– Skam gir mulighet for forandring

Han kommer liksom haltende. Ikke fordi han nøler, men fordi det er sånn han er. Dette er Caspar Erics kropp, slik den tar seg gjennom den smale, hippe Blågårdsgade på Nørrebro i København. For to diktsamlinger siden – i Nike (2015) – tok han nettopp utgangspunkt i sin cerebrale parese, og kastet poesi etter vilkåret for å si noe om hvordan det kan oppleves å ha et handicap. På et vis kan akkurat dette langdiktet ses som symbol på hans innstilling til det å skrive: Det handler om å se på mønstrene rundt oss, det som virker mellom oss, fra et utfordrende sted. Om ikke å nøye seg med status quo, men stille spørsmålstegn ved hvorfor i helvete det er sånn.

Nå bestiller han en croissant og en sort americano, og setter seg ned på Harbo bar. Og som sagt: det er lite nølende over ham. Det er det heller ikke over hans nyeste bok – den med vilje sjangerbefridde Alt hvad du ejer. En verseroman, et langdikt eller rett og slett bare en bok om å oppleve at det barnet man trodde man skulle få, ikke kom likevel.

Og la det være sagt med det samme. Der de tre foregående diktsamlingene hans var relativt tynne, slik diktsamlinger har en tendens til å være, er den nye boka nesten diger som en murstein.

En myte blir til

La oss trykke rew på mixtapen et øyeblikk. For hvordan ble akkurat han, Caspar Eric Christensen, poet? Hvorfor ble han ikke kreativ medarbeider i en NGO eller politiker? Ja, hvorfor ble han ikke statsviter, som han egentlig hadde trodd?

– Hvor langt tilbake skal jeg gå? spør Caspar Eric.

– Så langt du kan huske!

– Jeg begynte å skrive dårlige dikt i 2007 fordi jeg ble forelsket i en jente, sier han og smiler. – Jeg sendte dårlige dikt til henne på MySpace. Jeg var med i en københavnergjeng der alle liksom var kule dj-er, men jeg kunne ingenting om å være dj. Derfor tenkte jeg at dikt også kunne være noe. Så jeg skrev søte og cute dikt til denne jenta, vi ble kjærester. Og jeg fortsatte med å skrive dikt. I 2009 begynte jeg på litteraturvitenskap på universitetet og da gikk det opp for meg at alt jeg hadde skrevet tidligere var dårlig. Jeg skjønte at jeg var nødt til å begynne å skrive de diktene som manglet, i stedet for å prøve å etterligne noe som allerede fantes. Da jeg fikk den erkjennelsen, forsto jeg at: nå skjer det.

Den gamle læreren hans på højskolen fikk lese og anbefalte ham å sende diktene inn til danske Gyldendal. Som foreslått, så gjort.

– Ja, sånn er myten om hvordan jeg ble forfatter, sier Caspar Eric og retter straks seg selv.

– Det blir jo litt en myte, som om alt leder opp til punktet da min første diktsamling 7/11 utkom i 2014. Men det er litt sånn det føles. Det var det punktet som endret alt for meg.

Responsen fra både lesere og anmeldere lot ikke vente på seg. Boka ble rost til skyene, anmelderne brukte formuleringer som «morsom og klok», «følsom statusoppdatering», boka vant debutantprisen Bodil og Jørgen Munch-Christensens Kulturlegat. Og leserne trykket ham til sine bryst. Slik har det egentlig fortsatt siden debuten, med den kritikerroste og Michael Strunge-prisbelønnede Nike og med selvmordskabalen Avatar (2017).

– Jeg slapp å bli kommunalpolitiker, for noen tok det jeg skrev seriøst. Jeg hadde kjempet for å bli forfatter. Det føltes som en kamp. Derfor er det underlig nå, når jeg kan tenke «nå går det så godt», for så kommer det bare en ny kamp.

Caspar Eric sikter til mottakelsen av den fjerde boka, Alt hva du ejer, som altså nettopp er utkommet og skjøvet fram i bokhandler over hele Danmark.

– Bredt sett har det aldri gått dårligere for en av mine bøker enn det har gjort for denne, hvis man ser på hva anmelderne sier. Men den blir lest. Den har allerede solgt 2000 eksemplarer og andreopplaget er trykket. Så enten er folk som leser den dumme – eller så sakker kritikerne akterut i forhold til leserne.

