Mellom intervju og pamflett

BLA 1/19. 16.01.19

Ane Farsethås
Grenseverdier. Sannhet og litterær metode
Sakprosa
Cappelen Damm, 2018
368 sider

«Hvordan skrive om virkelige mennesker, steder og hendelser? Hvordan velge hvilke deler av menneskers erfaring som hører hjemme i en fortelling? Og hvordan gir man form til slike historier?». Dette er spørsmålene Ane Farsethås stiller i boken Grenseverdier. Sannhet og litterær metode. Hun ønsker å undersøke disse grensetraktene i litteraturen, ikke ved å se på tekstene som produseres, men ved å intervjue produsentene selv.

Boken består av ti intervjuer av skribenter og forfattere fra USA i vest til India i øst, intervjuer som skal gi konkret innhold til begrepene «Etikk, metode, stil, struktur, stemme, frihet og ansvar», samt en innledning og et avsluttende essay av Farsethås selv. Konkret innhold kan man ikke si at de nevnte begrepene nødvendigvis får. Det de forskjellige intervjuene derimot makter å presentere, er hvordan selve diskusjonen av disse begrepene er viktig i forsøket på å forstå den doble bevegelsen vi har vært vitne til i de senere årene, hvor sakprosaens litterære kvaliteter har blitt tillagt større vekt, samtidig som skjønnlitteraturen har fått stadig større innslag av selvbiografiske og dokumentariske grep.

Navnet skjemmer ingen?
Farsethås intervjuer både representanter fra den litterære sakprosaen og den faktabaserte skjønnlitteraturen om metode, stil og sjangerbenevning. Dette legger til rette for en interessant krysslesing av tankerekker som benytter seg av samme argumentasjon, men som ender opp i motsatte konklusjoner. Hvilken sjangerbenevning de forskjellige verkene gis går som en overordnet tråd gjennom intervjuene, og tar opp i seg spørsmål om research og etterrettelighet, forskjell på det intime og det offentlige, representasjon av seg selv og andre, og bestemmelsesgrad over egen produksjon.

Svetlana Aleksjivitsj er Farsethås’ første intervjuobjekt. Farsethås presenterer hvordan Aleksjivitsj omtales som den første dokumentarist som har vunnet Nobelprisen i litteratur, og hvordan dette har blitt sett på som en anerkjennelse av den litterære sakprosaen. Men Aleksjevitsj selv skyr denne betegnelsen: Hun kaller sine verk «stemmeromaner», og bedyrer i intervjuet med Farsethås at hun bedriver «konstruktiv prosa». Aleksjevitsj skildrer at hun først arbeider som journalist og samler inn materiale, før hun gjør et forfatterarbeid idet hun skriver sammen de forskjellige stemmene og historiene. I denne samskrivingen og redigeringen forsøker hun å oppnå den effekten et litterært verk kan ha, samtidig som hun sier at hun aldri har vurdert å bruke fiksjonelle grep i sin litteratur. For henne handler dermed merkelappen «roman» om konstruksjonen, ikke om innholdet. Denne holdningen finner vi igjen i intervjuet med Edouard Louis, som skriver det han kaller for «sanne romaner». Han mener det bør være mulig å si at «romanen betyr konstruksjon […] men at konstruksjonen ikke nødvendigvis betyr fiksjon».

Under til dels sammenfallende argumentasjon, men med motsatt konklusjon finner vi de engelskspråklige skribentene Farsethås har snakket med: Ta-Nehisi Coates, Geoff Dyer, Leslie Jamison, John Jeremiah Sullivan og Gay Talese. Deres tekster går i stor grad i retning av det hun kaller litterær sakprosa. Her er ikke skjønnlitterære grep fremmede, på samme tid som de mye omtalte faktasjekkerne er velkomne medhjelpere. Også her argumenterer de intervjuede for at det man forbinder med skjønnlitteratur i skrivemåte ikke forutsetter fiksjonelt innhold. Deres ønske er likevel ikke å gi sannheten plass i romanform, men å gi skjønnlitterære grep plass i journalistikken. I disse intervjuene finner vi en vektlegging av at all skrift er et kreativt arbeid – men at det ikke gjør det mindre sant.

