Om det samme

Veien opp og veien ned: én og den samme.

Heraklit[i]

«Veien opp og veien ned: én og den samme.» Heraklits setning kan på en gang oppfattes som paradoksal, kontraintuitiv og truistisk – dens vanskelig lokaliserbare og pussige kraft kommer vel, da, av denne retoriske sammensetningen. I fantasien kan man stille setningen ved siden av den mer kjente og internaliserte av samme forfatter, at man ikke får stige to ganger ned i samme elv. Dette er det kjente bildet av Heraklit, ikke ulikt et foto, for eksempel av Kafka eller Beckett, det man så nær sagt hver gang disse forfatterne kom på tale gjennom epoken man tilfeldigvis bebor; nettopp epoken kunne forøvrig sies å være speil for Heraklits latter – hans disiplin – her vi står på tampen av det hele.

Bildet er omfattende – hele landskapet òg individet (eller kollektivet) i det, stigende & synkende i tid og rom – med sine knappe angivelser, almene pretensjoner, aksiomatiske form.

Heraklits elv har fått mange til å spørre om det overhodet er mulig å gå tilbake – som Søren Kierkegaard, i romanen Gjentagelsen. Om man ikke får gå to ganger ned i samme elv, kunne man også tenke seg at veien opp og ned, eller frem og tilbake, ikke var én og den samme, men to og adskilte. Min skjematiske vane tilsier det, og former på samme måte min erfaring, den at veien frem og veien tilbake er forskjellige og knapt har annen forbindelse enn kausalitet og rekkefølge, vilje og følgeriktighet: jeg vil fra A til B og tilbake – daglig, tenker neppe over forflytningen, men strekningen oppleves konsekvent forskjellig alt etter retning. Skrivebordet står på en høyde, toalettet og kjøkkenet på flaten nedenfor, to hus, opp og ned, så denne veien kjenner jeg noe til. Visuelt vil de fleste være både fortrolig med og oppmerksom på dette forholdet, høyst sannsynlig også Heraklit. Er da veien-opp-og-veien-ned en elv? Sagt på en annen måte, kommer man ikke frem når man kommer opp, ikke før man er kommet ned igjen? Eller kommer man slett ikke frem, for den saks skyld tilbake. Man går, så dør man; nesten all erfaring (og dermed ettertanke) synes å tilsi det, unntatt da denne ene, erfaringen av ens egen død. At veien opp og veien ned ikke nødvendigvis fører frem og tilbake er neppe en like vanlig, men ganske alminnelig iakttagelse; kanhende fører den nødvendigvis ikke frem og tilbake, og det kan være inneholdt i Heraklits setning.

Peter Brannens The Ends of The World isolerer og demonstrerer den enkle regel at vilkårene for liv og samfunn allerede er gitt med CO2-tettheten i atmosfæren, anført i måleenheten deler pr. million (engelsk: parts pr. million – forkortet ppm). I dag ligger denne på ca. 420 deler CO2 pr. million deler atmosfærisk luft. Brannen viser hvordan betingelsene for og dermed sammensetningen av levende individer med utvekslingen dem imellom, har skiftet gjennom de siste 450 millioner årene, med de fem kjente sammenbruddene i biosfæren – masseutryddelsene – man finner konkrete og lesbare spor av i geologiske avsetninger rundt omkring på kloden, skifter som ganske enkelt følger denne regelen, antall deler CO2 pr. million deler luft. Brannens bok er velskrevet, morsom, dramatisk, rystende og fascinerende, bevegende, eksistensielt og emosjonelt disiplinert og motivert, kort sagt et sjeldent journalistisk arbeid. Boken er ikke litterær (i annen forstand enn at den er skrevet, lesbar, språklig). Han samler inn og kombinerer den (for meg) forbløffende kunnskapsmengden som er produsert av geologer, paleontologer, meteorologer, paleoklimatologer, biologer, kjemikere & fysikere, etc. gjennom den forholdsvis korte perioden man har vært oppmerksom på dette trekket ved klimasystemet og hvordan biosfæren oscillerer mellom istid (med lite atmosfærisk CO2) og drivhus (tilsvarende mye atmosfærisk CO2). Så enkelt. Brannens bok er strengt bygget på kritisk forskning, men formet som en tradisjonell roman, dens styrende hensikt og mening gir seg først til kjenne i de siste kapitlene – vår tid, de kommende årene, patosen for menneskers virkelighet, hvilket ytterst sett vil si alt kjent og ukjent, da det handler om hendelser ingen til syvende og sist blir vitne til, en fullstendig forsvinning. Han demonstrerer at betingelsen for Heraklits setning er angitt i ppm, ikke så mye i konkret forstand – hvilket selvsagt er tilfellet – men filosofisk, eller snarere litterært og teologisk, da litteratur (og magert sett matematikk) er forutsetningen for filosofi, ikke omvendt.