Et intimt sted som aldri trues

Alt hva du ejer handler om en du-person som låner fra Caspar Erics egen historie. Det sier han selv eksplisitt, men hovedpersonen er like fullt altså et «du», fordi «min historie ikke kun er min historie», som han sier. Hovedpersonen har opplevd at han og den gravide kjæresten mistet et ufødt barn i uke elleve av graviditeten. Et par måneder senere gikk de fra hverandre. Boka handler om sorgen over forholdet som gikk i oppløsning, og den handler om sorgen over en framtid de plutselig mistet: «Den dag du troede du skulle være far//blev der installeret et permanent savn i dig». Før aborten skjer, står det at hovedpersonen er helt yr av glede, fordi han har «en følelse av å ha gennemført voksenlivet», at «nu skulle I endelig ophøre med at være potentiale»:

 «nu er I blevet til nogle af dem i statistikkerne://dem der aldri fik booket den rejse//dem der aldri fik ordnet det badeværelse//dem der går fra hinanden efter at have mistet et barn»

Det er rett og slett ikke fritt for at det gnistrer litt i øynene til Caspar Eric når han snakker om anmeldernes omgang med boka. «De gamle anmelderne», som han sier det. De som henger fast i modernismens måte å håndtere størrelsen dikt. De som kanskje gjerne så at alt ble ved det trygge, at dikt fortsatte med å være dikt. Akkurat dét har ikke Caspar Eric så mye til overs for.

– Det er litt arrogant det jeg sier nå, men det liker jeg godt at det er: Jeg vil skrive noe nytt. Følelsen av å gjøre at de eldre kritikerne ikke liker det jeg skriver, det er en energi jeg oppsøker. Jeg vil gjøre noe hvor jeg vet jeg også kan feile.

– For meg er det sånn at jeg kan bli glad i noen minutter for en god anmeldelse, mens de dårlige anmeldelsene, de er det ikke så lett å komme seg over?

– Det er klart: Jeg drømmer også om at alle skal elske det jeg skriver. Så når jeg får en dårlig anmeldelse går det tre dager der jeg er helt nede. Men så minner jeg meg selv om hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde. Ofte er det slik at den estetikken de har, anmelderne som ikke liker det jeg skriver, vel, det er en estetikk som jeg ikke liker. Jeg er dikter i kraft av min praksis, og ikke ut fra hva kritikerne mener. Å skrive bøker er litt som når en maratonløper drømmer om den perfekte maratonen. Du vet, det løpet der du ser for deg øyeblikket der du kommer i mål. At så kan du konstatere at det har vært et perfekt løp. Men den perfekte maratonen finnes jo ikke. Likevel er det sånn, når jeg setter meg ned og skal begynne på noe nytt – det er litt som å spille Lotto, ikke sant: Det kan jo være nå? Det kan jo være akkurat denne gangen det klaffer? Against all odds, liksom?

– Men det tar uansett ikke mer enn tre dager før du kommer deg igjen etter en dårlig anmeldelse?

– Ja. Eh. Nei. Jeg har noen gode venner rundt meg, og jeg har det sånn at dette arbeidet, det krever at jeg har noen rundt meg som yter et følelsesmessig arbeid som motsvarer den jobben jeg gjør. I form av omsorg. Eller bare ved å ha noen å prate med det om.

– Altså venner som er der uavhengig av bøkene dine og hvordan det går med dem?

– Ja, men også i arbeidet med dem. Å ha et intimt sted man kan trekke seg tilbake til, et intimt sted som aldri kan bli truet. Og der kan jeg bli bekymret når jeg for eksempel leser i en undersøkelse at 56 prosent av de unge som er på Instagram svarer at de er ulykkelige. Jeg tenker at det er fordi deres intime sted ikke finnes.

– Det er iallfall blitt mye mindre?

– Ja, det er snevret inn. Sånn at altfor mye i livet deres utspiller seg «der ute» og at det som skjer «der ute» kommer til å bety alt for dem. Det er sånn jeg har det i de tre dagene. En følelse av å gå til grunne.

Bøker som teknologi

Det går vel an å si at han ikke har feilet, denne gangen heller, selv om et par av anmelderne i de danske avisene har forholdt seg relativt lunkne til den nye boka, har han også fått tre begeistra anmeldelser. Som han selv sier, er det tydelig at denne boka skiller vannene. Uansett blir den som sagt lest. Og den representerer noe helt nytt i forfatterskapet til Caspar Eric, akkurat som han hadde bestemt seg for.