Lek med fakta
Både de som skriver under sakprosaens og under skjønnlitteraturens fane framhever hvor definerende formen på en tekst er for hva man kan si. Samtidig grunngir de sine form- og metodevalg i så like ordlag at man ikke kan benytte disse til å sette opp skillelinjer mellom det sak- og skjønnlitterære. Hvor kan grensen så settes? Amerikaneren Sullivan hevder at «[d]et som betyr noe er hvordan du bestemmer deg for å behandle fakta: Får du leke med dem eller ikke? Det er det avgjørende». I utgangspunktet virker dette som en fin linje å trekke, og Farsethås slutter seg til denne avgrensningen i sitt avsluttende essay. Samtidig bedyrer som vi har sett både Louis og Aleksjivitsj, og også den indiske forfatteren Arundhati Roy, at deres skjønnlitterære utgivelser ikke tar seg friheter med faktaopplysninger. Essayisten og journalisten Dyer hevder så på sin side at man kan behandle enkelte deler av en ikke-fiktiv tekst omtrentlig, så lenge bitene man tar seg friheter med ikke er av betydning for leseren. Karl Ove Knausgård kommer med nok et mulig veivalg ved å si at sjangerskillet for ham går på hvorvidt man forplikter seg på en indre eller ytre virkelighet.

Hva slags sjangerbetegnelser tekster ender opp med å bære får dermed ingen entydige svar gjennom disse intervjuene, da både den litterære metoden og sannhetsinnholdet presenteres som utbyttbart. Slik gir Farsethås oss et fruktbart innblikk i hvorfor dette grenselandet kan være så betent– nettopp ved at forskjellige konklusjoner hviler på de samme argumentene. Ved at disse presenteres side om side får vi en akutt bevissthet om hvordan dette arbeidet ikke er et som etterstreber å finne ett svar med to streker under, men et som åpner et mulighetsrom.

Sannhetens metode
Det er interessant å se hvor sprikende tankegangen om sjangertilhørighet er, samtidig som vi finner en stor grad av enighet om hvilke elementer og skrivemetoder som kommer nærmest en sann representasjon av den ikke-tekstlige virkeligheten. Bokens undertittel er nettopp «sannhet og litterær metode», og det er oppløftende at de intervjuede ikke stiller det kjente spørsmålstegnet ved hvorvidt det er mulig å representere virkeligheten og sannheten i en felles skrift, men hvordan dette gjøres på best mulig måte. Alle har et ønske om, og en tiltro til, at det er mulig å skrive sant om verden.

Det er tydelig at forfatterne Farsethås mener er de fremste navigatørene i dette grenselandområdet har relativt sammenfallende tankeganger om hvordan man kan nærme seg den virkelige verden via skrift. Med en rekke nyanseringer får vi her presentert en tro på å ta utgangspunkt i det partikulære framfor det generelle, en tro på følelser og det private som viktige deler av virkeligheten, og en nysgjerrighet overfor å undersøke både seg selv og andres plass og representasjonsmuligheter. Flere av skribentene legger vekt på hvordan det å skrive gir tilgang til stadig nye områder av verden om du er tålmodig med det som ikke er umiddelbart interessant. De fremhever til stadighet hvordan alt kan skrives om og være av relevans for samfunnet – og at mye handler om å gå utenfor de kjente narrativene, og slik gi grunnlag for en felles diskusjon på tvers av uenigheter og kulturelle horisonter.

Jeg har lenge kjent sympatien helle mer mot for eksempel litteraturviteren Toril Mois fremheving av en skrift som lener seg på vår felles virkelighet, enn tankegangen om at vi er nærmest virkeligheten i dikt og oppløsende skrift. Det er godt å møte denne tiltroen ikke bare i intervjuet Farsethås gjør med Moi, men også gjennomgående hos de som i hovedsak ikke arbeider med teori, men med virkelighetsgjengivelse. I en verden full av fake news, advarsler mot ekkokamre og en stadig mer fragmentert mediehverdag er det oppløftende at noen er overbevist om at vi kan skape et felles rom å diskutere i, på tvers av uenigheter og begrepsavgrensninger.

