«Der inne / i flammene».

Ingrid Ovedie Volden
Alt som teller
Aschehoug, 2016 — 201 sider

Gudrun Skretting
Anton og andre uhell
Aschehoug, 2016 — 251 sider

Lene Ask
Det hjelper ikke å blunke
Gyldendal, 2016 — 183 sider

Helene Guåker
Kanskje det er hjertet
Gyldendal, 2016 — 84 sider

Anders Totland
Engel i snøen
Gyldendal, 2016 — 70 sider

Veronica Salinas
OG
Cappelen Damm, 2016 — 175 sider

Hva slags litteratur skriver man for unge mennesker som er i ferd med å slutte å leke? Seks av vårens norske barne- og ungdomsbøker gir realitetsorienterte, men deprimerende svar på dette spørsmålet.
    Da den kanadiske musikkritikeren Carl Wilson i 2007 satte seg fore å undersøke hvorfor smørsangeren Céline Dion, hun med «My Heart Will Go On» og utallige andre svisker, var så umåtelig populær over hele verden, oppdaget han at Dions musikk sto i en særstilling på Jamaica. Hver gang DJ-ene der spilte Céline Dion, trakk jamaikanerne frem pistolene sine og begynte å skyte i taket i vill begeistring. Det var også en kjent sak på øya at den som passerte gjennom et ukjent boligområde burde sette opp farten hvis hen hørte Dions hits ljome fra vinduene – da befant man seg åpenbart i et ytterst farlig strøk. Da Wilsons
informant forhørte seg om bakgrunnen til dette fenomenet, fikk hun til svar at «bad man have fi play love tune fi show dat them a lova too.» Fritt oversatt: bandittene trengte kjærlighetslåter for å bevise at de også kunne være elskere.
    Gangsterne på Jamaica minner oss om at vi sjelden henvender oss til kunsten for å bekrefte det bildet omverdenen har av oss, men for å komme i kontakt med noe vi drømmer om å bli. Vi leter etter noe som angår oss, uten at vi nødvendigvis skjønner hvorfor det angår oss. Vi henvender oss til kunsten for å glemme oss selv – slik gangsterne på Jamaica prøver å glemme at de er gangstere, for heller å bli elskere. «Bad man have fi play love tune fi show dat them a lova too.» Cue Céline Dion.
    Bøkene som har betydd mye for deg glaner på deg fra bokhylla. Men også bøkene du aldri leste står der, som tafatte monumenter over den du en gang forsøkte å bli, det du lengtet etter uten å kjenne. Hvem har vel ikke higet etter bibliotekets befriende anonymitet?

Et sted der man trygt kan forsvinne
Hver gang jeg tar med barna mine til biblio-
teket, strener elleveåringen, Isak, rett bort til hylla for skrekk for ungdom, plukker med seg en god bunke grøssere og slenger seg ned på nærmeste pute, der han blir liggende i dyp konsentrasjon til jeg kremter om at det er på tide å gå hjem en time eller to senere. Men han låner dem aldri med seg hjem. Disse bøkene er for skumle å lese på senga, der alt kommer så tett på. Der leser han tryggere ting, som Rick Riordans mytologiske helteromaner. Snart skal han blir en annen, enten han vil det eller ikke.
    Åtteåringen, Anna, interesserer seg ikke like sterkt for skrekk, men hun klager stadig over det prosaiske innholdet i de mange bøkene hun får prakket på seg i skolesammenheng, og sliter med å finne bøker hun er i stand til å lese selv og som også handler om slikt hun er interessert i. Gjerne noe magisk, og helst noe spennende, helt i tråd med hennes ihuga overbevisning om at hindringer kan overstiges og alt forvandles til noe bedre – noe vi også får tydelige bevis for hver gang hun setter seg ned med et ark, en saks og en teiprull.
Annas favorittbøker er sånne som hun kan leke eller tegne, bøker som tydelig henvender seg til forestillingsevnen hennes. Resten taper i kampen mot apper og YouTube-kanaler.
    Favorittfilmen hennes er Prinsesse Mononoke,
Hayao Miyazakis innfløkte og blodige økofabel om en gutt som blir fanget mellom Jernbyens leder, fru Eboshi, som forsøker å drepe Skogens Ånd i sivilisasjonens navn, og den ville Mononoke, oppdratt blant ulver, som forsøker å myrde fru Eboshi før hun får tatt knekken på skogen. Hodene ruller. Men filmen gjør inntrykk. Da vi nylig passerte gjennom et stygt hogstfelt i skogen vi ferierer ved, utbrøt Anna bistert at skogeieren var «verre enn fru Eboshi!» Og selv om jeg tipper at hun justerer synet på skogdrift noe etter hvert som hun blir eldre, ble jeg slått av at filmen angikk henne så sterkt at den preget måten hun oppfattet virkeligheten på. Hva skal barn med kunst som ikke engang våger noe slikt?

