Slipp fortøyningen, la alt flyte

Arild Vange

høylyse dager

Dikt fortelling

Aschehoug, 2020

96 sider

For mange er Arild Vange kanskje mest kjent som gjendikter av tyskspråklige storheter som Franz Kafka og Peter Waterhouse. Noen kjenner ham nok best som musiker, mens andre igjen har stiftet kjennskap med hans språkvare og rytmebevisste poesi. Selv har jeg latt meg forføre av annerledes enn fra 2010, hvor Vange, gjennom kreativ og presis bruk av punktum og kolon, skaper en helt egen musikalitet og rytme i teksten, som nesten konstruerer en ny type språk. Dette er typisk for Vanges poesi; den lette formeksperimenteringen glir inn som en uro i den ettertenksomme poesien og gjør den annerledes. Med små dytt på ord og setninger former Vange leserens forståelse.

Den nesten umerkelige forflytningen kan på mange måter sies å være en poetikk for Vange, enten det er ordenes gradvise forskyvning i et dikt, eller forflytningen fra et språkområde til et annet i de mange gjendiktningene han har forfattet. Med responstrilogien – som nå med høylyse dager har fått sitt siste tilskudd – gjøres denne poetikken til omdreiningspunktet. improvisasjon person (2013), responsorium (2016) og høylyse dager tar alle utgangspunkt i setninger og ord skrevet av andre, henholdsvis Fernando Pessoas heteronymer, Rainer Maria Rilkes Duino-elegier, og tre diktbøker av Inger Christensen, Lys, Græs og Brev i april. De tre poetene deler med Vange hans forsøk på å utfordre jegets posisjon i litteraturen: Pessoa gjennom hans insistering på at han inneholder flere personer, Rilke ved hans utforskning av ekstasen hvor jeget mister seg selv, og Christensen som gjennom hele sitt forfatterskap søkte å reforhandle vårt ego- og antroposentriske forhold til naturen. Dette forsøket på å skrive seg ut av jeget står som en både formmessig og tematisk ledestjerne for dette prosjektet, og muligens også for hele Vanges forfatterskap.

Gjendiktningspoesi

Å si at Christensen er utgangspunktet for høylyse dager er upresist, da hennes dikt ikke bare utgjør foranledningen for en respons fra Vange, men helt konkret er gjennomgående til stede på diktsamlingens 96 sider: Første halvdel består utelukkende av oversatte Christensen-linjer, mens andre halvdel munner ut i et større tilfang av forfattere og Vanges «egne» ord. Heller enn en respons fremstår høylyse dager som tilhørende gjendiktningens domene, en gjendiktning som plasserer seg et sted midt mellom Inger Christensen og Arild Vange. Dette «mellom» synes å være gjennomgående for denne boken, hvis forunderlige sjangerbetegnelse «dikt fortelling» mest virker som et av mange forsøk på å sette både leseren og tilskuddsordningenes byråkrati ut av spill. Slik fortsetter Vanges responstrilogi å gjenta denne innsikten for oss: Jeg er ikke meg selv, jeg er et oppsamlingspunkt for tanker, steder, smerter, erindringer og gleder som tilsynelatende ikke er meg.

I møte med Christensens intime og konkrete naturbeskrivelser, som alltid henviser leseren til verdens her og nå, gir denne cut-up-teknikken nesten paradoksale resultater. Der Christensens språklige bilder formidler en nærhet mellom tingenes eksistens og ordenes påkallelse av dem, blir de i Vanges optikk merkelig abstrakte:

«en vinter frøs fuglene fast / uten kraft til å skrike / jeg tenker på et sted / der du lå med hodet mot en rot / jeg tenker på et frø i hånden din / som du bærer til minne om en fugl / vi fløy gjennom huset / se bordet der nede med kopper og ur / og støvet som la seg etter vårt møte / ingen skal dø»

Diktet fremkaller gjentatte ganger et her («se bordet der nede») og et nå («etter vårt møte»), men det gjennomføres en stadig utglidning som gjør dette her-og-nå umulig å fastholde. Forbindelsen mellom de ulike språklige bildene er også uklar, som leser vandrer man litt målløst rundt i dette ulne og tåkete landskapet av likevel konkrete bilder. Diktets mange fuglemotiver har ingen indre logikk som forbinder dem, det er fugler som fryser fast, et minne om en fugl, et «vi» som flyr gjennom huset. Hva er forbindelsen mellom disse tilsynelatende tilfeldige henvisningene til ulike former for «fugl» og hentydningene til tapt kjærlighet, tid som har gått? I forsøket på å frigjøre seg fra diktets «jeg» fravrister det seg også alle holdepunkter, den indre sammenhengen rakner.