Informering eller indoktrinering? 

Det jeg har mest å utsette på intervjuene er en gjennomgående benevnelse av Farsethås’ uttalelser under tittelen «Intervjuer», en del merkelige formuleringer som burde vært vasket ut i korrekturen, og flere red.anm som for meg står med uklar avsender. I intervjuer som i så stor grad løfter fram det individuelles viktighet føles både denne «intervjuer» og «red. anm.» som en merkelig maskering av avsenderen: Hvem er intervjueren og redaksjonen utenom Farsethås selv? I disse formelle grepene finner jeg opptakten til det som skal bli problematisk for meg når jeg ser boken som en helhet etter å ha lest det avsluttende essayet: I en utgivelse som i så stor grad handler om etterrettelighet, gjengivelse og tillit, får alle de intervjuedes valg og tanker stor plass – men det virker som om dette går på bekostning av at Farsethås selv får begrunnet sine valg og grep.

I begynnelsen av boka skriver Farsethås at vi skal møte noen av de fremste forfatterne som opererer i grenselandet mellom skjønnlitteratur og sakprosa i dag. Hun bedyrer at vi ikke skal få en oppskrift på hvordan et slikt arbeid skal gjøres, men hvordan det kan gjøres. Selv om de intervjuede som sagt tegner opp et relativt felles kart som kan leses mer i retning av skal enn kan, er det helhetlig i nyansene i argumentasjonen og begrepsavklaringen spenningen og drivkraften i boka ligger. Denne spennvidden punkteres i Farsethås’ avsluttende essay, som fremstår som uventet polemisk og rotete.

Da jeg begynte på lesningen av Grenseverdier savnet jeg en begrunnelse for hvordan de forskjellige intervjuobjektene har blitt valgt ut, samt samlende grep i rekkefølgen disse ble presentert i. Etter hvert fant jeg at bokens uguidede vandring fra skjønnlitteratur til reportasje til memoar og over til feature-artikkelen er interessant nettopp ved at det muliggjør en fruktbar krysslesing av argumentene, og overlater til leseren å dra linjene og se hvordan de forskjellige tradisjonene spiller, eller ikke spiller, på lag. Men i det avsluttende essayet ser jeg ikke grunnlaget for at vi skal springe like mye bukk, og jeg savner en overordnet retning eller målsetning.

I elleve punkter (nummerert som tolv idet unødvendig slurv i nummereringen gjør at vi hopper fra punkt ni til elleve) med overskrifter som i liten grad virker representative for hva som blir behandlet under hvert punkt, mister jeg rett og slett retningssansen. I en bok på nesten 400 sider har det blitt behandlet mye stoff, men som garvet journalist og kulturredaktør ville jeg forventet at Farsethås klarte å gi meg en klarere følelse av hvorfor dette essayet skal knyttes til denne boka. Vi blir presentert for et polemisk innlegg om norsk kultur- og mediepolitikk, iblandet oppsummerende passasjer med litt for raske og skisseaktige historiske riss og begrepsavklaringer. I tillegg kommer en krass kritikk av sjangervalget gjort av Demian Vitanza og forlaget i utgivelsen av romanen I dette livet eller det neste. Nyanseringene og de lange linjene som ville løftet boka til én enhet glimrer ved sitt fravær.

Begreper som katalogiserer og inspirerer

Det er ikke slik at Farsethås plutselig har mistet nyanseringsevnen. Flere ganger er hun inne på interessante diskusjoner i for eksempel hvordan varierende begrepsdefinisjoner og bruk av disse påvirker både hva som skrives og hvordan vi fortolker dette. I intervjuene har vi sett at begrepsavklaringen rommer mange underordnede spørsmål, og at tekster som benytter seg av mye av den samme metoden kan betegnes som «konstruktiv prosa», «sanne romaner», «literary non-fiction», «roman» eller «memoar» - alt etter avsenderens ønske og hvilken tradisjon vedkommende skriver seg inn i. Begrepsavgrensningene er relative og laget for at vi skal kunne katalogisere og sortere. Dette er Farsethås inneforstått med, og hun har flere gode passasjer om problemstillingen, som denne:

«At begreper varierer betyr neppe at det finnes noen skriftkultur som ikke skjelner overhodet mellom sannhetsgehalt og etterrettelighet på den ene siden og fri diktning på den andre. Det viser vel snarere at vi alltid tenderer mot å sette grenser, men at disse grensene ikke er gitt – og at mye av meningen ved de sjangergrensene vi forholder oss til oppstår gjennom hvilke motiver som ligger bak grensene som er satt, og hvordan de tolkes av menneskene som utøver dem i praksis. Langs disse grenseverdiene oppstår nye meninger, nye verdier.»

