Slektkrønikens selvtilstrekkelighet

Erlend O. Nødtvedt

Slekter

Dikt

Aschehoug

96 sider

Erlend O. Nødtvedts diktsamlinger kan ikke leses uten at den kave og åndfulle bergensken til poeten legger seg over din egen indre poesistemme, som om den rytmiske blandingen av samtidige bergenske slanguttrykk og 1800-talls bokmål bare kan uttales med denne ene stemmen. Som om det er fra dette språkdypet – dette bortgjemte dalføret et sted i Hordaland, hvor ingen har vært på hundrevis av år, før Fjorden Baby! holdt en rekke konserter der for et tiår siden – Nødtvedt kommer fra. Det er en egenartet poesi som tvinger sin stemme på deg, som vil deg noe, som insisterer på sin egen ktoniske og mytiske verdens eksistensberettigelse.

Myten har vært Nødtvedts foretrukne arbeidsmateriale fra debuten Harudes i 2008. Det har vært en leken tilnærming til Vestlandets, Hordalands og Bergens selvforståelse. Det har vært rytmisk og avantgardistisk poesi som deltar i myteskapingen, mythopoeisis. Det har alltid forundret meg i hvilken grad vestlendinger av ulike avstøpninger kan slippe unna med denne typen identitetsbygging fordi det blir sett på som en del av en motkultur. Så lenge myten, identiteten og den aggressive selvhevdelsen står mot Oslo og dermed automatisk mot makten, så er det innafor, som om bergenserne befant seg i samme undertrykte posisjon som hvilket som helst annet urfolk.

Det siste tilskuddet til denne myteproduksjonen fra Nødtvedts hånd er Slekter. Men heller enn å være en mythopoeisis, en rytmisk overflod av myter og uante kraftkilder i møtet mellom fortid og fremtid, er Slekter et relativt konservativt forsøk på å forstå hvor probanten – altså slektsforskningens studieobjekt, som i dette tilfellet er forfatteren selv – kommer fra. Heller enn å skape nye myter, nye måter å være på, tenke på, føle på, forblir Slekter en undersøkelse av det trygge, sivile (servile?) grunnfjellet for våre offentlige og personlige liv, som vi til vanlig referer til som jeget.

Eksperimenterende inderlighet

I likhet med Nødtvedts tidligere diktsamlinger er også Slekter preget av en viss formeksperimentering. Et aktivt forhold til typografi slås fast allerede på første side, hvor tre ord får fylle hele siden: «(epicedium) / stjerne / kors». Denne eksperimenteringsviljen befestes i bokens «postludium», som består av 20 dikt formet som urner og begre. Dette er ikke noe nytt for Nødtvedt. Det som derimot slår meg som nytt er den mer ettertenksomme rytmen – en rytme som, i motsetning til tidligere diktbøkers, tar seg selv seriøst. Mens poeten i Trollsuiten kunne knekke til med rimbefengte, alliterasjonstunge og lekne vers, ber diktene i Slekter deg tenke etter, som om de hele tiden har noe riktig og viktig å fortelle deg. Ta for eksempel diktsamlingens første dikt, som oser av viktighet:

«mennesketrinnet i trappen / preger seg inn i treverket / steget hviler der i netter og år / dette er de forsvunnes / plutselige knirk / dette er den etterlattes / plutselige knaken».

Her formuleres samlingens sentrale tese – det intime og umiddelbare forholdet mellom nåtid, fortid og fremtid, gjennom slektens molekylære og historiske vandring – som kommer til uttrykk i sammenfallet mellom lyden av den forsvunne og lyden av den etterlatte i trappen. Som en introduksjon til diktsamlingens prosjekt fungerer det fint, men denne poetiske tenkingen vi her blir lovet følges sjelden opp de neste 90 sidene; i likhet med dette første diktet forblir billedbruken relativt enkel.

Poetisk dysfori

Nødtvedts fikse ideer, som denne diktsamlingen også har flust av, krasjer voldsomt med den poetiske tonens seriøsitet. Når diktene ber meg om å ta dem seriøst, for deretter å servere meg side opp og side ned med konseptpoesi, blir jeg ikke bare forvirret, jeg blir også lettere irritert. Boken har, for å låne et uttrykk fra filmkritikken, et toneproblem. Noe som resulterer i denne typen spørsmål: Gjør han narr av leseren? av den patostunge samtidspoesien? av sin egen slektsforskning? eller mener han at jeg skal lese tre sider med variasjoner over ordet «tippoldemor» som om det ikke er et konseptuelt påfunn, men noe poetisk som kan fortelle meg noe viktig om livet og menneskeheten?

