Han de snakker om

Det er fortsatt ikke lenge siden nyheten om Ari Behns død når boka di, Ari. Bohemen og bøkene kommer ut. Det virker som om den er skrevet av nødvendighet?

Da budskapet kom 1. juledag 2019, visste jeg at telefonen ville begynne å ringe ganske raskt. Siden jeg sjøl har vært reporter i noen tiår, er det lavere terskel for media å ringe en slik en, enn en slektning når noe så dramatisk skjer. Jeg noterte straks en tidslinje, bøkene og viktige år – og bestemte meg for å ta telefonen for å snakke om forfatterskapet. Jeg visste det ville bli stort fokus på familiemannen, vennen, svigersønnen og så videre, men noen måtte også snakke om et godt synlig og betydelig forfatterskap de siste tiårene. Da Cappelen Damm ringte 5. januar, to dager etter bisettelsen, og ville ha bok, var dette eneste mulighet: å skrive om bøkene og ikke minst alt rabalderet hans forfatterkarriere og utspill har skapt i offentligheten. 

             Hvordan har det vært å skrive boka – den første om Behns liv og forfatterskap?

Rart. Tungt på ett nivå, lett på et annet. Tungt fordi jeg straks begynte å ringe folk vi begge kjente, og siden jeg hadde en rolle der jeg ba alle fortelle, øste folk også ut sin sorg. Etter over femti lange samtaler, fikk jeg en slags reaksjon selv utpå våren, en nedtrykthet som varte gjennom hele sommeren. Samtidig var dette et oversiktlig stoff og et miljø som jeg kjente ganske godt, og fremdriften i manuset var som den skulle. Korona kom og vi har tatt den tiden vi trengte.

             En av bokas undertitler er «én versjon». Hva legger du i denne bemerkninga?

Dette er én versjon av historien om bohemen og bøkene. Det finnes så mange andre som er like gyldige og som kan bli fortalt. Dette er ingen biografi, det er viktig å understreke, men en bok om bøkene, som alle har sterke biografiske islett. Jeg er tilhenger av å lese fiksjon som fiksjon, også når et relativt ungt menneske velger å gå bort. Da jeg leste hele forfatterskapet om igjen, så jeg farene ved å føre liv og diktning sammen, men da jeg kom til Inferno (2018), ble det nesten umulig å lese den som diktning, spesielt siden det er en sjangermessig ubestemmelig bok med maleriene hans, og i kvadratisk kaffebordstørrelse som likevel insisterer på å være roman. Som en av kildene sier: Om det hadde vært kun tekst i en bok i romanformat med nøytralt cover, for eksempel slike bøker som forlaget Ellström utgir (eller en «Oktober-bok»), ville nok resepsjonen blitt en annen.

Tidlig i boka skriver du om forholdet mellom Behn og faren hans: Olav var ikke en far sønnen kunne speile seg i. Slik jeg leser deg, legger dette farstraumet grunnlag for deler av Behns persona: overkompensasjon, porøse vegger mellom fiksjon og sannhet, speiling i litteraturen, ja, at han skaper seg – både billedlig og faktisk?

Ja, det er riktig oppfattet. Far/sønn-temaet går igjen i hans forfatterskap, og det er forskjellige tilnærminger til fadermordet, det å skrive av seg sin far, bryte løs og gjøre seg fri fra fortidens lenker og plager. Så sent som i 2018 satt Ari på Skavlan og beskrev skilsmissen i 1981 og partnerbyttet i familien som «utrolig traumatisk». Det er sterke ord fra en som er vant til å omgås ord og begreper og vet hvordan de blir oppfattet, gitt hans egen posisjon. Jeg vet jo at forholdet mellom far og sønn ikke var så ramsalt i virkeligheten, men Ari brukte litteraturen på å utforske grensene og prøve å lande dette spørsmålet på forskjellige måter. Olav Bjørshol fortalte selv i minnestunden at det ikke alltid var lett å skille diktning og virkelighet i sønnens liv, og jeg påviser i boka hvordan Ari selv forstørret minner fra barndommen og brukte dem litterært, at de ble noe nær «sannheter», men det er vel ikke så unikt for en forfatter. Et begrep som «fremmedfolket» går igjen i flere bøker og noveller. «Fremmedfolket» var mennesker faren omga seg med gjennom Aris oppvekst, spennende voksne som ofte tok farens oppmerksomhet og kunne oppleves som en trussel for Ari.

I boka byr Aris stebror, Simon Pahle, på en forklaring på forholdet mellom Olav og Ari: Faren gjorde ikke nødvendigvis noe galt som gjorde at det kunne komme til fullt brudd mellom dem, men han etterlevde kanskje ikke de forventninger sønnen hadde.  

Jeg opplever at du leser Behns bøker i forlengelse av livet hans og omvendt – samtidig som du vegrer deg for å lese litteratur biografisk. Hva skjer i dette spennet mellom selvskapelse og autentisitet?

Dette har vært det vanskeligste av alt: å insistere på å lese ham litterært, samtidig som jeg har lest og brukt brev og annet materiale som «beviser» hvor mye av eget opplevd liv han la inn i litteraturen. Biografi ville vært umulig på det tidspunktet dette arbeidet startet, men jeg bestemte meg for at de dørene han selv åpnet til privatlivet gjennom bøker, brev, eposter og lignende, kunne bli med i fortellingen, i denne ene versjonen om Ari. Han kjente så mange folk på de forskjellige tidspunktene i livet sitt at det finnes mange versjoner om hva og hvordan han var.