Trange rammer
Spørsmålet er polemisk, og farget av at jeg nettopp har lest seks ferske, norske bøker for ungdom, fem romaner og et langdikt: Ingrid Ovedie Voldens Alt som teller (Aschehoug), Gudrun Skrettings Anton og andre uhell (Aschehoug), Lene Asks Det hjelper ikke å blunke (Gyldendal), Anders Totlands Engel i snøen (Gyldendal), Helene Guåkers Kanskje det er hjertet (Gyldendal) og Veronica Salinas’ OG (Cappelen Damm).
    Alle utgivelsene er allerede kritikerroste, fullt fortjent, for vi snakker om gode og gjennomarbeidede bøker fra unge, oppegående forfattere, utgitt på solide forlag. Sett under ett, slår det meg likevel hvor enige disse bøkene er om hva og hvordan litteratur for unge mennesker bør være: realitetsorientert krisebearbeiding for ungdom som har sluttet å leke. Best er disse bøkene der de skiller seg klarest fra hverandre. Kjedeligst er de der de ligner. For der skimter vi et rammeverk som virker påfallende trangt, både for litteraturen og for leseren.
    Alle bøkene handler om isolerte individer i overgangen mellom barn og voksen. De foregår på relativt små og oversiktlige steder som skildres med en viss realisme, men også en viss gammelmodighet. Mobiltelefoner dukker tidvis opp, men brukes bare til å ringe eller til nød tekste med. Nye medier finnes knapt. Man leser ukeblader, men bruker ikke iPad eller laptop, og barna interesserer seg verken for spill, musikk eller sport, Instagram, YouTube eller chat. Man sender i hvert fall ikke nakenselfies til hverandre på Snap. Gud forby.
    Hovedpersonene har som regel én nær venn av motsatt kjønn, noe som utløser en krise når vennen forelsker seg i hovedpersonen eller hovedpersonen i vennen. Men konfliktene er små, og springer sjelden ut fra hendelser utenfor hovedpersonens kontroll. Snarere springer plottet ut av hovedpersonens definerende karaktertrekk, et indre kaos som projiseres på eller spilles ut over omverdenen. Dermed blir målet for disse fortellingene en slags forsoning eller justering mellom hovedpersonen – som regel en førstepersonforteller
– og menneskene rundt. Men disse små justeringene blir presentert mytisk, som begynnelsen på en ny voksenidentitet etter en slags kosmisk katastrofe. «Verden begynner» heter første kapittel hos Volden, mens Skrettings Anton ser seg selv som månen, skapt av en enorm kollisjon i verdensrommet. Asks Lilly er «mirakeljenta» foreldrene trodde de ikke kunne få, med et hareskår som for alltid gjør henne annerledes enn røkla.
    Og selv om ikke alle har like synlige beviser for at de er annerledes slik Lilly har, bærer de alle med seg et eget Harry Potter-arr som setter dem utenfor fellesskapet, enten de lider av tvangstanker (Volden), vet at de er et «uhell» (Skretting), er syke (Totland), eller kommer fra et annet kontinent (Salinas). Bare hos Guåker finner vi en vilje til å gå inn og gjøre seg selv annerledes: hennes Vilde klipper håret kort idet hun inngår en pakt med bestevenninna Susanne.