Som gammel mann spaserer jeg noen kilometer daglig – vel, de fleste dager – i rolig tempo, og mer av lyst enn fordi helsen tilsier det, rundt skrivebordet. Disse turene er stort sett preget av naturlig stillhet, skjønnheten i landskapet utenfor vinduene, små og større skifter i lyset og det milde, behagelige klimaet i rommet; jeg fører også lange samtaler, med meg selv – interessante og nyttige, overraskende – inntil jeg går trett og bare vil las alene, i taushet og i stillheten som til enhver tid omgir meg – og forsåvidt alt annet, så lenge det finnes et menneske som oppfatter den. Jeg ser ofte ville dyr, eksempelvis tranen som hekker ved innsjøen her, dinosaurene som ennå holder oss med selskap etter 200 millioner år, og rådyr. Turene bruker jeg til å angre på det nedrige og onde jeg har gjort, skamme meg over min ondskap, smertene jeg påførte mennesker, de fleste av dem hadde ikke gjort meg noe ondt, bare jeg. Angringen tar ofte store deler av dagen, noen ganger hele. Under en av disse turene fikk jeg øye på Heraklits setning i boken som lå oppslått på skrivebordet, jeg så på den da jeg stanset for å hvile, i min egen leie bakke, så å si, ute av stand til å avgjøre om jeg gikk den leie opp eller ned, frem og tilbake, eller et annet sted; likefullt gikk jeg, og setningen forekom meg å være sann.

Denne vandringen reproduserer først og fremst en skrivesituasjon, som selv er såvidt flyktig at arbeidets resultat vil ligne et foto – øyeblikk som ved sin flyktighet ikke helt kan sies å ha funnet sted i annen forstand enn sporet det etterlot, bokstavene bortover linjen. Man kan lett komme til å tro at en tekst ikke kan bestemmes som tekst om den ikke har en (mulig) leser. Kanskje er det omvendt. En (mulig) leser kan ikke bestemmes i forhold til en tekst (reell e. mulig). Størrelsene tekst og leser kan ikke avgrenses mot hverandre; deres bestemmelser er helt uten berøring. Teksten her, leseren der – de hverken avgrenser, komplementerer eller realiserer hverandre. Rent pragmatisk kan forholdet mellom størrelsene skriving, lesing, snakking og tekst bestemmes som kjærlighet og/eller vold.

Kanskje blir setningens – om veien opp og veien ned – mulige, og for meg interessante, betydning tydeligere om man bruker den deskriptivt om Jesus, slik teologien forstår ham, den inkarnerte gudens henvendelse til menneskene uten unntak. Slik Heraklits to setninger lot seg legge ved siden av hverandre, kunne man legge den om veien opp og veien ned ved påskeevangeliet, pasjonshistorien, og lære noe. Man ville vel tro Norge og Saudi-Arabia er blant de mest uvirkelige nasjonalsamfunn på planeten, og i denne forstand nokså like.

Man kunne betrakte forbrenningen av fossilt karbon de siste 30 årene, med de kaotiske og rystende konsekvensene dette siden får, si de følgende 30 årene (hvilket i én forstand vil si nå, osv. i noen hundre tusen eller millioner år), som én og den samme. Man kan leke med Heraklits form: Språk og ikke-språk: ett og det samme.

Dette er min, din epoke – strengt tatt den eneste som har litteratur.

Arve Kleiva (f. 1960). Forfatter. Siste utgivelse: Aud Olsen, Kong Oidipus (Audiatur/Gasspedal, Moss/Bergen 2012).