– I alle mine bøker har jeg vært opptatt av poesien som et annet språk. Det er godt mulig det ligner et pop-språk, så det skal bli lest, men det skal være et motspråk. Det er en strategisk måte å tenke kunst på. Det tok meg fire år å innrømme at det er sånn jeg tenker.

– Hva mener du med en strategisk måte?

– Du vet, for mange skal kunsten liksom være likeglad. Den skal ikke bry seg om hvordan det går med den, om den blir lest eller ikke lest. Det er et nobelt ståsted.

– Og det er du ikke interessert i?

– Jeg er ikke nobel. Jeg vil gjerne flytte noe i verden, ikke for min egen del, det handler ikke om at folk skal elske Caspar Eric, det handler om at jeg tror jeg har noe viktig å si om verden. Om nestekjærlighet, for eksempel. Vi lever i et samfunn som blir dårligere og dårligere på nestekjærlighet, et samfunn som blir dårligere og dårligere på å være empatisk. Det må man kunne si noe om i poesien. Bare det å kalle det poesi gjør det jo mer eksotisk.

– Altså en strategi som gjør at diktene blir lest, da?

– Taktikk er et bedre ord. Men det er ikke sånn at jeg planlegger at neste setning skal være sånn og sånn, det er mer en del av min personlighet. Kunstsynet mitt henger sammen med personligheten min. Å være kunstner betyr at man starter med personligheten sin, og så blir det en taktikk ut fra den. Med Alt hvad du ejer ville jeg flette det politiske og det intime fullstendig sammen, selv om det er fullstendig atskilt. Jeg ville lage en lang og kjedelig bok, selv om jeg ikke synes den er lang og kjedelig. Et annet ord for taktikk er å si at det handler om noen valg. Som dikter må man liksom ikke si at man har en taktikk. Men jeg vil jo gjerne leses. Jeg vil gjøre opp med hva en roman er, hva poesi kan være.

– Hva er gevinsten, om jeg så kan si, dersom en taktikk lykkes?

– Ofte handler det jo om hva det er ok å føle. Hvis det skal være sånn i innholdet, altså i hva det er ok å skrive poesi om – og sånn var det kanskje med mine første diktsamlinger – så må det også gjelde det samme når det kommer til formen. Jeg ville ha en form som utvider måten å tenke begrepet poesi på. Jeg liker verk-begrepet. Å se hver bok som et verk. For da blir bøkene litt som maskiner, eller instrumenter.

– Som kan brukes?

– Ja. En bok er et stykke teknologi! I helt grunnleggende forstand er en bok et stykke teknologi. Og da blir spørsmålet: Hva kan vi bruke denne teknologien til? Kan vi utvikle den? En maskin har jo gjerne et blueprint, ikke sant, en måte som beskriver hvordan den fungerer mest effektivt. Men i poesien kan du få teknologien til å gjøre noe ineffektivt også. Du kan gjøre om på blueprintet. Sånn sett er boka et eksperiment. Som finnes fysisk i verden mens den er et eksperiment.

Noen må snakke sammen

Om vi godtar en slik tilgang til boka, til poesien, er det som om den får et innpust av noe nytt. En energi som snakker et motsatt språk, som framhever noe annet enn samfunnets krav til effektivitet og omstillingsevne. I Caspar Erics poetikk bor det en skjønnhet i det ikke-effektive. I det alternative. Kort sagt: en annen måte å se noe på, snakke om verden på.

– I den politiske talen i dag finnes det en kynisk rasjonalitet som er forkledd i affektive argumenter, sier Caspar Eric. – Når en politiker sier «Vi kan ikke ta imot alle flyktninger», for eksempel. Eller «Det er naivt å være venstreorientert». Slike setninger høres rasjonelle ut, men de appellerer til følelsene.

– Og på den måten foregir utsagnene å være sanne?

