Metaforens vei

Jeg plukker ut Glass, ironi og Gud fra bokhylla, og når jeg åpner den og slår opp på diktsekvensen «Jesajas bok», begynner sidene å falle ut. Selv om det mest er originalen jeg har forholdt meg til, er også Tone Hødnebøs gjendiktning godt lest.

Som tittelen sier, skriver Carson om Gud. Og når Carson skriver om Gud, er det utprega trassig, men like fullt fullt av undring. I et stort intervju med Paris Review, sa hun at forholdet til kirka er ei historisk tilfeldighet hun ikke rår over. Dette til forskjell fra den antikke greske kulturen og litteraturen, som hun oppdaga som tenåring og siden har valgt å la prege både livet og litteraturen sin – Carson er professor i klassiske studier, gjendikter av Sapfo og mye annen gresk litteratur, i tillegg til at greske myter og helter gjerne finner veien inn i hennes egne bøker. Hun sier: «I don’t go to church with any expectation of fulfillment or illumination. I just go because I have gone, and my mother went and her mother went. A kind of thinking takes place there that doesn’t take place anywhere else.»

Når trass rettes mot Gud, er det bærer av et merkelig håp. Dette er det flust av i Bibelen, kanskje særlig i Det gamle testamentet, og kanskje enda mer særlig i Jobs bok: trøsten som finnes i å få klage, en temmelig mager trøst. Da jeg for omtrent fem år sia skulle sirkle inn et masterprosjekt, var den første planen min å skrive om litterære bearbeidelser av Jobs bok. Når jeg etter hvert forkasta dette, var det fordi bearbeidelsene – eller i alle fall det jeg fikk ut av dem – kjentes for runde. Som om Jobs fortvilelse forsvant på veien. Da jeg valgte Anne Carson i stedet, var det som et helt annet prosjekt, men i ettertid har jeg tenkt at det var fordi jeg hos henne fant en ikke avstumpa trass, fortvilelse, motstand.

Men det er altså Jesaja Carson skriver om.

Når jeg slår opp i «Jesajas bok» denne gangen, er det det som står om metaforer jeg er på jakt etter. For mye av Carsons motstand, går ut på å påpeke den språklige konstruksjonen som ligger til grunn for den kunnskapen vi kan ha om Gud. Dette har prega måten jeg tenker om tro og hvordan et troende blikk på virkeligheta ser ut, men når jeg på nytt leser den enkle linja «Jesaja valgte metaforen», blir jeg umiddelbart forbausa. Over at formuleringa er så enkel, over at det var dette som skulle sette i gang så mange tankeprosesser. Men er det ikke ofte sånn?

Også har innsikta, den enkle verselinja, så klart et omland.

Jesaja er profet, og som profet taler han til nasjonen på vegne av Gud. I Det gamle testamentet er Jesaja villig, «Se, her er jeg. Send meg!» sier han, men hos Carson er Jesaja sint, sur, tverr: «Jesaja hadde elsket Gud, og nå var kjærligheten forvandlet til smerte.» Troa har nedbrytende trekk, for Jesaja, for nasjonen. «Det er et visst menneskelig behov å ta det kjæreste man har og knuse det. / Religionen kaller dette behovet for fromhet og det knuste et offer til Gud» skriver Carson, og ikke lenge etter spør nasjonen om hvordan en veit hva som er en avgud, et ubrukelig offer? Det er da Jesaja velger seg metaforen. Som en metafor for nødvendigheta av metaforer, sier han: «Vårt liv er et camera obscura».

Et camera obscura er et enkelt hullkamera. Her slippes lyset inn i et mørkt kammer gjennom et lite hull, og på veggen overfor hullet avbildes det som finnes utafor hullet, men vridd 180 grader, så bildet både er opp-ned og omvendt høyre-venstre. Med tydelige paralleller til Platons hulelignelse, påpeker Carson at det som kommer til syne for menneskene er et bilde. Eller altså, slik jeg forstår henne: Innsikter om Gud, om tro, kan en bare finne fram til via språklige bilder, det vil si metaforer.

Å påpeke dette er å påpeke alt vi ikke veit, alt vi ikke kan vite. Det er å trekke læresetningene i tvil. Carson skriver: «Du kan holde hva som helst opp foran det hullet, sa Jesaja, og tilbe det på motsatt vegg. / Hvorfor tilbe et bilde? spurte nasjonen. / Nettopp, sa Jesaja.»

Men dette svaret, denne innsikta, er ikke nødvendigvis noen avvisning av troas relevans eller Guds eksistens. For i diktet fortsetter Gud å finnes, Jesaja og Gud treffes stadig under ei grein og snakker sammen. Heller er hullkamera-metaforen en påpekning av det innskrenka menneskeblikket, som er avhengig av nettopp metaforer. Da gjelder det å være på vakt over hvilke vi lar bestemme blikket vårt. Hvor ser vi fra? Hvor tror vi fra?

I den siste delen av diktet, lar Gud det strømme melk ut av Jesajas bryster, som trenger profeten å få kvinnekroppslige erfaringer for å nyansere bildet sitt av Gud. Dét er en pågående prosess. I Carsons original står det ikke at Jesaja valgte metaforen, nei, han velger metaforens vei: «Isaiah chose the way of metaphor». I dette ligger det prosessuelle, ei fortolkning som hele tida er underveis.

24.03.22, BLA 3/2022.