Hvis du vil vite hva masken gjør, må du ta den på

Det nærmer seg Allehelgensaften og Halloween og zodiaken står i skorpionens tegn når Gunnar Wærness kommer på besøk. Vi har, etter en e-postutveksling fra en tid tilbake, allerede blitt enige om at vi skal snakke om det siste ordet i undertittelen på hans nye bok, Å skrive er å be om for mye. Dikt og masker.

Masker, altså. Vi gir beskjed om at opptakeren er på, og beklager draget av formalitet det legger over samtalen.

–  Det er fordi … Somebody’s listening, sier Wærness.

–  Må noen lytte for at du skal kunne snakke?

–  Ja, jeg animeres, får liv, hele tiden, av dem jeg snakker med, sånn at jeg tilrettelegger det jeg sier. Det handler ikke om å tilpasse seg, det handler om å finne en bra plass i rommet å bedrive et samspill. Det er gjensidighet.

– Hvor henvender du deg når du skriver?

–  Da blir jeg henvendt til. Sånn jeg skriver nå, kommer jeg inn i en slags rytme, som rører seg på et bestemt vis. Jeg følger bare den. I begynnelsen kommer det bare nonsens, men så er det som om rasjonalitet, instinkt, lekelyst og utforskertrang rører seg sammen. Og da kommer det et slags individ ut av teksten, sånn bruker jeg å forklare det. Det er selvfølgelig mer komplekst, men det er sånn det føles. At teksten begynner å «snakke». Da forsøker jeg å ri diktet, til jeg faller av.

– Hvem er det individet?

– Under andre omstendigheter hadde man forklart det som at man fanget opp andre energier eller ånder, men jeg tror ikke det funker helt sånn. Ikke slik vi oppdrar hverandre i denne kulturen. Men det er her det begynner å bli interessant, legger Wærness til.

Gjenferd og geiter

Wærness’ forklaring på det som skjer i skrivingen, er at tanker og inntrykk projiseres ut i det menneskelige mellomrommet. Det rører seg ting her som ikke er plassert på individer, men mellom oss, og det er dette han plukker opp.

– De sosiale rommene kommuniserer jo, både med arkitektur, nærvær og fravær – og så legger været til sitt. Vi oppfatter hva folk snakker om, hvordan de rører seg, hvordan de forandrer sin adferd ettersom virkeligheten forandrer seg. Nå, på grunn av koronaen, er jo virkeligheten radikalt omkalfatret. Det største sjokket til vanligheten som jeg har sett i min tid, er dette. Nå er det 11. september hver dag. Det var en rar dag, mens nå er det rare dager hele tida. Og det vi kaller en «rar dag» tror jeg innebærer at vi plukker opp hvordan folk snakker, rører seg. Alt det her produserer språklig og estetisk respons i meg.

Ifølge Wærness er altså «den kjedelige og helt materialistiske» forklaringen på det som skjer i skrivingen, at et «individ» melder seg som en estetisk respons på udeklarert, sosialt materiale. Han legger til at det ikke utelukker et hierarki av «annethet», hvor vi til slutt snakker om å kanalisere de avdøde, og om gjenferd.

–  Jeg vil reservere meg mot å være så drastisk, forsikrer han, og legger til at det er en annen tradisjon for medier i litteraturen blant poeter i Nord-Amerika.

I norsk litterær offentlighet har imidlertid det som har vært av «medier» blitt latterliggjort. Vi leter etter eksempler, og Wærness trekker fram Gry Jannicke Jarlum, mest kjent for låta «Svake mennesker». Wærness mener hun også klinka til med det som må være «en av de feteste titlene i norsk bokheim»: Du er jeg. Jarlum hevdet også å ha blitt kidnappet av ufoer. Margit Sandemo er en annen norsk forfatter som hevdet å høre stemmer og se folk som ikke lenger levde. Et tredje navn Wærness minner om, er Ellen Einan, som sto fast på at hun ikke skrev diktene sine selv, men kanaliserte en eller flere ånder. Fritt etter hukommelsen forteller Wærness om da Jan Erik Vold intervjuet Einan for lyrikklubbens magasin:

–  Han spurte henne om hun kunne høre Tor Ulven, og om hvordan det sto til med han, ettersom han da allerede hadde da vært død i noen år. Tor Ulven skal ha svart: «Jeg er løftet».