– Ja, akkurat. Men i kunsten kan det være annerledes. For eksempel kan man si om båtflyktningene at: «Jeg har ikke lyst til å leve i et samfunn der noen dør». Hvis man skal følge logikken i en sånn setning, blir man nødt til å forandre samfunnet. Det er det alle mine bøker handler om: Mulighetene våre til å tenke annerledes. I dag er skillet mellom privatliv, kunst og politikk forsvunnet. Men på en helt annen måte enn det som skjedde på 1970-tallet. Den gang insisterte man på at «det private er politisk». I dag er det sånn at politikken er helt sauset inn i det private. Politikken griper direkte inn i privatlivet på helt uhørte måter. For eksempel niqāb-forbudet som er blitt innført i Danmark. Det er politikk som sier: «Sånn må du ikke gå kledd her i landet».

– Og kunstens rolle i dette?

– Det er å peke på at dette finner sted. For det mest deprimerende ved det hele er at ingen tenker over at det er sånn. De fleste tenker ikke over det. Det er det samme med sorg. Vi må snakke om det. Gjør vi det, sier vi: Jeg gråter, du gråter. Og så ser vi at vi ikke er alene om det. Det hjelper oss med å organisere følelsene våre. Da jeg skrev om å ha et handicap i Nike, var ikke det fordi jeg ble mindre handicappet. Det handlet om å si at dette finnes. På et vis kan det føles som om poesien og kunsten er blitt en slags alternative news. Både når det gjelder følelser og politikk. Ingen skriver om Jemen, ingen skriver om Aleppo. Hvert tredje unge par opplever ufrivillig abort. Sånn er det. Men ingen snakker om det. Ta båtflyktningene som eksempel. Folk vet hva som skjer med dem. Likevel hører vi folk si «Men hvorfor gjør de det?» Sånne setninger sier at flyktningene er dumme. Vi burde ikke si det. Vi burde si noe om det faktum at de ikke har noe alternativ.

– Folk spør seg hvorfor de setter seg i en lettbåt og dytter den ut i Middelhavet når de vet det er farlig, men ingen spør seg hvorfor de gjør det?

– Presis. Prøv å svar på det! Det er et godt spørsmål.

De som skammer seg

I Alt hvad du ejer tenker hovedpersonen tilbake på de helt tidlige dagene av graviditeten. At han kunne merke adrenalinet begynne å pumpe når han og den gravide kjæresten «gik forbi bestemte grupper af mænd», de som hadde en litt annen lød i huden:

og det er også ubehagelig//for dig at indrømme//at når du kommer gående imod grupper//med en anden hudfarve end dig selv//kan du mærke at kroppen//gør sig klar til kamp//og at det næppe kun//kan tilskrives filmene//at en del af den måde du fungerer på//uden tvivl er racistisk

– Det er jo helt klart en rasistisk følelse som finnes i meg, sier Caspar Eric. – Da må jeg tenke: Ok. Den følelsen har jeg. Men hva betyr det? Det betyr at jeg har noe rasistisk i meg. Greit, så må jeg prøve å være mindre rasistisk. Hva hvis noen da sier at det er en naturlig følelse å få, at det er noe menneskelig? Javel, men så må vi endre det menneskelige, da. Vi skal ikke opphøye det menneskelige. Det vil jeg bidra til i mine bøker, er en humanisme som sier fuck det menneskelige. Det går ikke an å si at en følelse er umenneskelig.

– Nei, for er det noen som har følt det eller gjort det, så er det per definisjon menneskelig?

– Akkurat. Det er litt som å det å sørge. Vi får hele tiden høre at det er «menneskelig» å sørge. Men når vi har gjort det en stund, så skal vi tilbake i jobb, ikke sant. Man skal gjerne «komme styrket ut av sorgen». Jeg vil heller appellere til det svake i mennesket, det dårlige i mennesket. I en verden der det går som det går, tror jeg det er bruk for dårlige mennesker. For det er jo det gode mennesket som har ført oss hit.

– Den norske forfatteren Jens Bjørneboe sa en gang at vi ikke skal glemme at det var gode, sunne familiefedre som bygde konsentrasjonsleirene og etterpå gikk hjem og spiste middag med familien.

– Det er det gode mennesket som ikke tillater skam. Det gode mennesket mener at hvis man skammer seg, går man til grunne. Derfor vil det gode mennesket forsvare hvorfor noe ikke er skammelig. De kan for eksempel si at «jeg synes det er ok at folk med en annen hudfarge skal sendes ut av landet mitt» og så komme med en masse rasjonelle argumenter for hvorfor de føler det – og dermed frita seg for å føle skam.

