En helt vanlig SS-soldat

Slobodan Šnajder
Doba mjedi, 2015 (i tysk oversettelse Die Reparatur der Welt, 2019)
539 sider

Kan en Waffen-SS-soldat være en helt vanlig fyr som lengter hjem og savner kjæresten sin? Denne boka forsøker å gi et svar. Fortelleren er, lik forfatteren, en eldre kroatisk forfatter med tyske forfedre, som skriver ut historien til sin far, Georg Kempf, som, etter nederlaget i Stalingrad, ble «frivillig tvunget» til å bli med Waffen-SS til Østfronten. Dette er en slags fiksjonalisert historisk familieroman. Kempfs krigsopplevelser i Polen er utførlig skildret, alt er fiksjonalisert, men det er tydelig at forfatteren har basert seg på et betydelig research-materiale, noe som gjør at man gjennom hele lesningen får følelsen av at dette er en sann historie, samtidig som boka nettopp i sin fiksjonalisering frikjøper seg fra historiebøkenes påbud om å være etterrettelig, balansert og vinkla ut ifra et bestemt perspektiv.

Det forstyrrende ligger i forventningen av å lese om et monster. Selv om det kanskje var Himmlers intensjon at SS skulle bestå av hardkokte politiske soldater, ble SS etter hvert, og særlig etter Stalingrad, nokså utvaska. Og det er nettopp dette boka får så godt fram – Goebbels’ «totaler Krieg» krevde massemobilisering av alle slags folk, og som folk flest er også karakterene i denne boka sammensatte – og mange hadde en eller flere føtter i forskjellige leirer og på ulike sider av frontlinjene. Det store vendepunktet i livet til soldaten Kempf er at han blir skadet i et angrep og vervet til den polske nasjonalistiske hjemmefronten (Armia Krajowa). Kempf innser at tyskerne allerede har tapt, og blir med. Denne beslutningen reddet livet hans, men Kempf finner ikke fram til Armia Krajowa. Gjennom vinteren 44/45 overlever han som dreng på ulike bondegårder i Sør-Polen, før han blir overgitt til en sovjetisk tropp (som han klarer å skjule sin SS-bakgrunn for, siden han av bøndene blir omtalt som en av deres). Nå blir han med i sabotasjeangrep mot de tilbaketrekkende tyske troppene, og nettopp på grunn av denne innsatsen får han et dokument som stadfester at han hjalp Sovjetunionen med å vinne krigen. Etter kapitulasjonen sykler han gjennom ruinene av et kontinent og kommer til et land hvor Titos partisaner bygger opp sin egen republikk, hvor folk med tysk avstamming blir deportert, og hvor russerne stadig prøver å intervenere. Ingenting er gitt, hvem skal man betro seg til, hva bør man tie om? Det ender med at de fleste holder kjeft, især Kempf, som lever med en stadig redsel for å bli avslørt som landssviker.

Dette er kort og godt en innviklet historie som attpåtil sannsynligvis er sann. Boka er faktisk lettlest, uten å miste sin undertekst. Det er et sted man trives i, og det er ikke dårlig gjort til å være en krigsbok! Den utelater ikke grusomhetene, men dveler heller ikke unødvendig ved dem. Den viser det menneskelige ansiktet til en overgriper, selv om den sympatiserer med ofrene, især jødene som gjemte seg på landsbygda i Polen, og som Kempf møter i sin egen landflyktighet i 44/45.

Er boka problematisk? Forfatteren sympatiserer tydelig med ofrene og vier dem mye plass, men mye tyder på at denne delen av historien ikke er basert på farens etterlatte papirer. Man får følelsen av at dette skrives på grunn av forfatterens politiske (korrekte?) prosjekt. Det kan være bokas akilleshæl. Men skulle Šnajder utelatt å nevne Holocaust i det hele tatt? Det vil heller ikke vært riktig, siden boka tross alt kom ut i 2015. Samtidig vil hans grep nok kunne sees på som en slags appropriasjon av ofrenes lidelser. For dersom faren faktisk ikke møtte jødiske flyktninger eller tok innover seg lidelsene i Treblinka i sine etterlatte papirer, som boka er basert på, kan man si at sønnens skildringer med jødene er en forfalskning og feilaktig menneskeliggjøring av den rømte SS-soldaten. Kommer man seg unna med at det hele «bare» er en roman? Eller ville et norsk forlag i dag ha avsluttet samarbeidet med forfatteren når de kom på dette?

BLA 11-12/2020.