Sjangertukling nå!

La oss si at du vil lese eller skrive om et virkelig menneske. Hva slags bok skal det være? En biografi, en roman, en samtalebok, dokumentarpoesi? Eller skal du ta sats inn i et ukjent tekstrom, oppsøke noe som ikke like lett lar seg kategorisere? Enkelte bøker viser med sitt mangefasetterte utseende og egenrådige innhold en inspirerende vei utenom de vante forestillingene om hva en bok kan være. Forfatterne bryr seg ikke videre om grensa mellom sakprosa og skjønnlitteratur. Sakprosaens ideal om etterrettelighet, og metoder som research, sitering og analyser, kokes sammen med manipulasjon av fakta, løgn og fiksjon. Det er bøker som setter sine egne estetiske regler, og minner oss på den skrivendes frihet. En frihet som kan være lett å glemme med innkjøpsordningas tradisjonelle kategorier, skriveskolenes sjangerorienterte kurs og opphøyelsen av den store fortellinga i romans form.

Et bastardverk

I 1968 hadde Michael Ondaatje gitt ut to diktsamlinger. Nå følte han at verden lå åpen med alle sine mulige litterære former. Særlig i litterære tidsskrifter fant han en ansporende vilje til eksperimentering, og to år seinere kom The Collected Works of Billy the Kid. Boka er en kollasj av dikt, fotografier, fiktive intervjuer, sitater, skrøner, skillingsviser, tegneseriemanus og fragmenter om den myteomspunne cowboyen fra Det Ville Vestens glansdager. Verken valg av hovedperson eller tematikk som mord og gambling er spesielt original. Men å finne den for sin tid innovative formen var ifølge Ondaatje en utfordrende øvelse. I etterordet skrevet til gjenutgivelsen i 2008, som kom ut på nynorsk på Samlaget i 2012, skriver han: «Eg lærde alt om å redigere ein tilfeldig struktur, [å] komprimere alt materialet i ei nyoppfunnen organisk form som kunne romme historia».

Det er en historie, om tenåringen som ender sitt liv for sheriff Pat Garretts hånd, men det blir tidlig klart at forfatteren ikke akter å fylle historiens hull, eller tegne et stivna portrett: I bilderammen på side én, er Billys ansikt fjerna. I boka, som Ondaatje kaller et bastardverk, etterlates leseren stadig i uvisshet. Espen Stueland, som oversatte den sammen med Anne Arneberg, skriver i et etterord: «For å oppleve og nyte framdrifta i forteljinga kan ein ikkje la seg irritere av at det ikkje alltid er nokon direkte kronologi eller samanheng i rekkefølgja av tekstar, at utsegnsposisjonane skiftar.»

Jeg ville ikke blitt overraska dersom en norsk forfatter, kanskje spesielt en uetablert én, i møte med en redaktør eller skrivelærer, eller dersom man kom seg forbi dem, av en kritiker, vil få høre: «Her stenger du leseren ute». Virkelig? Åpner ikke en så brokete, frisinna skrivepraksis snarere en rekke dører?            

Former for tenkning

En som heller ikke er redd for å herse med leseren eller sitt studieobjekt, er poeten Christian Hawkey. Mens USA kriger i Irak på begynnelsen av 2000-tallet, leser han en diktsamling av den østerrikske ekspresjonisten Georg Trakl (1887–1914). Han slås av hvordan atmosfæren som formidles i diktene, fra opptakten til første verdenskrig med sine grufulle våpen muliggjort av den industrielle revolusjon, ligner den han selv opplever i New York: en tilstand i skyggen av permanent, teknologidrevet global krigføring. For å finne ut hva fellesskapet handler om, vil han oversette Trakl – selv om han ikke kan tysk. I boka Ventrakl fra 2013 ser vi det freidige resultatet av hans forsøk på å komme i kontakt med den døde poeten. I tråd med følelsen av at de to tidsperiodene folder seg i hverandre, folder språkene seg i hverandre i såkalt homofone oversettelser, der et ord fra engelsk ligner det tyske ordet enten i lyd eller utseende. Han samler Trakls mange setninger om farger, og bygger nye dikt. Han skyter på ei oppslått bok med ei hagle – det som er igjen av ord på de gjennomhulla arkene, oversetter han til engelsk ved hjelp av en ordbok. Nedbrytninga av sin venns verk toppes når en bok blir liggende utendørs i et syltetøyglass i ett år, fylt med regnvann, løv og larver, helt til sidene løser seg opp, ord stiger mot vannoverflaten, bytter plass og danner nye dikt.

Resultatet er vakker, iblant forståelig poesi, utsatt for tid og vold – som Trakl, Hawkey og oss alle. Ventrakl er likevel ikke en diktsamling. Under en panelsamtale vi begge deltok i under litteraturfestivalen på Lillehammer i 2018, fortalte Hawkey at dersom han skulle forstå sin emosjonelle forbindelse til Trakl, måtte boka ha en kompleksitet som kunne uttrykke mange former for tenkning, og derigjennom mange lag av forståelse. Foruten dikt består boka av essayistiske betraktninger, sitater av Trakl og diverse forfattere og filosofer, fiktive intervjuer, anatomiske tegninger, kronologiske oversikter over poetens liv, og fotografier av ham og hans søsken, av maskingeværer og av de overfylte salene på første verdenskrigs militærsykehus. Forlaget kaller det en scrapbook. Hawkey kaller det en bok med oversettelser; av ord, emosjoner, av tidsbunden melankoli, en oversettelse av en tid til en annen.

