Fotball, fellesskole og forskjells-Norge

I 2016 kalte Dagens Næringsliv Audun Mortensen for «landets mest moderne forfatter», mens avisa Natt&dag ga ham status som en «Flamme forlag-posterboy». Mortensen debuterte som ung lyriker på Flamme i 2009, og har siden gitt ut ytterligere 11, nå 12, verk (!) hos dem. Når jeg ser tilbake på utgivelser, intervjuer og kunstprosjekter slår det meg at Mortensen uten tvil ser på seg selv som Forfatter og Kunster, og kanskje en hipp og fandenivoldsk sådan: Han er ikke bare en som utgir tekster, fortellinger eller aforismer, han har en plan, gjerne et konseptuell sådan. Han er en idémaker som forfølger ideene i flere kunstformer – og selv om jeg iblant er usikker på om han forsøker å faktisk delta i teoretiske og kunstneriske diskusjoner eller bare drive gjøn med oss som tror at disse diskusjonene utgjør en viktig del av samfunnet, dukker det ofte en akademisk argumentasjon opp bak prosjekter som ved første øyekast kan virke mer morsomme enn intellektuelle.

Pedagogikk og avstand

Hva så med Mortensens nyeste bok? Assistenten handler om Øyvind, som sier opp jobben sin som kulturjournalist i protest mot klikknyhetene, og heller blir ufaglært assistent på Åslia Aktivitetsskole i utkanten av Oslo. Ifølge forlaget er Assistenten en roman «om fellesskolen, fotball, Fortnite og forskjells-Norge», mens Mortensen selv har uttalt at han ønsker å skildre overgangen fra «en såkalt bullshitjobb til en såkalt drittjobb» og «beskrive en jobbhverdag og arbeidsplassens hierarki og anarki, oppturer og nedturer, drømmer og kriser, private og politiske». Mortensen vil altså undersøke arbeidets rammer og vår oppfatning av forskjellige yrker – men også spenningene og motsetningene som følger med en helt ordinær jobbhverdag.

I lesingen av romanen er det jobbhverdagen med sine gjentakelser og øyeblikk av kaos som tar mest oppmerksomhet, mens de prinsipielle linjene får lite spillerom. I ett år følger vi Øyvind i korte scener som ofte kommer uten anslag eller avslutning, og hvor navn til barn og ansatte kommer på løpende bånd uten de store introduksjonene. Kanskje er det et bevisst grep fra Mortensens side å gi innblikk i hvor uoversiktlig det kan være å kastes ut som assistent for flere hundre barneskolekids, men denne flodbølgen av navn og situasjoner er til tider utmattende, og gir meg ikke følelsen av å få ordentlig innblikk i noen av karakterene vi møter. Avstanden til hendelsene og menneskene forsterkes paradoksalt nok av at Øyvind forsøker å nærme seg dem ved å tolke og re-fortolke situasjonene han står i med pedagogspråket han har lært ved å høre på oppdragelsespodkasts.

Generelt flommer romanen over av pedagogiske formuleringer fra «Foreldrepodden», seminarledere, rektor og utviklingsleder. Her er det flust av «relasjonskompetanse», «samarbeid og deling av erfaringer», og implementering av «POKE: positiv oppførsel, kompetansehevende elevmiljø» som vil «forebygge og redusere problematferd» og gi lærere og assistenter «mer støttende reaksjonsmåter» – formuleringer som står i kontrast til det tidvis kaotiske møtet mellom elever og ansatte som skildres i romanen. Denne vekslingen er interessant om man tar den som påpekning av hvordan enkeltøyeblikk og enkeltskjebner aldri helt kan kvantifiseres og beskrives i generelle linjer, og at pedagogikkens og politikkens språk fort beskriver ideelle reaksjoner på utfordringer med ord som glatter over virkeligheten. Men samspillet mellom posisjonen på bakkenivå og de overordnede tankene treffer aldri helt tonen – og hverdagens små problemer ender opp med å ta overhånd uten at det gir oss dypere forståelse av menneskene vi treffer. Vi får side opp og side ned med problemer med å få logget på skolens iPader, elever som krangler om regler i utelek, medarbeidersamtaler, Just Dance, Alias, feil føring av overtid, samt mange passasjer om fotballspill og -quiz – men så er jo også «Hvorfor fotball er det viktigste av alle uviktige ting i livet» et av Mortensens foretrukne foredragsemner, om vi skal tro hjemmesiden hans.