–  Du forklarer det som skjer for deg med materielle ting i verden, men det har samme resultat, selv om en poet i en annen kultur, eller Jarlum, Sandemo og Einan her hjemme, forklarer opplevelsene sine annerledes?

– Det er samme resultat, så forklaringsbiten er egentlig det avgjørende her. Jeg opplever at i de fleste kulturer jeg har besøkt, har folk et større rom for å se mer til hva slags konsekvenser ting får. Hvis konsekvensen av at du tror du har opplevd å bli besøkt av din døde far, er at du går og skjerper deg, så er det for verdifullt til at noen piller i den opplevelsen. I Zimbabwe er de døde også forvaltere av det juridiske rommet. Hvis jeg stjeler alle dine geiter og slår deg i hjel ute på åkeren, da kommer du til å forvandles til en hevnånd. Og den kommer til å stelle det så inn i granskauen til, ikke bare for meg, men for hele familien min. Det her er juss, samvittighet og sosial intelligens at work. Folk som gjør stygge forbrytelser blir så martra av følgene det får, at familiene til slutt må samles. Geiter må byttes og kompenseringer gjøres, forhandlinger inngås, til man har skværa opp.

Wærness sier at han ved å tillate seg å være litt okkult i skrivinga, ønsker å holde mulighetsrommet for andre forklaringer enn de rent materielle åpent. Han mener det ikke bare er historien som må avkolonialiseres, men også religionshistorien, og at vi der ligger enda lenger bak.

– Det er halvgjort arbeid å kjempe for andres menneskeverd om du ikke klarer å se verdien av deres forestillingsverden. Det er for eksempel lett for mange å avfeie dette med «hevnånder» som «overtro». Men et konsept som hevnånder kan ikke gjøres til et spørsmål om å «tro på» eller «ikke tro på», slik vi oftest gjør i Norge enten vi er gjennomsekulære eller bedehusfromme.

Det er bedre om vi spør «kan det brukes, gjør det forskjell?», mener Wærness, og det er dette han forsøker å gi rom for poetisk. 

–  Gjenferdet som ekstern apparisjon, det er ikke så viktig for meg, men det finnes likevel spøkelser. Se på USA. Om ikke det er en spøkelsesdrevet katastrofe, med så mye urettferdighet og så mange ubegravde …?  

Frykt og sjimpanser

– Jeg har alltid vært livredd masker, siden jeg var liten. Masker er skremmende, og i kristendommen, når en ber velsignelsen, sier vi «Herren la sitt ansikt lyse over deg, Herren løfte sitt åsyn på deg».

– Ja, jeg er enig i at det er en avmaskerings-dogme i kristendommen. Det er noe med det nakne ansiktet som er viktig i denne kulturen, og det blir jo ikke noe bedre av den protestantiske nedstrippingsteologien, heller: Den nakne benken og det uoppvarma kirkerommet, det er liksom mer attraktivt for Gud å komme til, enn inn i et ortodokst bling-bling-kapell. Vi har beveget oss langt bort fra maskene, her i Nord-Europa. Kanskje er det den mest avmaskerte kulturen vi har. Her er maskene ofte forbundet med noe enten tåpelig eller skremmende.

Wærness bøyer seg litt fram over en veske og henter ut et lite, svart tøystykke.

– Denne er faktisk jævla nifs. Når du legger den på bordet er den ganske harmløs, men hvis jeg tar den på meg, da er den ikke harmløs.

Masken Wærness har tatt fram, brettes med myke, lette bevegelser ut foran oss på bordet. Den ser ut som en enkel finlandshette, i tynt, elastisk, svart stoff, og med fjeset til en sjimpanse trykket på. To hull er der øynene til sjimpansen ville ha vært.

–  Hvis jeg hadde kommet inn med denne på, hadde dere fått helt hetta.

Han har rett.

–  Hva skjer hvis du tar den på?

–  Det er ikke opp til meg å vite. Men nå tar jeg den på, så tester vi.

Forvandlingens apostel

Noen øyeblikk sitter vi helt stille overfor hverandre. Wærness med en maske tredd over hodet, slik at ansiktet til en vill sjimpanse ser på oss fra sofaen.

–  Det virker, det gjør det? Det får en konsekvens. Kroppsspråket ditt har endret seg drastisk.

– Ja, jeg synes dette er innmari ekkelt.

