Kritikk

Når det ikke tar tak

David Foenkinos’ prisbelønte "Charlotte", er en sterk historie som ikke er helt vellykket som roman. 

Publisert digitalt

David Foenkinos 

Charlotte 

Oversatt av Agnete Øye 

Solum Forlag, 2017 – 229 sider 

Romanen Charlotte er fritt skrevet over livet til den tysk-jødiske kunstneren Charlotte Salomon, som levde i mellomkrigstidens Berlin og deretter i eksil i Sør-Frankrike før hun til slutt døde i Auschwitz, bare 26 år gammel. Salomon er hovedsakelig kjent for bildene hun malte mens hun var i eksil, den selvbiografiske serien Liv? eller Teater? (Leben? Oder Theater?). Første gang Foenkinos så disse bildene gjorde de et voldsomt inntrykk på ham, og siden har Salomons liv nærmest blitt en besettelse, forteller han i boka. I Charlotte er det Foenkinos selv som har fortellerstemmen, og drivkraften bak romanen er altså dette skjellsettende møtet.  

Bokas form er bemerkelsesverdig. Alle setningene er satt opp linje for linje, altså med linjeskift etter hvert punktum. Foenkinos forklarer slik hvorfor:  

 
Jeg prøvde å skrive denne romanen mange ganger.  

Men hvordan?  

(…) 

Hvilken form burde besettelsen min ta?  

Jeg begynte, jeg prøvde, og så ga jeg opp.  

Jeg greide ikke å skrive to sammenhengende setninger.  

Jeg følte at jeg gikk i stå ved hvert punktum.  

Umulig å komme videre.  

Det var en kroppslig sansning, en kvelningsfornemmelse.  

Jeg følte at jeg måtte skifte linje for å få puste.  

Da skjønte jeg at det var slik jeg måtte skrive. 

Dramatisk liv 
Charlotte Salomons liv var både dramatisk og tragisk. Familiehistorien var spesiell, tungt belastet med selvmord og antydet psykisk sykdom. Allerede i første setning varsles døden som en tidlig skjebne: ”Charlotte lærte å lese navnet sitt på en gravstein”. Charlotte delte navn med tanten sin, som tok livet av seg, og det er på gravsteinen hennes hun lærer å lese sitt eget navn. Senere skal moren hennes begå selvmord, og til slutt også bestemoren. Charlotte vokser opp hos faren. Som ungdom beskrives hun som ensom og ”i sin egen verden”, og Foenkinos fabulerer slik over hva denne egne verdenen innebærer:  

Dagdrømmer og poesi, antakelig.  

Men også en merkverdig blanding av vemmelse og salighet.  

Charlotte kan smile og lide på samme tid.  

Mens Charlotte vokser opp får nazismen mer og mer feste i Tyskland, og jøde-forfølgelsene begynner. Uro og redsel blir en tiltagende del av hverdagen. Det er på denne tiden Charlotte begynner å tegne, og nitten år gammel får hun, som eneste jøde, plass ved Kunstakademiet i Berlin.  

Et avgjørende punkt i livet hennes er når hun møter den intense Alfred Wolfsohn, en jødisk sanglærer hun innleder et forhold til. Han har et eget blikk for bildene hennes, og med ham får hun det motet hun trenger som jødisk kunstner. Forholdet blir heftig, og hun er dypt forelsket, men han deler ikke hennes totale hengivenhet – han er allerede forlovet. Like fullt føler hun at det er med ham hun forløses som kunstner.  

Etter hvert som Hitlers politikk strammer seg til rundt dem, blir det mer og mer risikabelt å oppholde seg i Tyskland. Charlottes far vil at hun skal dra til Sør-Frankrike, hvor besteforeldrene allerede har søkt tilflukt. Hun nekter fordi hun aller helst vil være i nærheten av Alfred, men skjønner til slutt at hun ikke har noe valg og drar. Alfreds siste ord til henne er: ”Måtte du aldri glemme at jeg tror på deg.” Tragediene forfølger henne. Mens krigen bryter ut opplever hun både overgrep fra bestefaren og at bestemoren tar sitt eget livet. Men midt oppi dette møter hun også en ny mann, Alexander, som hun blir gravid med. Og det er altså her hun begynner å male de bildene som senere skal gjøre så sterkt inntrykk på Foenkinos. ”For å overleve, må hun male sin egen historie”, skriver han. Hun rekker å male hele 769 bilder, før hun til slutt innhentes av nazismen og dør i et av Auschwitz’ gasskamre. 