Carls bok

I panelet på Lillehammer satt også danske Naja Marie Aidt. Hennes bok fra 2017, Har døden taget noget fra dig så giv det tilbake, med undertittelen Carls bog, er ingen postmodernistisk lek – det er skriving på eksistensens klippekant. I mars 2015 dør Aidts sønn. I symbolske ni måneder etter dette, kunne hun ikke skrive. Så, omsider, skribla hun ned noe på en konvolutt. Hun kunne ikke bruke komma eller store bokstaver. Det ble fragmenter, små betraktninger og skildringer av fotografier. Da hun omsider klarte å lese igjen, fant hun trøst i Stéphane Mallarmés For en grav til Anatole, der desperasjonen etter sønnens død er innbakt i den litterære formen. I hans fragmentpoesi er få setninger avslutta; de brytes på vei mot en fullstendig mening.

I Carls bog blandes minner, resymeer av samtaler, brev, Aidts og sønnens dagboknotater, begges dikt, beskrivelser av tapte fotografier, utdrag fra politirapporten, advokatens rapport og brorens tale i begravelsen, sitater av venner og forfattere og kanskje også fiktive utsagn, det kan vi ikke vite. Teksten varierer mellom ulike fonter, skriftstørrelser og plassering. Ord skrevet med store, utheva bokstaver, speiler Aidts raseri og fortvilelse:

                                                               JEG TØR IKKE TÆNKE PÅ DIG

                                                                       DA DU VAR LEVENDE

                                                                  FOR DET ER SOM KNIVE I

                                                                                 KØDET

På Lillehammer sa hun: «Så denne teksten som brøler i boka – jeg kaller dem sjokktekster – er detaljer knyttet til den forferdelige kvelden, biter av tekst, rester av dikt, greiner og blader av en ufullført tekst. Jeg strakk meg etter andre, for jeg følte at min egen stemme var så svak. Jeg grep etter folk som elsket min sønn. Det ble et kor. Bokas struktur kom ut av ren desperasjon.»

Men Aidt ønska heller ikke å skrive en roman, eller å vente til hun ville være i stand til det. Hun ville skrive ut fra en tilstand av rå sorg. Hun sa: «Jeg er forfatter, jeg har alltid utforsket hva som er meningsfullt og interessant, og delt mine erfaringer gjennom skriving. Nå som jeg nærmest druknet i meningsløshet , ville jeg dokumentere det. Det var ingen litterær form som kunne uttrykke et barns død. Det er også en grunn til at jeg har brukt nærmest enhver sjanger i boka.» Likevel kaller Aidt, når jeg spør, boka for fiksjon; hun skriver om en virkelig person, men redigerer ham for å få boka til å fungere. Redaktøren sa at merkelappen, sjangeren, er Carls bok.

Hva som helst

Sjangerkrysninger kan oppstå gjennom lek, som hos Ondaatje, eller gjennom desperasjon, som hos Aidt. De kan også oppstå som følge av en holdning, slik det viser seg i skrivekollektivet og småforlaget jeg selv er del av. I Blomster & Bureaus flytende manifest står det: «Vi skriver uten sjangerlenker på føttene.» Det har ført til min hybridutgivelse om den usbekiske diktatordattera Gulnara Karimovas fall fra tronen, og en gjendiktning av utvalgte tekster av amerikanske Mary McLane (1881–1929), der oversetter Siri Katinka Valdez lar sin egen norsk-amerikanske skrivemåte virke sammen med Marys lidenskapelig-kyniske stil. Samtidig, på andre forlag, utga B&B-medlem Aina Villanger i 2017 prosaverket Baugeids bok, om abbedissen som kun er nevnt i en leddsetning hos Snorre. Samme år kom Heksetekster, der hun og Kirstine Reffstrup gjendikter den tyske forfatteren Unica Zürns anagrammer, men også skriver nye dikt ved å rokkere om på bokstavene i oversettelsene av de tyske titlene. I en lyrisk ettertekst både påkaller og invaderer gjendikterne den for lengst avdøde Unica. Alle bøkene jeg har nevnt oppviser en påkallelse av en virkelig, gjerne død, person. Kanskje er denne overskridelsen i seg selv en trigger til å finne nye litterære former?

Hvorfor søke mot sjangerkrysningene? For å skrive med størst mulig frihet, for å utvikle litteraturen? Absolutt. Men kan vi se enda større på det? Christian Hawkey bemerka hvordan Laurent Berlant, i boka The female complaint fra 2008, sammenligner sjangre med måtene vi lever våre liv på. Vi lever som om vi utfører en sjangerøvelse, vi gjør det vi anser som mulig.

Ja. Vi fullfører skolen, studerer, får oss jobb, en hobby, en partner, leilighet, barn. Men hvor mange flere, uoverskuelige måter å leve våre liv på finnes, egentlig? Hvilke bøker går det an å skrive? «Hvis du har en form, kan du lett putte hva som helst inni den», sa Naja Marie Aidt. Sett i gang!

Teksten er en forkortet versjon av essayet Sjangertukling nå! som utgis på Blomster & Bureau i 2019.

Ane Nydal (f. 1981) er forfatter, frilansjournalist og jobber på bibliotek.

BLA 11-12/19. 4.12.2019