–  Greia er at det virker, det virker umiddelbart og det får en umiddelbar konsekvens. På en måte så vil jo jeg også begynne å oppføre meg på en annen måte.

Wærness vugger forsiktig, men på en litt apeaktig måte fram og tilbake der han sitter i sofaen, fremdeles med masken på, før han tar den av.

– I teateret har vi eksperimentert med hva som skjer hvis vi tillater oss å være groteske, hva det innebærer av frihet. Det er slitsomt, det er ordentlig oppoverbakke, men det gjør noe med hvordan du skriver og tenker, i farten. Jeg har stor tro på maskespillet.

Wærness viser til at det latinske ordet «personae», samme ord som vi bruker om «person», opprinnelig betyr nettopp maske. Det er med andre ord ikke nødvendigvis slik at det nakne ansiktet og masken er motsetninger.

– Det er det passet handler om. Passet er en diktsamling som konsoliderer at et ansikt og en personae er den samme, altså at ansiktet og masken sammenfaller.

– Tror du ikke på det åpne, nakne ansiktet?

– Jo, det gjør jeg. Men jeg tror at man kan ha flere, åpne, nakne ansikter. Jeg tror det er der vi eventuelt blir uenige, om det nakne ansiktets essens. For det nakne ansiktet kan brukes som en essensialistisk nullmeridian for hva menneskelighet er. Og der tror jeg det er muligheter for å skifte nullmeridian, jeg tror det går an stille seg på helt andre nakne ansikter. Hvis vi ser på hvordan vi fungerer og interagerer med folk vi kjenner, har vi utrolig mange forskjellige ansikter. Vi kan være sinte, triste, det er ikke sånn at de følelsene ligger utenpå. Det kommer innefra og former det nakne ansiktet.

– Men vi kan jo kjenne at nå er ansiktet jeg viser mer eller mindre sant, i betydningen mer eller mindre i tråd med hva jeg fanger opp av ytre ting, og hvordan jeg opplever å være i et rom, eller en samtale?

–  Ja, og så blir man ett med sin maske. Når man lever i harde, tøffe kulturer for eksempel, kan man stivne i en grimase. Når jeg ser bilder av meg selv som 20-åring, ser jeg det også. Det var black-metallens tid, ikke for meg, men følelsen. Ja, det er nakent og det er sant, men det er også foranderlig.

Wærness mener språket vårt også opererer med en del ord som vi oppfatter som bestandige, uten at det stemmer. Det er ord som «norsk» eller «nasjonen». Akkurat hva ordene betyr, forandrer seg, men over så lang tid at vi ikke har individuell kontroll på det. Det er en av grunnene, mener han, til at det foregår så mange kulturkamper i dag.

– Veldig mye av de identitetstunge fløyene i den diskusjonen er jo uforanderlighetens apostler. De vil tilbake til opprinnelsen. Både IS og mormonerne bedriver et slags cosplay for å iscenesette opprinnelsesmytene sine. De leker jo Israels tolv stammer, der ute ved Salt Lake City. Og det gjør salafistene ute i ørkenen også, de iscenesetter de første rettferdige revolusjonære hærtogene mot Mekka. De tenker at i jo større grad vi klarer å maskere oss som dem i opprinnelseshistorien, jo rettere må det bli.

– Du skriver et sted at «hvis jeg skal ta med meg et ord i graven, så er det ‘forvandling’ og ‘takk’».

– Det er mer enn 20 år siden jeg skrev det, men jeg kan nå stå for det.

– Jeg er med på det du sier om faren det innebærer å ville beskytte én identitet, ikke bare for seg selv, men på samfunnsplan.

– Ja, jeg tror du blir veldig redd av det. Og defensiv. Jeg tror det var Yuval Noah Harari som sa det, at hvis vi skal skrive bøker om kristne, så må vi se på dem når de feiler i å leve opp til idealene sine, og hvordan de dealer med det at de har feilet i å leve opp til disse idealene.

– Hva tenker du om ærlighet?

