Kritikk

Monolog for flere stemmer

I et språklig dynamisk spill mellom lys og mørke, dis og vann, konkret og abstrakt, drøm og virkelighet, avdekker Josefine Klougart lag på lag av betydning i sin nyeste roman.  

Publisert digitalt

Josefine Klougart  

New Forest  

Pelikanen forlag, 2016

700 sider 

Josefine Klougarts bok av året, New Forest, kommer ut under noe spesielle omstendigheter. Romanen gis ut samtidig i Norge og Danmark, på dansk i begge land, som starten på et samarbeid mellom norske Pelikanen og danske Gladiator forlag. De har samarbeidet om redaktørarbeidet, og omgått mange administrative kostnader i forbindelse med oversettelse og produksjon. Samtidig gir Gladiator forlag ut Bjørn Arild Erslands Store hendelser i liten skala på norsk i Danmark. Det er en så enkel og god forretningsidé, i tillegg til å være et ideologisk prosjekt for å skape en fellesskandinavisk litterær offentlighet, at det slår meg som merkelig at dette ikke allerede er en selvfølge. Når man så skal lansere et konsept som dette, er Josefine Klougart ingen dum forfatter å begynne med. Med sine syv tidligere utgivelser siden debuten i 2010, to nominasjoner til Nordisk råds litteraturpris og status som litterær superstjerne i det nordiske språkområdet, er hun allerede garantert mye spalteplass og en stor skare interesserte lesere. 

Avdekking 

New Forest utforsker Klougart spørsmål knyttet til identitet, minner og historiefortelling, tema som er sentrale også i hennes øvrige forfatterskap. Hva utelater vi og hva blir igjen når vi forteller om oss selv? Hvem er man i et forhold der man kjenner seg overkjørt, utvisket, men når det samtidig føles umulig å dra? Er det minnene som former hvem vi er og hvem andre er for oss? Og i så fall: hvem er man når den man har tilbragt hele livet sammen med ikke kjenner en igjen?  

Disse spørsmålene, sammen med utforskning av blant annet menneskers forhold til naturen og maktdynamikk og -misbruk i nære forhold, utgjør hovednerven i New Forest. Det er en roman som borer innover i en tilstand mer enn den drives frem av handlingen. Faktisk i den grad at jeg etter 700 sider er litt usikker på hva som egentlig har skjedd med hvem og hvordan de ulike historiene forholder seg til hverandre, og er fullkomment tilfreds med det.  

Grovt sett kan vi si at det er tre hovedhistorier her, om tre kvinner på tre forskjellige stadier i livet. Den ene er en forfatter i begynnelsen av trettiårene, på vei ut av et destruktivt forhold. Den andre en ung jente i et ridemiljø, som er underkastet maktdynamikken i den lille gruppen av jenter som herskes over av hestenes eier. Den tredje er en eldre kvinne som nettopp har blitt enke, og nekter å gi fra seg ektemannens døde kropp, som ligger i en kiste på stuegulvet. I tillegg kommer mange små fortellinger og myter som vever seg inn i de andre fortellingene. Etter hvert begynner historiene å lekke over i hverandre, bildene tar farge av hverandre, tankene utvider seg i og kompletteres av de andre historiene.  

De klare skillene mellom ulike personer og historier viskes mer og mer ut, og leseren blir selv trukket med i letingen etter sannhet og mening. På samme måte som karakterene i boken, blir hun stadig konfrontert med at ting ikke er slik de virket: hun finner bit etter bit av en større mening, og prøver å pusle det sammen til en helhet, uten at denne helheten noensinne går helt opp. Her finnes alltid noe skjevt, noe utflytende, noen biter som ikke passer helt sammen.  