Forsiktige dytt på dikt

Den lyse tyngden og virkeligheten som kjennetegner ordkunsten til Christensen sildrer over i høylyse dager, men ikke før den henvendelsen fra verden som rettes mot oss i hennes dikt har mistet noe av sin insisterende kraft. Heller enn Christensens stramt komponerte linjer får vi en drømmeaktig assosiasjonsrekke som viker unna forståelsen.  Overføringen fra de tre diktsamlingene Lys, Græs og Brev i april til høylyse dager blir i så måte også en abstrahering som forkludrer utsigelsesposisjonen. Hvem er det som er «vi» i dette diktet? Og hva med «du» og ikke minst «jeg»? I møte med denne praksisen et sted mellom gjendiktning og diktning oppløses diktet, det blir til sand mellom fingrene, flyter ut. høylyse dager er ambient poesi, som luft du kan puste i og vann du kan flyte på, uten at du på noe tidspunkt blir klar over at det er det du gjør. Men om diktene er et hav du så vidt kjenner rundt deg, er det dikt fulle av rytmer som rolig svinger deg som bølger hit og dit. Istedenfor tolkning: Denne drømmeaktige gyngingen.

Sett i lys av de to andre bøkene i trilogien, og Vanges forfatterskap som helhet, blir det tydelig at dette ikke er en klønete tilsmussing av klarheten i Christensens linjer, men et strategisk og bevisst angrep på diktstrukturen som holdes sammen av jeget. Christensen er Vanges medsammensvorne i å utøve dette presset mot en av diktformens grunnpilarer. Heller enn det avantgardistiske stormløpet mot Vinterpalasset, manøvrerer disse diktene varsomt, de lirker seg gradvis løs fra den tvangen de opplever seg underlagt. Vange er en ullen avantgardist, hans hyttende neve mot det borgerlige jeg er både kjærlig og utydelig, en vag invitasjon heller enn en utfordring, en gest fremført med en så åpenbar kjærlighet til både Christensens dikt og formen han arbeider i, at resultatet ikke kan annet enn å bli sympatisk.

Enda en dag på jobben

For jeg har lyst til å like høylyse dager, om ikke annet fordi det er en givende konflikt mellom Christensens konkrete poesi og den ukonkrete – ulne – bruken Vange setter setningene hennes til. Temaene som antydes i løpet av diktsamlingen, som spenner fra alderdom til muligheten for å bli en annen, kommer aldri helt til sin rett, blir aldri gitt den omsorgen de trenger for å vokse. Og selvfølgelig, det uunngåelige spørsmålet: Hvor kommer tekstens stemme fra? Det uklare opphavet gir det hele et uforpliktende preg. Om tekstens manglende kjerne frarøver meg evnen til å tro på – og dermed la meg berøre av – det linjene uttrykker, er det også nettopp her jeg opplever at det brenner: Diktene møter opp i passkontrollen, uten pass, uten ansikt, uten stemme. Jeg, ikledd politiuniform, gransker den anonyme skikkelsen som nekter å gi seg til kjenne; verken ansiktsgjenkjenning, fingeravtrykk eller nettsøk avgir noen resultater. Alt jeg har å forholde meg til er et omriss, en liten skapning bestående av ord med skiftende nasjonalitet, verken det ene eller det andre. Jeg stoler ikke på denne skikkelsen, hvordan vet jeg at det ikke er en terrorist når den ikke vil se meg inn i øynene (eller sikkerhetskameraet jeg har over hodet) og si «jeg er…»? Alle skjemaene må gi tapt i møte med disse linjene jeg opplever vil fortelle meg noe, noe om tid, noe om erindring, noe om umuligheten av å si «jeg»:

«jeg åpner neven og gir meg over / den vinterflate hjernen min svever / en traktor smeller inn i toget / fragmenter fra barndommen / flyr gjennom luften du sier / stadig måtte jeg stå skolerett / uten å vite hvorfor / måtte bli varm i andres trøyer / kjenne andres blod / pumpe gjennom kroppen»

Johannes Grytnes (f. 1994) er seminarleder i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen og skriver for BLA og Vagant.

BLA 2/20.