Jeg skulle ønske Farsethås i større grad forfulgte dette begreps- og tradisjonssporet, som i seg selv kunne laget en god oppsummering av bokas mange eksempler på mer og mindre kjente skrivetradisjoner. Om dette ble presentert ryddig, for så å sammenlignes med den norske tradisjonen og nyere diskusjoner og utgivelser, ville vi blitt bedre rustet til å «følge med i debatten», som bokas bakside reklamerer med. Slik ville boka blitt løftet fra å samle enkeltstående vitnesbyrd til å være en granskning av en litterær fortolkningspraksis av virkeligheten, på tvers av landegrenser og tradisjoner.

Den norske todelingen
Når de norske forholdene får plass i essayet skjer det raskt og skjematisk. Farsethås presenterer det norske litterære landskapet som todelt, hvor det skjønnlitterære veier mye tyngre både hva gjelder prestisje og økonomi – og etterlyser satsninger som muliggjør tekster som kan operere i mellomrommet, med sakprosaens etterrettelighet og skjønnlitteraturens håndverk. Dette er i og for seg ikke noe jeg er uenig i, men om essayet skal være overbevisende savner jeg tydeligere fremlegg av for eksempel de økonomiske ordningene for litteratur i Norge, som kun skisseres. Hun tar det for gitt at leseren har inngående kjennskap til den kulturpolitiske virkeligheten, og snevrer dermed inn lesermassen fra de som ønsker å følge med i debatten, til de som allerede gjør det.

Essayet er vanskelig å følge – og ikke minst punkteres det av kritikken av Vitanza, som er såpass krass at jeg underveis tar meg i å tenke at han fortjener å selv komme til orde, i tilsvarsrettens ånd. I og med at boken ellers består av intervjuer med ti forfattere som over lange passasjer får legge ut om hvordan det nettopp er deres kunstneriske frihet å velge sjanger, form og metode, er det pussig å se Farsethås overstyre Vitanza og forlagets valg om å plassere boken innenfor romansjangeren. Vi får et par sitater fra en tidligere artikkel Vitanza har skrevet hvor han legger fram sin poetikk, men han får ikke komme til orde og argumentere for hvordan han har valgt å navigere i dette grenselandet. Det kan godt hende at kritikken er berettiget, og at det i norsk kulturoffentlighet er for enkelt å benytte seg av romansjangeren når noe fremstår som vanskelig og usikkert: Som flere av intervjuobjektene i boka bedyrer er det jo slik at også sakprosaen og det faktiske kan romme usikkerheter. For meg fremstår likevel dette angrepet som for polemisk, og det svekker, heller enn styrker, Farsethås’ prosjekt.

Orienteringshjelp eller stikritikk
Farsethås ønsker «litteraturen som er kunstnerisk verdifull og saklig forpliktet til dokumenterbare kilder på samme tid» velkommen inn i den norske kultursfæren, og påpeker at det er mange tradisjoner vi kan se til for å få inspirasjon og lærdom. Ved å lese Grenseverdier får du innblikk i mange mulige metoder, og det er inspirerende å møte stadig nye stemmer og tankeganger i løpet av boka. Men i avslutninge kunne Farsethås selv viste større fintfølelse ovenfor disse nyansene. Underveis i samtalene legges mulige kartlesinger over grenselandet frem for oss på godt vis, vi ser kotene som markerer høydeforskjell og at det er mange mulige stier å følge. Når Farsethås da skal sy det hele sammen, skulle jeg ønske at hun ga oss mulige turbeskrivelser uten formaninger, heller enn å fokusere på et myrstykke med liten framkommelighet.