Ei hånd å holde i
Det viktigste ideologiske trekket disse bøkene deler, til tross for enkelte brudd med retningslinjene jeg har skissert over, er en utpreget sympatisk innstilling til de snille og velmenende, men ofte forvirrede hovedpersonene sine. Dette er kjærlige portretter av barn som sliter, og sympatien lar seg lett forstå som en støtteerklæring til leserne, som jo, vet vi, befinner seg i eller er på vei inn i en vanskelig livsfase, fra en som har overlevd og blitt voksen. De er, kort sagt, trøstebøker. Symptomatisk nok tilegner debutant Ingrid Ovedie
Volden romanen sin ikke bare til «Jan Ola», men også «til deg, som bor på et lite sted hvor det bare tar et minutt å sykle fra den ene sida av sentrum til den andre, du som flyr for mye rundt eller har magiske tanker, du som dikter, danser og drømmer, og som hver kveld legger deg med en fornemmelse av at verden er større: Den er det.» (s. 7)
    Ja, verden er større, men romanen handler bare i beskjeden grad om det store der ute. I stedet handler den nettopp om folk «som bor på et lite sted hvor det bare tar et minutt å sykle fra den ene sida av sentrum til den andre… som flyr for mye rundt eller har magiske tanker.» Her er, kort sagt, intet forsøk på å gi gangsterne litt Céline Dion så de også kan føle seg som elskere. Snarere får vi gangstarap laget av pensjonerte gangstere til støtte og trøst for de unge gangsterne, som de vet at har det tøft: vennlige håndsrekninger fra den andre siden av pubertetens åpne gap.
Kontroll og kaos
Saken er god, men litteraturen blir flat. Voldens tolv år gamle forteller, Petra, er ingen Huck Finn, men en jente med tvangstanker. Hun takler ikke uorden, spyr av pi og blir svimmel av vann, men er glad i Piet Heins elegante gruk, som er «som to oddetall som blir partall når man legger dem sammen» (s. 17). Da PP-Tjenesten sender henne til svømmehallen for å lære seg å mestre frykten for det flytende, forelsker hun seg i svømmeren Thomas, som, skal det vise seg, også blir nøkkelen for å redde venninnen Melikas bror, flyktningen Javid, som har bestemt seg for å prøve å krysse den engelske kanal i håp om å nå frem til søsteren. Slik blir det våte element romanens åpning mot en større verden der ute, men mer som en påstand enn som en dynamisk prosess. En telefonsamtale er alt som skal til for å få Javid hjem, og så er alt bra. Verden kan mestres, om man omfavner det tilfeldige og uperfekte. Det kan også pi, om man bare lærer seg desimalene. Og selv om bestevennen Chris takler dårlig at Petra forelsker seg i Thomas, kan balansen gjenopprettes gjennom en selvoppofrende gest, og på siste side er de sammen alle tre. Flott at det meste går opp og Petra får sin prins, men regnestykket virker i overkant enkelt, som om forfatteren ikke helt har tatt ut svingene. At hun kan, merker man i det sikre, muntlige språket, som sitrer med en rastløs energi som peker langt utover romanens forsoningsvillige form.