Kollasj 

Men selv om det kan være utfordrende å holde styr på, eller snarere: å akseptere at man ikke alltid klarer å holde styr på, de ulike perspektivene og småhistoriene, har boken likevel et klart og presist språk. Heller enn vaghet, finner jeg i denne boken en form for utskiftbarhet. Alt er «som om» eller «ligesom» noe annet. Typisk for Klougarts språkføring, også i denne boken, er at hun gir oss et presist og fint bilde, som så byttes ut med et annet, like presist, men med motsatte fortegn. Jeg stopper opp ved formuleringer som denne, ganske tidlig i boken: «Kulden sidder i luften som stjerner eller bakterier» (min utheving). Det er noe tilforlatelig i sammenstillingen av disse to elementene, i hver sin ende av størrelsesskalaen, og fra to ulike sfærer, som om det er helt naturlig å tenke dem sammen. Og senere i boken blir det lagt til enda noen ledd: «mødrene sidder i luften som bakterier eller lys». Klougart lar ikke sine egne bilder være i fred, hun pirker borti dem som i en sårskorpe, hun lar dem smitte over i hverandre og kollidere med hverandre.  

Litt av poenget kan være å vise hvor usikre ordene vi bruker om verden er, hvor utskiftelige vi mennesker kan være for hverandre, hvor tilfeldig det kan virke at akkurat disse menneskene skulle bli viktige for oss. Men samtidig har det motsatte inntrykket festet seg etter endt lesing, for her finnes også en sterk følelse av nødvendighet. Det er en kollasjens estetikk: I prinsippet kan hva som helst limes inn hvor som helst, og det kan virke tilfeldig hvilke bilder og uttrykk som settes sammen. Men så snart de står der er de en del av helheten, i et nærmest uløselig forhold til det som står rundt. Slik kan «stjerner», «bakterier» og «mødre» i eksempelet over både motsi hverandre, samstemme og utvide hverandre.  

Dermed stilles spørsmålene: Er alt utskiftbart? Finnes det verdi i det midlertidige? På typisk klougartsk vis svarer hun både ja og nei på samme tid, og nettopp muligheten for at ulike sannheter kan virke samtidig, er det som gjør denne boken til et godt sted å være og tenke i.  

Forførerisk språk 

Klougart sender leseren ut i en usikker verden, der fortid og nåtid glir over i hverandre, mennesker mistenkes for å være andre enn de utgir seg for, og tåke og regn skjuler det som finnes i landskapet: «tætte gardiner af regn rullet ind foran klippernes sider. Granittblå tæpper der skød ind over hinanden som scenetæpper der i et komplekst system bevæger sig ind foran hinanden, afslører noget og skjuler andet». Her er objekter, ansikter, kropper og landskap stadig dekket helt eller delvis til, av røyk, tåke, vann, snø, en hånd.  

Bildebruken spiller på dikotomier som lys og mørke, skjult og synlig, drøm og virkelighet, natur og kultur. Det skal en god forfatter til for å turnere dette uten å gå i forenklingens eller klisjeenes fallgruver. Heldigvis er Josefine Klougart nettopp det, og hun skriver seg inn i dikotomiene på interessante måter. For eksempel er lys og mørke hos Klougart ikke bare motsetninger, men størrelser som griper inn i verden på brutalt fysiske måter: de er påler og bjelker som trenger seg inn mellom menneskene, og knivblader som skjærer kropper i stykker: «Lyset klipper hænderne af hende, lyset klipper halsen over på hende, deler hende som et insekt».  

Klougarts lyriske språk er forførende, innimellom så forførende at det er lett å la seg rive med i malstrømmen av lyriske formuleringer og aforismer, uten å studere hva som faktisk står der. Slike tekster kan man gjerne nære en sunn skepsis overfor, og det finnes passasjer i New Forest hvor forfatteren synes å bli så forført av sitt eget språk at språket er det eneste som blir igjen. Men Klougart styrer stort sett klar av dette, mye takket være den intrikate veven av betydninger, som gjør at tilsynelatende selvfølgeligheter ofte hentes opp igjen senere i romanen og snus om på eller undersøkes videre. 

New Forest er en bok det kan være utfordrende å finne feste i, og som derfor krever litt innsats i begynnelsen. Men den tålmodige leser får sin lønn i en sanselig, tenkende og velskrevet roman som setter seg i kroppen og blir der i lang tid fremover. 

Powered by Labrador CMS