Hvor kommer du fra, da?

Hva for en bok er Third culture kids?

- Det er en bok som håper å portrettere det å være Third Culture Kid. Som i vår tid, simplifisert, betyr å vokse opp i en annen kultur enn den foreldrene dine opprinnelig er fra. Third Culture Kids er en bok som snakker gjennom noveller, dikt, kunst, tegneserier, anekdoter og kommentarer. Den har et mer balansert bilde av de «nye» landsmennene, som kanskje ikke føler seg så nye lenger. Intensjonen min har vært å lage et motsvar til en økende aggressiv retorikk og et ensidig negativt og generaliserende bilde av flerkulturelle, som dessverre er en stigende tendens i den vestlige verden. Boken er mange ting og har flere funksjoner. Man kan kalle den mye. Bare ikke kall den en «innvandrerbok» (jf.medier som skriver «innvandrer-roman»). Kall den heller en antologi med 28 sterke stemmer som snakker om å vokse opp mellom flere kulturer i Norge.

- Uttrykket og navnet til boka «Third Culture Kids» kommer fra sosiologen Ruth Useem som tok utgangspunkt i amerikanere som bodde i utlandet med barn. Useem beskrev dem som opplevde ulike standarder for mellommenneskelig atferd, arbeidsrelaterte normer, koder for livsstil, perspektiver og kommunikasjon for Third Culture Kids. Hun mente de erfaringene skapte en ny kulturell gruppe. Jeg er enig.

Alle tekstene introduseres med et portrett av forfatteren, i tillegg til en rekke spørsmål: Navn, sted, alder og lignende, og til slutt: «Hvor kommer du fra?». Hvorfor er det viktig å besvare hvor man kommer fra – eventuelt ikke kommer fra?

- Ja, hvorfor er det viktig? Det er det vanligste spørsmålet man får som Third Culture Kid (TCK). Noen syns det er døvt å svare på, andre syns det er helt greit – vi tar ikke stilling til hva vi syns om det, men vi vet at spørsmålet stilles ofte. Du kan for eksempel legge merke til hvordan noen bare svarer byen de er fra, andre oppgir sine foreldres etnisitet, mens andre har tatt en litt annen rute med beskrivelsen av hvor de er fra. Jeg kaster ballen tilbake til dere. Hvorfor spør man om det så ofte?

Ja, det er kanskje et litt dumt spørsmål. Men når vi nå engang snakker om det: Hvor sier du at du kommer fra?

- Jeg sier som jeg gjør i boka. Som jeg har skrevet slik, for det er ofte sånn samtalen går:

«Hvor er du fra?»

Født i Oslo, oppvokst i Larvik.

«Hvor er … navnet ditt fra?».

Det er arabisk.

«Åja, snakker du arabisk?».

Nei, jeg snakker urdu.

«men …»

Foreldrene mine er fra Pakistan.

Det er påfallende hvordan nært sagt alle bidragsyterne er vellykkede, og at de jobber med kultur. Er dette et bevisst valg?

- Jeg vet ikke helt om jeg er enig, men jeg skjønner at det er mange kulturpersonligheter. Bidragsyterne er valgt fordi de er sterke og synlige stemmer i hver sine respektive bransjer. Samtidig er det ikke alle som jobber med kultur, og ikke alle som er kjente for sin suksess. Det er flere navn vi blir kjent med gjennom boken.

- Målet med utvalget av stemmer har vært å treffe de unge. Få de til å ville plukke opp boka og lytte. Jeg lagde denne boka fordi jeg manglet mine helter representert i det offentlige bildet. Jeg har alltid følt at bildet av flerkulturell ungdom er forblitt skeiv i skyggen av noen mediesaker. Jeg ville ha en bok folk lyttet til, og har vært heldig som har fått med folk som ungdommene lytter til. Alle bidragsyterne befinner seg i en setting jeg tror kan spille en positiv rolle for leserne, som kanskje er i midten av identitetskriser i tenårene.

- For fokuset i denne boken er oppvekst – og det har vi holdt oss tro mot. Vi har basert hvert valg av bidragsyter på hvilken historie de forteller, fremfor å kun tenke på hvem de er. Historiene skal være relevante for et større bilde. For eksempel forteller Iselin Shumba en historie som er relevant for alle som har opplevd å føle seg trua på grunn av rasisme i oppveksten, og ikke bare de som også er skuespillere fra Kristiansand. Hun kunne vært en mislykket biolog istedenfor en suksessfull skuespillerinne, det hadde vært ikke spilt en rolle for det hun forteller. Et annet eksempel: Lil Halima representerer ikke bare det å være en talentfull musiker, hun representerer å vokse opp med afrikanske krøller i Bardu. Vi har ikke vært opptatt av yrker, men oppvekst. Å lage bok for meg handlet om å lage noe folk ser. Det er sånn man setter ting på dagsordenen.

Du skriver i forordet til boka at den er ment som en «håndbok for den neste generasjonen», at den skal bidra med forbilder. Hvem henvender boka seg til?

- De som vokser opp mellom kulturer, deres foreldre, deres venner, deres lærere og kjærester. Opprinnelig snakker de aller fleste av oss i boken til en 15 år gammel utgave av oss selv. Om det krever en landsby å oppdra et barn, bør hele landsbyen lese denne boken.  

- En av de første tingene jeg skriver i boka er at det er umulig å snakke for alle. Jeg håper å kunne fortsette med dette arbeidet, og i lengden ha dannet dette bildet over flere bøker. Jeg tror det flerkulturelle Norge er den minst homogene gruppa i Norge, og det er derfor ekstra vanskelig å kunne speile 100 % på alle nivåer; yrke, alder, etnisitet, oppvekst, meninger og andre faktorer som gjør oss unike. Det er mange roller, personer og narrativer som gjenstår å fortelle. Dette er ikke et endelig svar med to streker under, heller er det starten på regnestykket. Noe som igjen beviser at det per definisjon er idioti å snakke om innvandrere eller flerkulturelle i Norge som én gruppe.

Hva tenker du at boka kan bidra med?

- At den betyr noe for noen. At den gir et innblikk i å vokse opp mellom kulturer. At noen finner noen å se opp til, eller som de identifiserer seg med. At den viser mangfoldet i mangfoldet. At dette er noe jeg kan gjøre igjen og fortsette å dokumentere og dramatisere hvordan det er å vokse opp mellom kulturer i Norge.

BLA 5/19. 16.05.19