– Den ærlighet jeg bruker hos terapeuten skiller seg fra den ærlighet jeg bruker i kunsten. Opprinnelig hadde jeg en avdeling i boka som het «Fire selvbiografiske skuffelser». Det var fire dikt der jeg bare var sur, trett og lei og oppgitt. Men jeg så etter hvert at dette bare var mine egne frustrasjoner, skuffelser og manglende evner til å leve opp til hvordan jeg ønsker å være. Jeg synes ikke det er tilfredsstillende som kunst, rett og slett. Jeg synes kunsten er bedre når jeg prøver å strekke meg litt.  I kunsten er ærligheten sammensatt, flytende, hele litteraturen er en eneste stor iscenesettelse, et kontinuerlig bedrag. Jeg mener ikke at jeg skal framstille meg som bedre enn jeg er, men at jeg på ett eller annet vis må tro at disse diktene er smartere enn meg. Og for at de skal være smartere enn meg, så må de løsne fra meg. Det klarer jeg ikke med disse selvbiografiske skuffelsene.

– De forvandles ikke?

– Nei, og jeg animeres ikke av det, jeg bare faller ned i fortvilelsen og stadfester den. Så er det eneste jeg har gjort å fordoble min egen tristesse. Og man kan jo si at det er da jeg er sann og ærlig, men da vil jeg protestere.  Å skrive dikt er en aktiv handling, og står derfor i motsetning til resignasjon. Et klagedikt er allerede et halvt overvunnet problem, og dessuten har man lesere. Det blir uærlig av meg å ikke ta dette med i beregningen når jeg klager og syter. Jeg tror det finnes uendelig mange andre måter å finnes på, og likevel være sann og nærværende og avkledd – eller, jeg vet ikke helt om avkleddmetaforen stemmer for sannhet. Om den var sånn, var det mange andre situasjoner her i verden der det skulle funke å ta av seg klærne!

Behovet for å være ung og pen

Masker har ulike funksjoner i ulike kulturer, mener Wærness, i tillegg til at det er en måte å oppsøke egen angst på. Det kan handle om å belyse helt hverdagslige ting, om å vekke til live metafysiske konsepter, synliggjøre juridiske konsepter eller iscenesettelse av fortid.

–  I kulturer der man ikke samler informasjon i biblioteker, men på andre måter, kan masker være en måte å huske på. Det å ha et galleri av masker er da å ha et galleri av spesifikke roller. Det er en måte å la fortida forandre seg på, sammen med den sittende generasjonen.

–  Hvis det å spille ut roller og bruke masker er en måte å forholde seg til frykt på, hva sier det om vår avmaskerte kulur? Det er jo nok angst og frykt i lufta. Tror du det har å gjøre med at vi ikke tør å se frykten i øynene?

–  Vi prøver jo å unngå det, men sånn det er nå, gjennomtrenger frykten hele kulturen. Når vi ser Ku Klux Klan eller IS på film, ser vi jo at de er maskerte. Det er gjort for å spre frykt, samtidig som jeg ikke klarer å se noe annet enn at her er det veldig, veldig redde folk, som blir til frykt. I stedet for å ta sin egen frykt inn og kjenne på den, så støter de den tilbake og vender den utover. «Det er andre som skal bli redde for min frykt. Jeg har vært nok redd og orker ikke å kjenne på frykten lenger, så nå sender jeg den tilbake til dere ved å maskere meg.»

 – Kan du også møte din egen frykt i maskeringer?

– Det er mer et ubehag. Det kommer ofte som mislykkethet. At jeg har feila, at jeg er dårlig, sånn kommer det til meg. At jeg ser gammel og tjukk og patetisk ut, og beveger meg stivt på video.

Wærness forteller at han, uken før vi møter ham, filmet sammen med sin makker i kabaretgruppa Brødet og Eselet. For anledningen hadde han skaffet seg en platinablond parykk.

– Og jeg, mitt naut, hadde trodd at jeg skulle bli ganske pen i den parykken. Og så ble jeg ikke det. Jeg så ut som en 60 år gammel pillemisbruker. Det ble en sånn jævla nedtur.

– Du klarer ikke le av det engang?

–  Ikke ennå!

Det er ikke helt sant, for vi blir sittende å le en liten stund. Men så forteller Wærness om butikken der han kjøpte parykken, med navnet magic blonde.

– «Be who you want to be», sto det på den, og så var det et bilde av en panserblodine på femogtyve. På et eller annet vis, så gikk jeg på. Jeg ville bli ung og pen! Men jeg skjønte det ikke da. Jeg hadde ikke loddet dypet i min interesse for å bli blond, pen og feminin. Og så fikk jeg hele den nysgjerrigheten invertert og kasta i trynet på meg.