I diktsamlingens siste del, kalt «Urnelunden», skrevet i møte med Thomas Brownes Hydriothapia – en meditasjon over begravelsesritualer – blir denne bokens identitetskrise ekstra tydelig. Her blir patosen skrudd til enda et par hakk, men heller enn å virke plumpt og pompøst, slik det kan virke andre steder, evner disse urneformede diktene å bære sin egen følelse, de pirrer meg til å føle og tenke, slik de lover. Dermed blir det tydelig at det ikke er den avdempede og beherskede poetiske tonen som i seg selv er problemet, men det at diktsamlingen ikke klarer å bestemme seg for hva den skal være.

Der Nødtvedts tidligere diktsamlinger har operert i en eksplosiv og fruktbar vekselvirkning mellom ironi og inderlighet, makter ikke Slekter å balansere på denne vinglete linen. Snarere virker både humoren og de inderlige og intime henvendelsene til fortiden og leseren forkludret og tåkelagt av diktenes behov for å bli tatt som stor poesi. De morsomme påfunnene og de smått snedige vendingene drukner i en tåkeheim av store og viktige budskap.

Narcissus-symptomet

Både Harudes og Bergens Beskrivelse taler med tydelige jeg, men makter likevel å peke utover seg selv; med vill iver og ungdommelig overmot graver de i fortiden og det underjordiske for å finne nye myter og fortellinger å bygge et vi på. I Slekter, hvor jeget like gjerne heter Ola Hollekim eller Simon Rimbareid som Erlend O. Nødtvedt, er denne bevegelsen motsatt: Til tross for villigheten til å identifisere seg med slektens eldste og fjerneste medlemmer, virker diktene ute av stand til å gjenkjenne annet enn sitt eget jeg. Diktene insisterer på sin universalitet, men faller hele tiden tilbake på sitt eget utgangspunkt, sin egen taleposisjon:

«Appellone Rebekka / skal jeg prøve å fastholde et menneske / som jorden selv ikke klarte å fastholde / så lett de slettet din grav / du som var mor / som fikk sønn / som fikk datter / som fikk datter / som fikk datter / som fikk sønn / er jeg del av din udødelighet på jorden / er probanten en del av din varighet».

Blikket som vender seg bakover mot sitt eget opphav, forblir ofte hvilende ved seg selv, noe som også anerkjennes et stykke ut i diktsamlingen:

«som ledd i det komiske forsøk / på å etablere min opphavsmyte / slikker jeg på en pinne og sender spyttet til USA […] / ut fra trommelen kommer remsene […] / og svaret på hvor mange prosent av mitt dna / som kommer direkte fra Narkissos».

En diktsamling hvis bakside prydes av Nødtvedts eget ansikt lagt i alvorlige folder, med lorgnett, i duse «gammeldagse» farger, har selvfølgelig en viss ironi overfor sitt eget narsissistiske prosjekt. På den måten har diktsamlingen mer til felles med sin egen tid enn den kanskje vil innrømme: Som gudsforlatte narsissister vender vi våre slitne blikk bakover i historien, ikke for å hente energi til å formulere nye måter å være på, men for å få bekreftet hvem vi er. Historien er ikke et reservoar av myter og fortellinger om hvordan ting kunne vært annerledes, men en sammenhengende slekt hvis foreløpige endemål er: Meg! Alt sammen selvfølgelig glattet over med et tynt lag av postironisk tafatthet.

Et tu Nødtvedt?

Med Slekter virker det som om Nødtvedt har forsøkt å ta et famlende steg opp i den sfæren hvor poesien er noe å tenke med, hvor universelle tanker formerer seg i en voldsom fart og sannheter kan sanses i hurtige glimt mellom linjene. Men ved å rette seg mot det som ved første øyekast virker som en mer høyverdig form for poesi, forlater han den palasstormende villskapen som har gjort ham til en poet du med sikkerhet kan resitere på nachspiel, en som gir deg lyst til å leve, tenke og føle stort. Kanskje det er en nødvendig utvikling i et etter hvert «modent» forfatterskap, men foreløpig foretrekker jeg den jungianske grøftegravingen i mytenes sumper fremfor slektsforskningens mer borgerlige rytmer.

Johannes Grytnes (f. 1994) har en leieinndrivende stilling som seminarleder i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen og skriver for BLA og Vagant.

BLA 1/20.