Påstander og klisjeer 

Det er lett å forstå at livshistorien til Charlotte Salomon har gjort inntrykk på Foenkinos. Bokens spesielle fortellermåte evner også fint å formidle dette: Med hver setning satt som en og en linje får jeg fornemmelsen av at han har måttet ta inn historien nærmest bit for bit for å klare å hanskes med den, for at den ikke skulle bli for overveldende. Oppsettet gir også en viss dramatisk effekt i det at setningene får en egen ladning, og på det beste kommer de liksom hoggende inn etter hverandre. Likevel klarer ikke boken å gjøre så sterkt inntrykk på meg som jeg skulle ønske. Underveis i lesningen kommer jeg ikke tett nok på Charlotte som karakter, hun beskrives for ofte med en viss avstand. Som for eksempel her, når fortelleren tenker på et klassebilde han har sett av Charlotte som barn:  

Det er et urovekkende fotografi.  

Alle jentene ser rett inn i kameralinsen.  

Alle bortsett fra en.  

Charlotte har blikket vendt i en annen retning.  

Hva ser hun på? 

Det får jeg aldri vite, og det påstått urovekkende blir ikke mer enn en påstand for meg. Dersom jeg ikke tas med inn i hennes indre, må beskrivelsen inneholde noe mer for at jeg skal oppleve den som urovekkende. Et annet eksempel er et utsagn som dette: ”Hvem kan ane Charlottes fortvilelse? Hun er en ung kvinne alene med sin demon. Det hender hun byr på et smil, for å få være i fred.” Det er nettopp litt for mye dét hun får bli for meg, ”i fred” med sin demon. Begrep som for eksempel galskap mister dessuten sin tyngde når galskapen ikke gås dypere inn i: ”Hun må leve for å skape. Male for ikke å bli gal.” Men hvordan gal, hvilken galskap? Jeg opplever ikke noen potensielt truende galskap liggende under og dirre i beskrivelsene av Charlotte. Også andre beskrivelser lider tidvis av den samme svakheten, som her:  

Bestemoren er selvsagt inderlig glad i henne.  

Men det er liksom en svart kraft i kjærligheten hennes. 

Hva er denne svarte kraften, og hvordan virker den? Det gås ikke videre inn i. 

I beskrivelsene av forholdet mellom Charlotte og Alfred forstyrres jeg også av for mange klisjéfulle utsagn. Som for eksempel at ”Charlotte blir helt svimmel ved synet av ham”, eller som når et samleie beskrives slik:  

De nærmer seg allerede en sanselig salighet.  

Charlotte spenner ryggen i en bue og sier ja.  

Alfred, min elskede. 

Det skurrer også for meg når kjærligheten mellom dem stadig understrekes – for er det egentlig et reelt kjærlighetsforhold?  

Helt siden den dagen han kom inn på rommet hennes, har hun følt seg beleiret.  

Beleiret av kraften i blikket hans.  

Hun maler for ham, for å få hans anerkjennelse.  

Handler det ikke vel så mye om andre krefter – erotikk, blind forelskelse, besettelse?  

Riktignok tangerer det kjærlighet når hun føler at det er i møtet med ham det kunstneriske arbeidet hennes for første gang blir styrt av nødvendighet, men likevel synes jeg ordet blir brukt for selvsagt, for ofte og for svulstig. 

Jeg tar meg også i å savne at selve kunsten hennes, og arbeidet med den, får en større plass. Noen beskrivelser er det, men for meg blir de for få i forhold til at Liv? eller Teater? presenteres som selve utgangspunktet for romanen.  

Et løft, men for sent 

I bokas siste del skjer det imidlertid noe. Mens krigen eskalerer, Frankrike invaderes av Tyskland og flere og flere jøder blir deportert, kommer et par scener som brått gjør inntrykk. Når Foenkinos skriver om hvordan noen av kvinnene som blir vurdert som vakre nok blir sterilisert og sendt til Østfronten som prostituerte, blir krigens perverterte brutalitet påtrengende. Og når den gravide Charlotte til slutt befinner seg i en tettpakket togvogn på vei til Auschwitz, er det som om jeg kjenner et streif av mørk, isende kulde mens jeg leser: 

De begynner å få problemer med å puste, blir tørste. 

Alexander sier at hans kone er gravid. 

Da prøver de å gi henne litt rom. 

Så hun kan sette seg med ansiktet på knærne.  

Ingen kan høre henne, men hun synger innvendig. 

En tysk vuggevise fra barndommen. 

Endelig setter toget seg i bevegelse og skaper en liten luftning. 

Men for boka som helhet kommer dette for sent. Foenkinos’ historie om Charlotte Salomon klarer dessverre ikke å ta ordentlig tak i meg – litterære priser til tross.

Powered by Labrador CMS