Skrønas svev
Gudrun Skrettings debutroman Anton og andre uhell lener seg enda tyngre på konvensjonene. Her finner vi ikke bare en keitete gutt med et eksistensielt prosjekt – Anton sliter med å takle farens klønete avsløring av at sønnen er resultatet av et kondomuhell, noe som setter i sving en bataljon av kosmiske kaosmetaforer. Vi har også den ene, gode venninnen Ine, som, fordi hun er jente, er overlegen Anton på de aller fleste områder, og som han forelsker seg i, uten helt å vite det selv. På toppen av dette kommer et far-sønn forhold i tradisjonen etter Klaus Hagerups Markus og Diana (1994), og et hovedplott i tradisjonen etter Frida, med hjertet i hånden (1992), der barna skal prøve å fikse kjæreste til faren til Anton, alt mens Ine prøver å redde ekteskapet til foreldrene – uten å avsløre for bestevennen at det er det hun gjør.
    Jeg har skrevet kritisk om slike plott før, der snille barn må redde eller helbrede en skadet voksenverden, for byrden de legger på ungene er overveldende, og handlingsrommet deres blir lite når så mye står på spill.1 Så også her, hvor Antons prosjekt går ut på å bevise at han har livets rett, selv om han ikke var tiltenkt. Anton og andre uhell kompenserer likevel for slike dystre perspektiver ved tidvis å være hylende morsom, mye takket være forfatterens hemningsløse og befriende
barnslige omfavnelse av stereotypier, tiss, bæsj og prevensjonsmidler. Skretting viser også utsøkt timing og sans for det pinlige, og skyr aldri en god skrøne. Og nettopp skrønas svev – opp og vekk fra en traurig hverdag – gjør denne romanen lett å anbefale til unge lesere, om det da ikke blir for pinlig å gi bort en bok om kondomer til poden. Anton og andre uhell er likevel en bok der enkeltepisodene er morsommere enn både karakterene og handlingsgangen. Har vi flaks, prøver Skretting å dra enda større skrøner neste gang.

På tynn is
Lene Asks Det hjelper ikke å blunke føyer seg pent inn i rekken av bøker om sårbare unge mennesker som forelsker seg i bestekameraten, og som må justere selvbildet sitt – her forbundet med heltinnens hareskår – i løpet av fortellingen. Men hos Ask brenner teksten med en egen flamme. Skildringen av gryende, overrumplende seksualitet er presis og sterk. Asks tredjepersonforteller er intenst og sanselig til stede i alle situasjoner, personene er mange, og sikkert og nyansert beskrevet. Et knapt undertrykt raseri bærer teksten frem. Ikke bare over Lillys hareskår, som avskjærer henne fra det hun helst vil ha, men også over skadene pubertetens ubarmhjertige fremmarsj påfører oss. Dette sinnet er romanens største styrke, men mot slutten tipper det over i resignasjon. Lilly kommer neppe til å få den hun vil ha før hun senker på kravene.
    Når også denne romanen ender idyllisk med hovedpersonen og to unge gutter sammen i harmonisk vennskap – om enn på bristende is – sitter jeg igjen med inntrykket av at stormen av begjær, hormoner og for­tvilelse som forfatteren mesterlig har manet frem, nå er feid under teppet. Innsikten om at dette, tross alt, er det beste stedet i verden en kan være, om man bare konfronterer problemene sine i stedet for å stikke av, løper gjennom alle disse romanene som en rød tråd.

I stormen
Spørsmålet blir om det er slike innsikter leserne
søker i kunsten, eller om forfatterne kunne tillatt seg friere svev. Helene Guåkers Kanskje det er hjertet tar seg klart størst friheter av bøkene i bunken, gjennom langdiktformen, de mange eksplisitt seksuelle erfaringene som aldri presenteres som kriser – og innforståtte henvisninger til rusmiddelbruk og rånekultur. Guåkers Vilde løper ikke fra problemene sine, hun stormer dem i møte, og teksten stormer fandenivoldsk ved hennes side, pisker opp flammene og insisterer på at erfaringene er nødvendige, selv når de gjør vondt. Noen ganger må skiten brennes ned.
    Likevel er det kanskje verdt å nevne at de myke strekene til Inga Sætre på omslaget neppe kan forberede yngre lesere på det raset av lyst, røyk, gamle pornofilmer og knuste flasker som går gjennom denne tynne flisa av ei bok. Den er like fullt den eneste i bunken som ser for seg en åpen, uforutsigbar fremtid som ikke er mer av det samme, bare litt annerledes, men et genuint eventyr: «det er nå det er noe som hender / det er nå, det er akkurat / nå» (s. 84).