Et ord som av og til dukker opp i Å skrive er å be om for mye, er «vilje». I samlingen finnes det også en parodi på Karl Ove Knausgård, som skriver alt, fordi det «er virkeligheten», og sannheten knyttes på den måten til en mangel på utvelgelse.

– Selv om det er ulike masker, er det jo noen som velger dem. Du valgte den blonde parykken. Så når vi snakker om identitet og forvandling, hva skal vi tenke om vilje og valg, når alt er såpass flytende?

–  Valget og viljen er jo når du stopper flyten, og sier «sånn her er det nå». Jeg tror det er en utrolig viktig del av en slags flyte-etikk. Det må også finnes et tvert nei, og et «nå stopper vi»: «Nå stopper vi leken. Nå har vi et problem her, vi driter i å lage middag, vi bestiller pizza, og nå løser vi det». Da må vi applisere vår beste vilje og kanskje til og med være strenge, ta valg. En foranderlighetens modell må være dynamisk nok til å ta opp i seg sin motsats. Flyt og fasthet betinger hverandre i menneskelig omgang – det er bare i de simpleste diskursene at frihet og disiplin er motsetninger.

Hvor viktig det enn kan være, tror Wærness at det å stanse flyten og ta avgjørelser ligger litt i utkanten av hans virkefelt som kunstner. Det handler mer om «å holde skiten i bevegelse», som han sier. Men det finnes også tilfeller hvor han går langt for å få fram hvor galt noe kan være fatt.

– Det er for eksempel et helt forferdelig dikt inni her som heter «Amerika», sier han og blar opp.

Kollektiv angst

Teksten Wærness leser for oss, er fra en drøm han hadde i 2012. Det er groteske scener som spiller seg ut. Han sier han aldri hadde klart å dikte det opp, aldri i livet. Han hadde stoppet seg selv halvveis, om det ikke hadde vært for at bildene, som inneholder både tortur og incest, hadde meldt seg. Her er et utdrag:

jordgulvet vitner    morderen er løs    

far ligger drept       han fikk som fortjent 

han voldtok       noen på kjøkkenet      

broren hennes stakk ham ned     

far bygde denne godset   

holdt oss her som slaver      mor er fange    sier de  

og blir knullet og slått       hun liker det       sier de

– Når du våkner fra en drøm, har du sett og hørt, og da er det gjort. Det har meldt seg som noe du bør kikke på.

– Og dette var ikke din personlige frykt, men et avtrykk av noe du visste at finnes?

– Ja, en kollektiv angst. Kanskje det handler om å ha feilet i å se hvor utsatt man er som kollektiv. En bevisstgjøring om hvordan samfunn bygger seg rundt forbrytelser, og forsøket på å håndtere dem. Drømmen kom jo et år etter 22. juli, jeg tror det hadde noe med det å gjøre.

– Er det noe maskeaktig med diktet som gir den avstanden du trenger for å vise fram noe forferdelig?

–  Ja, en skrevet skrekkelighet har allerede blitt eksternalisert. Det hadde vært mye verre om dette var usynlig, i meg. Og fordi det kom som en drøm og ble skrevet ned samme natta, så var det på en måte ferdig. Jeg sitter ikke hjemme og klorer meg i fjeset.

– Og tenker «tenk at dette finnes i meg!»?

–  Nei, drømmer kolonialiserer. Det er viktig å si i en bok som inneholder drømmer og syn som er så drastiske som dette. Det er et poeng å la seg besitte, iblant, av sånne bilder. Det er jo virkelig. Selv om det er ekstremt, så er det virkelig.

–  Igjen, vi lever i en kultur der det å kanalisere stemmer utenfra regnes som galskap. De fleste av oss blir kanskje raskt redde for mørket i oss selv, fordi det må være mitt eget, og jeg er syk, som kan tenke som jeg gjør?

– Ja, religionene er jo et svar på det behovet, for å gjøre det forferdelige til et kollektivt anliggende. Alle religioner er fulle av avgrunnsbilder, lover og regler, skrekkvisjoner og herlighetsvisjoner. Det tror jeg folk har frembragt for å kunne slippe at alt er inni. Skillet mellom hva som er inni og hva som er utenpå mennesket, det tror jeg er kunstens anliggende. Men det er også religionens anliggende.