Poesiagenturet
Poesiagenturet presenterer: Alice Notley
I månedenes agenturspalte introduseres poeten Alice Notley, kjent for sin ulydighet og sitt viltvoksende forfatterskap.
Gunnar: «Hvis du ser etter en åpning til introen, sjekk ut podcasten som ledes av Beatrice Gibson, What’s love got to do with it. 18 minutter ut i opptaket svarer Notley på spørsmålet «hvem er du nå og hvem elsker du» og det svaret hun gir der, det sier sånn cirka alt.» Altså: «Det kjennes som om kroppen min ikke har så mye å gjøre med hvem jeg er, men jeg må likevel forholde meg til den. Det kjennes ikke som jeg har noe sånt som en personlighet, det kjennes ikke som jeg har noen karakter. Det kjennes som jeg har kjærlighet og nåde (…) Jeg elsker alle. Jeg elsker alle.»
Det er knapt mulig å si noe samlende om Notley som forfatter, til det er produksjonen altfor viltvoksende. Slik sett er sitatet ovenfor muligens også beskrivende i forhold til henne som poet. Men kanskje nettopp viltvoksende er begrepet vi trenger. Notley har skrevet over 40 bøker, i form av diktsamlinger, diktromaner, feministiske epos, selvbiografi, skuespill, essays. Det tematiske tilfanget kan like gjerne komme fra tegneserie-hefter som fra antikkens litteratur. Særlig i de senere bøkene strekkes diktformen ut i lange forløp, gjerne med én narrativ og tematisk overbygning. Og på tross av en atletisk sjangergymnastikk, får jeg følelsen av at hun kunne kalt alt poesi. Uansett hva hun skriver, er hun poet. Poesiens foranderlighet og åpenhet framstår som forfatterskapets grunnelement og katalysator.
Notley assosieres gjerne med New York-skolens andre generasjon, nære kolleger er poeter som Eileen Myles, Anne Waldman, CAConrad og Ariana Reines. Hun har vært gift med poeten Ted Berrigan, fikk to sønner, Edmund og Anselm Berrigan. Også de poeter. Giftet seg siden med Douglas Oliver, poet. Hun mistet begge ektemennene, noe som i stor grad har preget poesien hennes.
Skulle vi i tillegg til det viltvoksende velge én tendens til, måtte det kanskje bli viktigheten av kulturell, sosial og litterær ulydighet. Ulydighet som en mulighet til å begynne på nytt, alltid. I et intervju med Kenyon Review, sier hun: «Jeg tror at det jeg prøver på med poesien er å skape rom for begynnelser. Jeg har en tendens til å viske ut og begynne på nytt, snarere enn å fortsette der jeg slapp, selvom jeg ender opp med å behandle de samme temaene. Grunnen til at jeg endrer form og stil så ofte, springer antagelig ut av begjæret etter å finne en ny begynnelse, som alltid er den sanne begynnelsen.»
Casper André Lugg
Mor Maske
- Gjendiktet av Gunnar Wærness
Mor Maske med kvister i håret
hun som er rent øye som av og til
stenger seg stengt stjernene på øyelokkene,
havene åpne og historiefilmene åpne
og den blå himmelen stengt,
sorgen smerten irisen klarsynet
hendelsene åpne, jeg har glemt
om åpen og stengt gjør forskjell,
den ene eller den andre, ja den ene
er den andre, Mor Maske har
ansiktet til en kvinne, bestandig
kikker hun i speilet — brune blå øyne
og smale brede øyenbryn, rak butt nese
flat spiss nese og en rød rosa bredleppet
rosenknoppmunn med rette skeive tenner
hun har hvit svart brun grønn hud ansikt av tre
malt av mannfolk øyne dypt i fjeset
utstikkende munn og hår av raffia
rødt grønt hvitt svart og fugler fugler
rundt hele ansiktet og i håret
og vingene går inn i henne og hun flyr,
hele masken flyr i vei med kvinnen
Ta på deg mormaske og fly nå,
med en gang, en mann kan fly
i mormaske, det kan jeg óg
Mor Maske ta meg hit, her
til begynnelsen slutten Mor Maske
piple inn i selvet mitt, møt selvet mitt
og sammen vil jeg at dere forandrer
gudinnedommen guddommen
selve guddomsselvet
som må være verden Mor Maske,
du må forandre oss fremsi oss,
vårt gamle nye vesen Mor Maske
åpne din smidde munn av tre Vær så snill
åpne opp din utskårne utstikkende
levende døde munn og la din grønne
bronsefargede mørke lyse hud skimre
av liv død, steng åpne øynene dine
og steng åpne munnen din
og vær stum og snakk til oss
hysj stille syng for oss og fortell
en gammel gammel ny historie
en gammel ny historie sannhet løgn
om livene døden fredskrigene våre
fortell oss vår egen gamle historie
vi kan den ikke lenger, vi har vært uten
Mor til Maskene, en ekte Tre-mor
siden noensinne
Alice Notley / Grave of light / 1988