På terskelen
Mens Kanskje det er hjertet finner frihet i seksualitet og destruktiv støy, er det aseksuell stillstand i Anders Totlands Engel i snøen, om en ung gutt som befinner seg på et sykehus han neppe kommer til å forlate i live. Likevel er disse bøkene likere enn man kanskje kunne tro. Der de fleste romanene i bunken skuer mot fremtiden med kuet optimisme, undersøker Totland det befriende ved ikke å ha en fremtid å planlegge og en verden å redde, og dveler i øyeblikket mens dagene går og vennene dør stille rundt hovedpersonen, eller friskner til og fortsetter videre ut i verden. Likevel er det lengselen etter fellesskap og et normalt liv det handler om også her, hvor det normale virker uoppnåelig – og derfor nesten hellig. Nåden kommer i form av gamle venner som tropper opp utenfor vinduet til fortelleren for å synge på bursdagen hans. Når faren til slutt bærer ham ut i vårsnøen, aner vi at det snart er forbi. Men samtidig virker fremtiden åpnere her enn i de fleste andre bøkene i bunken, paradoksalt nok. For Engel i snøen tør, i det minste, å forestille seg en tilstand utenfor en trang og gjenkjennelig hverdag.

På fremmed grunn
Sterk og aseksuell isolasjon koblet med nostalgisk lengsel etter et for alltid tapt hjem kjenne-
tegner også Veronica Salinas debutroman OG, om ei ung jente som flykter fra argentinsk samfunnskrise til en ensom og trøstesløs tilværelse som au pair i Norge. Å vende tilbake til de lovløse tilstandene i Buenos Aires er knapt noe alternativ, men å finne seg til rette i et kjølig norsk samfunn er heller ikke lett. Skråblikket OG kaster på det norske samfunnet er sårt tiltrengt i vårens bokbunke, men tilnærmingen til å skrive for unge mennesker virker underlig kjent. Også her dreier det seg om å bygge en ny identitet, skritt for skritt,
etter en krise, selv om krisen her sammen-
vever politikk, identitet og språk med større eksistensielt trykk enn de fleste andre bøkene
vi har sett på. Finnes det plass til et «og» for fortelleren? En sidestilling av gammel og ny identitet? Og klarer vi å rydde plass til dette og-et?
    Det må det nesten gjøre – ellers ligger vi dårlig an, alle sammen. Kampen føres i språket, og dokumenteres i romanens rivende utvikling fra helt rudimentære setninger i åpningen («H a r  d u  d e t  b r a?») til de nyanserte, ambivalente betraktningene mot slutten av boka. Romanens episodisk-anekdotiske form gjør den kanskje ikke alltid like spennende å lese for en outsider – men det at den gjør de fleste potensielle lesere til outsidere er definitivt spennende, og det enkle språket vil trolig gjøre den nyttig i undervisning av norsk som andrespråk.

Kunsten å gi slipp
I mange av disse bøkene er det å bli voksen noe som plutselig kastes over en: Salinas’
forteller som flykter til Norge, pubertet og overrumplende begjær hos Ask, Skretting og Guåker. Frykten for – og kanskje også lengselen etter – den kommende forvandlingen hos Volden. Hos Totland venter fortelleren på en enda større forandring – døden – mens kroppsfølelsene holdes på avstand i teksten. Sorgen over en tapt barndom er allestedsnærværende, og det er vanskelig å si hvem som sørger mest, hovedpersonene eller forfatterne. Unntaket er Guåker, som aldri ser seg tilbake, og som heller ikke forsøker å huke inn yngre lesere ved å stryke dem medhårs, men skriver for dem som enten står midt i stormen eller har rukket å komme ut av den. Kanskje det er hjertet er knapt Céline Dion, men i denne gangsterhistorien finner man i det minste en følelse av at det kan være befriende deilig å gi slipp på det gamle: «men hva skal jeg med sykkel / når jeg kan sitte i et forsete / og bli bustete på håret / uten å slite meg ut» (s. 62).
    Det store paradokset – om det er det det er – blir at Guåkers tekst også er den barnsligste og mest hensynsløse i bunken, den som i minst grad er opptatt av å inngå forlik med voksenverdenens traurighet, men i stedet prøver å ta med seg ilden videre, vel vitende om at det fortsatt «er vi som er der inne / i flammene» (s. 47).