– Og hvordan forholder det dårlige mennesket seg til det samme?

– Det er dårlige mennesker som skammer seg. Når de står overfor båtflyktningenes situasjon spør de seg selv: «Hva faen holder vi på med? Dette går jo ikke!» De skammer seg fordi de ikke kan holde følelsene sine under kontroll. De er ute av seg selv. Det er en god ting. For der finnes erkjennelsen: Jeg må endre meg. I skammen finnes det mulighet for forandring. Det er egentlig vanskelig å snakke om skam i dag, for det er alltid feil folk som skammer seg. De som leder landene våre, eier jo ikke skam i livet.

Makt og patos

Og slik kommer vi tilbake til den ferske boka, breddfull av skam og sorg og melankoli og anger som den er. Den handler om den sørgende voksne, både mannen og kvinnen, som skammer seg over embryoet som ble en abort. Om kjærligheten som forsvant. Den handler om tårene som kommer på jobben, hender som finner porselen å slå på fordi det ikke er alle steder man kan gråte.

– Det er en bok full av patos, sier Caspar Eric og klasker hånda ned på boka som ligger på kafébordet foran ham. Det er noe med måten han sier patos på. Som om han … har en ironisk distanse til det? Men nei, det rister han på hodet av. Han sier det bare er en beskrivelse av boka, en konstatering.

– Det er litt som om enhver under 35 år som skriver patosfylt blir kalt selvmedlidende eller narsissistisk i våre dager. Som om stempelet som hviler over vår tids poesi og kunst liksom heter narsissisme. Jeg synes det er en maktutøvelse å betrakte patos på den måten. Å liksom uskadeliggjøre den. Kalle den naiv. Som å bli stemplet som venstrevridd; da er man liksom ikke verdt å ta alvorlig. Det er litt det samme med patos som da kvinner før i tiden var sinte og ble kalt hysteriske.

Tidligere har Caspar Eric fått predikatet «ung, sint mann», og det har han da sannelig også vært. Det går an å se bøkene hans som et slags motsvar til Facebooks evinnelige «hva tenker du på i dag?». Men han oppdaget at noen steder i de tidligere bøkene bikket sinnet noen ganger over i kynisme, eller i en slags underholdning. Det ville han vekk fra. Og selv om den nye boka er full av stille og mer bråkete indignasjon, selv om det er er sinne og raseri og sorg og tristesse, er det jaggu mulig å få øye på en strimmel av håp i all sorgen, midt i elendigheten. Mot slutten av boka står dette diktet:

Uden for vinduet kaster solen lys over disen//og en bus bevæger langsomt folk fra morgenen til arbejdet//og to drenge med skoletasker high-fiver//og en computer programmeres til at tegne et billede af en håndvægt//og den bliver ved med at gengive vægten sammen med en arm//og i en park skyder de unge på hinanden i afmagt//og en fransk veganer jubler over en slagter der dræbes i et terrorangreb//og folk sulter og dør og mister og bedrager hinanden//og alligevel vil I hver dag stå op og stå op og stå op//fordi disen og lyset og kysset eller drømmen om kysset

Caspar Eric smiler.

– Jo, det er veldig håpefullt, det der. Det var det diktet det tok meg lengst tid å finne ut om skulle med i boka eller ikke. Det hadde hatt store konsekvenser om det ikke sto der. Så jeg er glad for at du påpeker akkurat det. For det viser at sorgen også kan få det fine fram. Selv om det er forferdelig står vi opp og håper likevel. Det er irrasjonelt. Det dumme ved mennesket er det vakre.

– Hvorfor tvilte du på om det skulle være med?

– Jeg visste ikke hva det ville gjøre med boka. Det ville ha vært lettere om det ikke sto der. Nå kommer du-et til et punkt i livet hvor det viser seg at det også kan være deilig. Og da blir de tingene som står i datid liksom oppfattet annerledes. Du-et innrømmer håpet. Ikke at smerten tas vekk, for den skal også ha lov til å være der. Men tapet peker også på gleden. I det ligger en erkjennelse som heter «Jeg vil gjerne være i live». Og da snakker patosen med sorgen som ligger i bunnen: Jeg synes livet er smukt og bevaringsverdig. Ikke bare mitt liv, men at alles liv er bevaringsverdige. Hva betyr det? Det betyr at ingen skal dø for et godt ord