har råd til bussen til svømmehallen. Folk som sulter seg i en uke for å ha råd til påskegodteri til barna sine. Folk som velger medisiner fremfor mat.

Jeg leser ikke litteratur for å føle meg bra, eller for at de «negative» følelsene skal forsvinne. Litteraturen er et sted man kan finne fellesskap og en bekreftelse på at våre tanker, følelser og reaksjoner ikke er unormale, og vi ikke er alene om å føle dem. I tillegg er litteratur mer, et epifenomen, objet petit a, noe sublimt og uuttømmelig som faktisk kan gi oss trøst i en virkelighet der så mye er galt. Poesi kan ofte åpne ting for meg, gi meg litt ro og en pustepause før jeg går ut i verden igjen: «inn og ut på bårer  ,  der kroppslinjene møtest  ,  eit vagt / streif av  ,  krumme ryggar ; // gå tigg ein annan stad  ,  det er ingenting vi kan  ,  lange / køar ut alle opningar // at nokon skal  ,  den lengste lina  ,  veks skinande inn / i natta»[7].

Joanna Rzadkowska (f. 1986) er psykolog, poet og oversetter. Bor i Vikersund i ukedagene, på nydelige Oppsal i helgene.