Interessante tema, repetitiv roman

Det er nok realistisk at jeg i lesingen av romanen kjenner på følelsen av å ikke strekke til, av å ikke være forberedt på tross av det gjenkjennelige og gjentakende. Men jeg er usikker på om det er en god kvalitet ved en roman: Det er lite som drar meg videre i Assistenten. Kanskje finnes det ikke ekstrem progresjon i et ordinært år i et menneskes liv, men der jeg som regel finner glede i romaner som hviler i det hverdagslige, blir jeg her mest sliten, og tenker at boka er for lang og kunne trengt en redigeringsrunde til.

Dette er synd, for temaene er interessante: Hvilke yrker er det vi verdsetter, og hvilke er faktisk essensielle? Hvem er arbeiderklassen av i dag? Hva har teknologien og samfunnsutviklingen gjort med journalistikken, med skolen? Hvordan er det vi snakker om denne utviklingen og utfordringene som følger, og reflekterer det virkeligheten? Og ikke minst: Finnes enhetsskolen og like muligheter på tvers av geografi og bakgrunn?

Klasse og geografi i enkeltindivider

Åslia er en skole hvor 90 prosent av elevene har fremmedspråklig bakgrunn, og også assistentene vi møter i romanen representerer det mangfoldet for eksempel kulturbransjen etterstreber å oppnå. I flere av romanens små passasjer står språkutveksling eller -læring på agendaen, og ved flere anledninger diskuterer de ansatte hvilke muligheter som følger ved å flytte til, eller jobb i, andre områder. Likevel er det først i bokas mer essayistiske deler, som klarer å løfte menneskene og situasjonene vi har møtt opp i uttalte diskusjoner om forskjells-Norge og fellesskolen, om geografi og ulikhet, jeg virkelig føler at Mortensen treffer.

Nå kan det argumenteres for at disse passasjene ikke ville hatt like stor tyngde uten myriaden av enkeltmennesker og -situasjoner som allerede er presentert, men jeg tror det hadde vært mye å vinne på å balansere nivåene ytterligere. Når Mortensen for eksempel lar Øyvind funderer over hvilke barn som kan ende med å flytte vekk, som kanskje «fortjener bedre», møter vi formuleringer med brodd. Her kommenterer han hvordan system som er bygd over lange linjer og velklingende språk kan svikte for enkeltmennesker. Øyvind ser for seg at en av elevene begynner på universitetet, men likevel ikke passer helt inn, ikke tar like selvfølgelig plass som alle andre:

«Hun vil observere hvordan de bærer med seg en selvsagt rett til å bli sett og tatt hensyn til. […] Like muligheter for alle, har hun hørt. Og at utdanningssystemet skulle utjevne klasseskillene. Jo mer sosial mobilitet, desto mer rettferdig er samfunnet, har hun lært. På skolen. Men når hun leser utenfor pensumet til det hun måtte studere, vil hun oppdage at pådriverne for sosial mobilitet er mer opptatt av at renholderens datter i teorien skal bli lege, enn å sikre trygghet og verdighet i alle yrker, også de på bunnen av status- og lønnspyramiden. Hun vil lure på hvorfor noen mener at vi kan utdanne oss til mindre klasseforskjeller. […] Men hadde hun trodd at det gikk an å hamstre muligheter, gjennom generasjoner, og samtidig mene at alle har like muligheter?»

Slike passasjer sparker på en måte som treffer både i empatien og politikken, og kunne gitt tyngde til de små samtalene og observasjonene vi har blitt presentert for. Likevel forblir observasjonene og menneskene vi møter i bokas hverdag i stor grad stående som sjablonger som ikke finner sin plass i en større enhet. Dette gjør at jeg skulle ønske Flamme hadde tatt seg tid til å røkte fram sammenhengene mellom bokens linjer og dens enkeltdeler. Da ville vi kanskje hatt et flammende innlegg i debatten om utdanning og forskjells-Norge, som også var skikkelig god litteratur.

Hanna Malene Lindberg (f. 1991) er litteraturviter, bibliotekmedarbeider og kritiker, basert i Trondheim.

BLA 5/2021.