Et sted skriver du at «Ari hadde aldri vært ‘passende’ eller ‘korrekt’ i noen krok av tilværelsen». Han gikk som forfatter inn for opprøret som form?

Absolutt. Vi må huske at han kom fra den klassiske litteraturen, fra romanfortellinger der alt var satt i spill, spesielt Don Quijote. Den ene mot de mange (som også er den norske tittelen på en av Hemingways tidlig oversatte bøker). Han dyrket outsiderposisjonen for det den var verd og slik han så den hos Paul Bowles, John Fante, Jack Kerouac. Og han satte seg selv i den. Første gang han hadde en fortelling på trykk, signerte han med «Ari Mikael, truckfører». Det var isolert sett riktig: Han kjørte truck på Freia, men nevnte ikke at det skjedde mens han tok fag på universitetet eller at han kom fra en familie med betydelig kulturell kapital. Foreldrene var lærere ved Steinerskolen i Moss. Stemorens far het André Bjerke (og fetteren Jens Bjørneboe). Forlegger Per Glad var inngiftet og en klippe i guttenes dannelse. Stefaren var skriftlærer ved Kunsthøyskolen. Familievennen Arne Krohn Nilsen, en mann som betød svært mye for Ari, hadde oversatt Rudolf Steiners skrifter og var en vagabond som tok en 16 år gammel Ari med til Paris for å gå opp løypa etter Henry Millers Krepsens vendekrets. Men Ari insisterte på truckfører, og han kunne veksle mellom identiteter. Når han senere også fikk identitet som forfatter og siden prinsessegemal, måtte han håndtere mye, og det ble for mye etter hvert. Som kjæresten sier i boka: Mot slutten visste han ikke hvilket bein han skulle stå på eller hvem han var.

Etter å ha lest hele forfatterskapet om igjen, forbauser det meg hvor sterk og fri han var. Han holdt ingenting tilbake, men skrev akkurat det han ville – helt uten tanke på posisjonering og hva som «sømmet seg» for Kongens svigersønn. Det står ham virkelig til ære. Han var helt fri. En pøbel og elegantiér på samme tid.  

Flere steder i boka adresserer du Behns selvmord, både i forbindelse med selvmytologisering, idoler, og hans egne bøker. Men i hvor stor grad kan vi som lesere i ettertid la hans død påvirke litteraturen?

At Ari idoliserte selvdøde forfattere og kunstnere i stor grad, er ingen hemmelighet. Han ga Sarah Kanes skuespill i gave til venner, og i tidlige år dyrket vi Hemingway så det holdt, både hans liv og verker. Men det var selvmordet i litteraturen, det var fadermordet Strindberg snakket om, og de siste årene var han opptatt av harakiri og ikke minst det langvarige selvmordsforsøket som Yukio Mishima beskrev i essayboka Sol och stål: Et halvhjertet forsøk på statskupp som endte i grufulle selvdrap. Og ikke minst Mishimas forberedelser: En sterk kropp ville føre til et sterkt, klart sinn. Det beste er om folk klarer å lese ham uten å tenke på selvmordet, men det er mye å be om: Ari selv klarte det ikke.

Ari Behns forfatterpersona er et som avviker sterkt fra ideen om «forfatteren» i Norge. Du argumenterer også i boka for at han ikke er blitt lest godt nok av kritikere, at referansegrunnlaget har vært for skrint og fokus forskjøvet. Hva er det, mener du, Behn representerer i norsk litteratur?

Alt i reise- og skrivelivet hans pekte frem mot romanen Bakgård, som kom året etter at han giftet seg med Märtha Louise, men fra da av ble han aldri anmeldt som kun forfatter. Dette var også hans forleggere obs på. Var boka god, bar det godt. Da var han forfatter. Var boka svakere, kom det alltid et påheng om hans offentlige rolle, ekteskapet og så videre og så videre. Dette gjaldt spesielt de to mellomromanene hans på Gyldendal og i mottakelsen av Inferno i 2018. Kritikere hang seg også opp i hans klesstil, oppgjør, væremåte, at han designet serviser for Magnor som het «påfugl/peacock» og at han tok opp malingen. Han var en forfattertype vi knapt hadde sett før, kanskje med unntak av Axel Jensen, og slektskapet mellom Ikaros (1957) og Bakgård er betydelig.

Han ble nok lest godt nok av kritikerne, men det er alltid en fristelse å henge på en ekstra hale, for en desk å lage en spenstig tittel, å fremheve kjendisaspektet når en bokanmeldelse publiseres. Korrelasjonen mellom levd liv og anmeldelser er godt synlig. Og det kan lære oss noe når «den neste Ari Behn» dukker opp. Ari Behn representerer en fornyelse av novellesjangeren med noveller ned til noen få linjer i kombinasjon med mer klassisk struktur og lengde.

            Sist og viktigst: Hva er det som særmerker bøkene hans? Hvor brenner det?

Særmerket hans er evnen til å slå til. Ikke bare ved å sette den første knyttneven mot leserens hode, men å dra på, finne bruddet, sette inn støtet før det går mot slutten. Ari Behn bruker ofte åpen slutt når han er på sitt beste. Og når er han på sitt beste? For meg varierer det, men Talent for lykke og Tiger i hagen har de beste novellene, og Bakgård ble tatt for hardt i sin tid. Kanskje fordi den ikke ble lest opp mot Henry Millers Krepsens vendekrets, boka som på flere vis formet Ari til å bli bohemen med bøkene?

BLA 10/20.