Vtopienskvm alphabetvm

Thomas More

Utopia (1516)

Jeremy Deller (red.)

Fraser Muggeridge (design)

Sommerseth house (2016)

Etter en fuktig helaften på den japanske sakebaren Izakaya gav den britiske designeren Fraser muggeridge meg et eksemplar av Thomas Mores De Optimo Reipublicae Statu deque Nova Insula Utopia – på folkemunne gjerne omtalt kun som Utopia. I samarbeid med den britiske kunstneren Jeremy Deller hadde Muggeridge laget en nyutgivelse av klassikeren i forbindelse med feiringen av bokas 500-årsjubileum på kunstsenteret Somerset House i London. Boka er trykket på billigst mulig måte, i pocketformat på et gulnet papir, og bundet sammen av en limfrest rygg med et mykt omslag trukket rundt bokblokka. I samme åndedrag laget tospannet dessuten en utstilling, en serie plakater, et flagg (som ble heist på taket til Somerset House), buttons, noen kopper og et vitrineskap fylt av diverse artefakter som i større eller mindre grad er knytta til Thomas Mores verk fra 1516.

Selv om den lille boka i årevis har stått lett tilgjengelig i bokhylla mi, så må jeg, i fare for å forsterke myten om at designere ikke leser bøker, erkjenne at jeg aldri har lest den. Hvorfor ikke, spør du kanskje? Joda, etter bokas tykkelse å bedømme er historien tilsynelatende gjengitt i sin helhet mellom de myke permene. Boka ble opprinnelig skrevet på latin, men selv om utgaven jeg holder i hånda er i engelsk oversettelse er den likevel umulig for meg å lese; jeg kjenner rett og slett ikke bokstavene som teksten er satt i, nemlig Det Utopiske alfabetet. Med sine 22 tegn fungerer bokstavene i det utopiske alfabetet, som er funnet opp og tegnet av More selv, som en ekvivalent til det latinske alfabetet. 

Som leser, eller skal vi si betrakter, godtar jeg på underlig vis dette premisset. Der den amerikanske designeren David Carson på 90-tallet fremstod som en postmoderne nihilist etter å ha satt en artikkel i magasinet Ray Gun med fonten Zapf Dingbats (skrifttype bestående av symboler istedenfor bokstaver), faller idéen om å sette Utopia i det utopiske alfabetet, et alfabet som oppstår i bokas tekst, som en ren selvfølgelighet. Idéen er nesten av den for åpenbare sorten.

Opprinnelig var Mores alfabet formgitt med en markant forskjell på tykke og tynne streker, en slags speiling av måten antikva-skrifter fremstår på papiret, altså skrifter som lar streken variere mellom tynt og tykt, og som har seriffer – små utstikkere, nupper, eller om man skal driste seg til å kalle det føtter – som folder seg ut som tverrstreker i enden av bokstavene. I Deller og Muggeridges reutgivelse har de rentegnet bokstavene fra det utopiske alfabetet etter geometriske prinsipper, og alle streker fremstår like tykke; en firkant består av fire identiske streker, en sirkel består av en jevn strek som dreier presist rundt midtpunktet av bokstaven, og alle strekene som danner de ulike bokstavene er gjennomgående like tykke over alt.

Selv om alfabetet gjør teksten utilgjengelig for de fleste (meg selv inkludert) er det ikke dermed sagt at boka er tømt for innhold. De taktile og visuelle elementene trenger gjennom og forteller sin egen historie, for selv om jeg ikke kan lese sidetallene, forteller ryggbredden meg at boka er i overkant av 300 sider lang, og forsiden, som foruten å være knall gul med rosa bokstaver (også her satt i det Utopiske alfabetet), bærer et blindpreg med en tegning av øya Utopia fra den originale utgaven, en tegning som forøvrig også er trykket på en av de første sidene i bokas innmat. På innsiden av permen er en bildekollasj bestående av resultatet av et google image-søk som viser et arsenal av skilt, logoer, merker og reklamer som alle har til felles å bære ordet «Utopia». På bokas bakside blir jeg møtt av en smiley av den gamle sorten, som står nærmere Harvey Balls smilefjes fra 60-tallet enn nåtidens emojis. Om smilien er ment som en referanse til amerikansk reklamelingo, rave-musikk eller om det har andre popkulturelle konnotasjoner vet jeg ikke, men ambivalensen den utstråler satt i sammenheng med Utopia er upåklagelig. Her er det ingen tvil om at ting skurrer på den gode måten.

BLA 2/2021.